Nostalgisk gjensyn med borgerlig femininitet - eller en tiltrengt utforskning av skeiv, kvinnelig femininitet?

Forestillingen Petra er en solo av og med dansekunstner Berit Einemo Frøysland, en kroppsliggjøring av hovedpersonen i den tyske filmregissøren

Petra

Koreografi, dans og produksjon: Berit Einemo Frøysland.

Musikk/lyddesign: Philipp Rhensius.

Dramaturgisk veiledning: Anna Leon.

Kostyme: Belle Santos.

Lysdesign: Andreas Harder.

Musikk fra The Platters, The Walker Brothers.

Sentralen, Oslo 12. august 2021

Rainer Werner Fassbinders klassiske kammerdrama Petra von Kants bitre tårer (1972). Filmen, ukjent for meg fra før, handler kort fortalt om den vellykkede, dominante og selvopptatte motedesigneren Petra von Kant. Von Kant bor sammen med sin assistent Marlene, som hun undertrykker til taushet. Da von Kant forelsker seg i den yngre modellen Karin, utvikler hun et liknende, herskete forhold til henne. Von Kant ender etter hvert opp sykelig sjalu, i det Karin vil ut av forholdet. Hun innrømmer at hun ønsket å eie Karin i stedet for at hun elsket henne. I det hun erklærer sin kjærlighet til Marlene, har Marlene fått nok og forlater henne.[1] Slik opplever jeg at Petra von Kants bitre tårer (1972) føyer seg inn i en filmhistorisk linje der lesbisk kjærlighet portretteres som ulykkelig, uten å sette denne ulykkeligheten inn i en tydelig samfunnsmessig sammenheng. Når det er sagt, kan nettopp dette være kunstnerisk interessant og relevant å gå inn i. For hvor kommer Petra von Kants behov for å dominere andre kvinner fra? Hvem er Petra von Kant på egen hånd, uten kvinnene hun dominerer? Og ikke minst, hvem er Petra von Kant utenfor rammene skapt av sin mannlige opphavsperson; hvordan ville hennes egen sammenheng sett ut og hva hadde foregått der? Hva slags verden er optimal for Petra von Kant? Petra er en forestilling som utøves i nær sammenheng med Fassbinders Petra von Kants bitre tårer(1972), hvilket gjør det til en fordel å kjenne til filmen på forhånd. Jeg vet ikke hvor utbredt denne referansen er, sannsynligvis vil de som kjenner til filmen, og liker den, ønske å se forestillingen, mens den risikerer å miste de som ikke kjenner til filmen og Fassbinders univers.

Adapsjon og iscenesettelse

Frøysland ser på publikum som om hun har full kontroll. Med et skeivt smil i munnviken og stødige bevegelser har hun umiddelbart min oppmerksomhet. Jeg skimter en flaske gin ved siden av et klesstativ bakerst i scenerommet og blir spent på hva hun kan finne på. Hun er barbent, ikledd svart bukse og gjennomfører tre kostymeskift i løpet av forestillingen, fra rød bluse til beige singlet og til slutt en mønstrete nattkjole. Frøysland beveger seg gjennom ulike stemninger, fra det mørke og dunkle til det lette og lekne, mens lyset understøtter og tegner opp ulike deler av rommet slik de kommer til syne underveis. Lyden innehar et musikalsk spenn fra et sfærisk lydlandskap til et mer rytmisk lydbilde, hvilket bygger oppunder spennet i bevegelsesmaterialet, som strekker seg fra oppgavebaserte bevegelsessekvenser til mer dansante trinnkombinasjoner. Enkelte trinnkombinasjoner gjentas og jeg legger merke til at trinn fra releasebaserte teknikker tilhørende den postmoderne dansen benyttes. Frøyslands utøvelse er upåklagelig, hun viser seg som en allsidig utøver som behersker både en improvisatorisk og kompositorisk inngang til dans, samt evner å kroppsliggjøre ulike sinnstilstander og formidle disse til publikum. Sjanger- og stilmessig minner forestillingen meg om koreografer som Ina Christel Johannesen og Ingunn Bjørnsgaard og danseteateret som tradisjon, der fokuset ligger på å formidle følelser og stemninger basert på en kombinasjon av fysisk karakterarbeid og imponerende dans. Et problem jeg har med denne sjangeren er dens tillit til publikums ønske om å la seg omslutte av en umiskjennelig ambient, underliggjørende stemning, der kvinner gjerne portretteres som litt rare og gale, men fortsatt tynne, hvite og vakre. For meg havner Petra som adapsjon/iscenesettelse dessverre i denne kategorien med et noe bakoverskuende, borgerlig kjønnsuttrykk, godt innenfor rammene av det mannlige blikket. Jeg tenker at det å fokusere på å formidle følelser og stemninger ikke trenger å stå i noe motsetningsforhold til en mer konseptuell tilnærming til dans og koreografi. Jeg savner en tydeligere stillingstagen og konseptualisering rundt forestillingens tematiske utgangspunkt, nemlig femininitet som konstruksjon.

Hvilken femininitet?

Petra er en utforskning av femininitet som konstruksjon med bruk av gester og positurer fra Hollywood-stjerner, greske nymfer og modeller. Femininitet er kvaliteter som vanligvis blir forbundet med kvinner, mens melaninrike, mannlige homofile for lengst har tatt eierskap til femininitet gjennom dragdronningkulturen, som oppsto i forbindelse med voguing-ballene i New York på 1980-tallet. Gjennom kommersialiseringen av dragdronningkulturen, som fremfor alt skyldtes den populære, amerikanske reality tv-serien RuPauls dragrace (2009-2020), bidrar nå mannlige homofile og transpersoner tilproduksjonen av femininitet og hyperfemininitet. Som følge av det bør femininitet presiseres, da femininitet ikke lenger kun tilhører eller blir produsert av kvinner. Et spørsmål som de amerikanske kjønnsviterne Teresa De Lauretis og Esther Newton diskuterer, er spørsmålet om hvordan den feminine, lesbiske kvinnen (femme) kan komme til syne som seg selv, uten å bli oppfattet som heteroseksuell, eller kun bli sett sammen med en maskulin lesbe (butch). Både Lauretis og Newton hevder at historiene til selv-identifiserte femmer fortsatt gjenstår å bli fortalt (De Lauretis 1988, s. 177).[2] I denne sammenhengen er karakteren Petra von Kant interessant. Gjennom sensuell interaksjon med både Marlene og Karin utøver hun et tydelig lesbisk begjær. Kjønnsuttrykket hennes opplever jeg dekadent og feminint, men også rått og maskulint, gjennom et dominant kroppsspråk. Jeg kunne nok tolket utøvelsen av femininitet i Petra som skeiv, dersom de maskuline kvalitetene råskap og dominans hadde vært mer tilstede. Likevel tenker jeg at en presisering av hvilken femininitet som utøves er nødvendig for å forstå hva som står på spill, og for hvem. Slik er jeg usikker på om Petra er et nostalgisk gjensyn med en borgerlig femininitet, der den hvite, heterofile kvinnen lengter etter fordums storhet, eller en tiltrengt utforskning av en skeiv, kvinnelig femininitet som ennå ikke helt har funnet sin form. (Publisert 19.08.2021)