Nei! Jeg vil ikke settes i sånn-er-alle-dere-hvite-kvinner-båsen!

– Det er mange flere kvinner enn menn i publikum i dag, påpeker teatersjef Kristian Seltun idet vi hilser før forestillinga starter – det ser ut som om åtte av ti er kvinner her.

Og ja, her er kvinner i fokus – både i publikum, på scenen og i teksten. Og det er klasse over dette – på mange plan som jeg skal komme tilbake til.

de må føde oss eller pule oss for å elske oss

Av Camara Lundestad Joof

Regi og scenografi: Ole Johan Skjelbred

Scenograf og kostymedesigner: Ane Ledang Aasheim

Maskør: Hege Ramstad

Lysdesign: Mathias Lundgren

Dramaturg: Mari Vatne Kjeldstadli

Dramaturg: Olav Torbjørn Skare

Torshovteatret, premiere 30.oktober 2021

Dette er tøft og kult, og på samme vis som da jeg så Hamlet på hovedscenen på Nationaltheatret tidligere i høst, blir jeg stolt av nivået på nasjonalteatret vårt.

Dyktig skuespillertrio

Skuespillerne Selome Emnetu, Seda Witt og Evelyn Rasmussen Osazuwa er på scenen gjennom hele forestillinga. De har en super energi og samspillet er presist og knirkefritt. Det er likevel teksten som spiller hovedrollen her. Man må selvsagt ikke være farget for å spille en tekst som er skrevet av en farget, men det at skuespillerne her faktisk har brun hud gjør at de spesielt godt representerer teksten til norsk-gambiske Camara Lundestad Joof.

Scenografien er en slags trone eller seng, kledd av knallblå, skinnende frynser. Her ligger de tre kvinnene i starten ikledd klær og sko som understreker en ungdommelig dekadanse. – Eg orkar ikkje meir, starter Emnetu. Men det er løgn, for nå starter en mitraljøse av en tekststrøm som varer forestillinga ut.

Skudd i alle retninger

– Eg tenkjer på førestillinga som ei hagle ladd med frustrasjon, raseri, kjærleik og sjølvransaking, som eg skyt i alle retningar. Også mot meg sjølv, sier Joof i et intervju med Morgenbladet. Og det er en god beskrivelse. Hun sier at hun er ferdig med å være pedagog, nå vil hun ha en annen strategi. Her er det sinne, frustrasjon og provokasjon som presenteres, og ikke særlig mange forslag til løsning på rasismeproblemet. Mannen og patriarkatet får ikke så mye plass her. Mannen er en ynkelig incel. Den trehodete kvinnen på scenen kaller seg selv Kulturmannen: – Eg e Kulturmannen!

Senere i teksten kommer fortellinger om jeg-personens erfaringer med grov rasisme.

Det er helgardering. Tekst-personen er både autoriteten som setter dagsordenen, og den som blir undertrykket.

Jeg er faen ikke rasist!

Den hvite kvinnen får gjennomgå. I en scene kommer det fram at selv den mest gjennomtolerante, fargeblinde, men hvite kvinnen, er rasist bare hun blir drita nok. Jasså! Så det er hun altså! Provokasjonen fungerer utmerket. Men som hvit, kvinnelig anmelder kjenner jeg meg ikke direkte truffet av akkurat dette. Det som provoserer meg, er at jeg blir satt i en bås – en sånn-er-alle-dere-hvite-kvinner-bås. Nei, dette er et sted jeg ikke gidder å være! Jeg er faktisk ikke rasist. De fleste jeg kjenner er heller ikke rasister. Men rasisme finnes. Strukturell rasisme finnes. Og jeg vil ha meg frabedt at dette er noe ikke jeg også kan være med å kjempe mot! Dette handler om menneskerettigheter, ikke om hvilken hudfarge du selv har! Au pair-ordninga for eksempel: Strukturell rasisme. Nå blir den heldigvis – på papiret i hvert fall – avskaffa. Fint. Folk med etternavn som ikke er etnisk norske sliter med å bli innkalt til jobbintervjuer – uakseptabelt! Politivold, mistenkeliggjøring av folk med mye melanin i huden – uakseptabelt! Og ja, dette er faktisk hvite kvinners kampsak også.

Klasse

Selome Emnetu, Seda Witt og Evelyn Rasmussen Osazuwa er superkule på scenen. Teksten til Joof er røff og konfronterende på en selvbevisst måte. Dette er folk som er kjempeviktige forbilder for unge, melaninrike jenter. Jeg kjenner jenter som jeg skulle ønske hadde sett denne forestillinga, men det kommer de aldri til å gjøre. De tilhører ikke et miljø, eller en klasse, som frekventerer Nationaltheatret. For sinnet finnes også blant disse jentene. Her er det nok også en uforsonlighet overfor Den Hvite Kvinnen.

Klubbstemning

På premieren var Torshovteatret stappfullt. Teksten er ikke bare provoserende, den har masse humor og ironi. Jeg kom til å tenke på et begrep en som i likhet med Joof har røtter i nord, brukte mye i sin litteratur: Mangfoldig. Et Knut Hamsun-ord. Hamsun vokste jo, som kjent, opp på Hamarøy som er litt nord for Bodø der Joof er født. Hamsun var, ironisk nok, rasist, men begrepet mangfoldig kler Joofs tekst. Den motsier seg selv, den sparker i mange retninger. Den er røff, tøff og har masse temperatur. Salen spiller med. Vi ler, og er hvite damer med humoristisk sans. På raden bak meg stemmer flere bekreftende til flere replikker fra scenen: – Hør, hør! Flere av dem er melaninrike kvinner i kultursektorjobber. Teksten lever og mangfoldiggjør seg i rommet. Det er slett ikke verst.

Kulturmannen Joof

Tittelen De må føde oss eller pule oss for å elske oss er noe klikk-bait-aktig. Det ligger litt offerretorikk i den, men tittelen skal nok først og fremst forstås som rett-i-fleisen på Den Hvite Kvinnen. Provokasjonen svinger litt fram og tilbake gjennom forestillinga. Ja, jeg får av og til lyst til å stemme i sammen med Selome Emnetu i åpningsreplikken: – Eg orkar ikkje meir! Jeg orker ikke å bli plassert i en gruppe – hvite-kvinner-gruppen – som ikke har rett til å reflektere over verden på sin egen måte. Vi kjenner igjen selvbiografiske trekk i teksten. Boka Eg snakkar om det heile tida fra 2018 er også en scenetekst. Her skriver Joof om egne erfaringer som melaninrik norsk-gambisk kvinne. De må føde oss eller pule oss for å elske oss har enda mer trøkk og sinne, men refererer til det selvbiografiske, eller på materiale basert på erfaring. Det er også her teksten fungerer best. Det er klipt inn tekstlige drømmesekvenser – groteske scener om mishandling og lemlesting. Disse synes jeg ikke fungerer like godt som scenetekst som den raljerende samfunnssatiren. Det er ingen tvil om at De må føde oss eller pule oss for å elske oss er aktuelt teater – den treffer og bommer og det er vådeskudd og hui og hei, men altså: verden er ikke svart-hvit.

(Publisert 31.10.2021)