Kunsten å lage propaganda

Året er 2015 og teaterduoen Julian Blaue & Edy Poppy og deres sønn, Béla Lucien, er i Rio de Janeiro for å feire jul. På selveste julaften blir de på

Teatrets død og lovens fødsel

Idé, konsept: Julian Blaue og Edy Poppy

Scenografi: Pelle Brage & Julia Rosa

Det Norske Teatret, Scene 3, 15. desember 2023

brutalt vis overfalt og ranet av to menn fra den fattige favelaen. Historien ender med en anmeldelse på det lokale turistkontoret, og gjerningsmennene blir etter kort tid arrestert og fengslet. Hendelsen kaster Blaue & Poppy inn i en slags globalistisk oppvåkning, med en bitter ettersmak av overveldende hvit skam: Hvem har egentlig skyld i denne dramatiske hendelsen? Hvis deres komfortable middelklasseliv hjemme i Norge er uløselig knyttet til andres fattigdom, et helt annet sted i verden, er de ikke da en del av problemet? Løsningen er å skape en performanceserie som skal forsøke å presse gjennom en ny lovgiving, altså loven mot strukturell vold. En lov som gjør det mulig å rettslig etterfølge nasjoner, selskaper, eliter og enkeltmennesker som direkte eller indirekte er med på å opprettholde undertrykkelsen av andre mennesker. Altså, som jeg skal komme tilbake til, alle mennesker til enhver tid, særlig i den vestlige delen av verden.

Kapitalisme for dummies

Scene 3 på Det Norske Teatret har ikke noe amfi, bare rader med stoler etter hverandre, og bak dem igjen, er det plassert høye, runde cafe-bord og en bar. På scenen står det plassert to store flatskjermer på hver sin side og en talerstol i midten, som gir en følelse at vi er på seminar. I resten av rommet er det plassert stoler, trekasser som fungerer som bord og en gul kasse som har Norges riksvåpen påmalt. Rundt omkring står det papprekvisitter med strektegninger av glass og sjampanjeflasker som skjuler den ekte varen, og på bakveggen henger en diger todimensjonal barnetegning av rommet. Teateret er fake, om du ikke visste det; til og med scenografien bare later som. Forestillingen er den fjerde i serien som spilles bare én gang, og er gratis som en del av DNTs eksperimentelle prosjekt Alt er gratis. En satsing for å gi rom til smalere og utprøvende prosjekter som en kontrast til det som skjer på hovedscenen, og kanskje nå ut til et annet publikum i samme slengen.

Teatrets død og lovens fødsel starter med et foredrag om kapitalismen av den tyske filmviteren (og filosof?) Wolfgang M. Schmitt. Schmitt, iført sitrongul silkedress, forteller om vår tids økonomiske struktur der kapital ikke lenger kan opparbeides gjennom hardt arbeid, men nesten alltid blir arvet, og at de som blir utenkelig rike i dag, var det fra før av. Han bruker typiske jappe-filmer fra 1980-tallet som eksempler, der den amerikanske drømmen ble romantisert gjennom rikdom og klassereise – make it in the big city, «bare» ved hjelp av et utrettelig pågangsmot og ståpåvilje: alle kan hvis de bare våger å følge drømmene sine. Etter foredraget er det en liten pause der vi i publikum kan strekke litt på beina, og eventuelt kjøpe oss noe å drikke i baren. Jeg opplevde foredraget som skjematisk, og satt og ventet på når det skulle kommentere den kapitalismen vi er inne i nå. Der markedstenkning flyter inn og forkludrer alle aspekter av livene våre, der profitt og forbedring blir et uendelig livsprosjekt som ikke trenger å handle om faktiske penger, men et uendelig selvrealiseringsprosjekt. Dette kunne jo også vært interessant å snakke om i forhold til scenekunst, der det er fullt mulig å tjene på en hendelse og/eller utnytte uvitende for egen kulturelle kapital, for eksempel gjennom et satirisk performance-prosjekt.

Privilegert (ironisk)distanse

Etter pausen kommer selfiene Blaue og Poppy opp på scenen. De beskriver hendelsen og utgangspunktet for prosjektet, og gir en kjapp oppsummering av de tidligere delene av performanceserien som så dagens lys i 2018. Vi får også vite at hendelsen i Rio ble utgangspunktet for Blaues Ph.d.-prosjekt. De viser bilder både før og etter hendelsen i 2015, og det slår meg at de har på seg de samme klærne i forestillingen som de hadde på seg den dagen de ble ranet, som om tiden har stått stille. Vi får også vite at de har reist tilbake i etterkant for å besøke plassen der det skjedde, og fengselet der tyvene skal ha sonet straffen. Jeg forstår det sånn at de forsøker å komme i kontakt med gjerningsmennene, men at én er på rømmen fra politiet etter at han stakk av under prøveløslatelsen, og at et møte med den andre gjerningsmannen ikke lar seg gjennomføre på grunn av hans unge alder. Jeg vrir meg litt i stolen og tenker at ingen forbrytelse er så stor at man ufrivillig måtte bli en del av en samtidskommentar fra privilegerte kunstnere i Oslo, spesielt etter at man har sonet noen år i fengsel.

Joda, jeg ler litt med hele greia (eller av?), og lar meg sjarmere av det tilsynelatende desperate ønsket om å bli dømt for en hendelse man indirekte tenker man har vært med å bygge opp under selv – please, døm oss liksom! Dessuten har de tjent godt på ranshendelsen i etterkant, gjennom sympati, prosjektmidler og stipendiatlønn; muligheten for ofre i den vestlige verden er uendelige, mens for ranerne har hendelsen bare vært et tapsprosjekt som i beste fall etterlater dem på akkurat samme sted der de begynte. Kritikken av oss i det privilegerte Vesten, og synliggjøring av voldelige strukturer som hindrer andre i å leve et verdig liv, vil alltid være vesentlig å snakke om. Kapitalismen er unektelig oppbygd slik at den trenger noen på bunnen som kan selge arbeidskraften sin billig slik at vi på midten – og de på toppen, kan senke skuldrene og leve relativt fritt og bekymringsløst.

Ironi er en hundrelags pannekake-kake

Spørsmål knyttet til såkalt «white guilt» og strukturell vold har blitt tematisert i kunst før, tankene dras til den franske forfatteren Édouard Louis som konsekvent etterspør de større strukturelle skjevhetene i samfunnet som påvirker ham eller familien hans. I Voldens historie blir han skamfull da politiet uttrykker tydelige rasistiske holdninger når han beskriver mannen som nettopp har ranet og voldtatt ham. Men når Louis retorisk spør «hvem drepte faren min?» i boken med samme navn, er det ikke en faktisk morder han sikter til, han forsøker å rette kritikken mot politikerne som har jobbet iherdig for å gjøre velferdssystemet udemokratisk. Fordi den arbeidsuføre faren hans jobbet deltid, mister han retten til sosialhjelp og kastes ut i et byråkratisk mareritt som til slutt tar fysisk og psykisk knekken på ham.

Jeg opplever ikke et faktisk oppgjør med strukturell vold eller egne privilegier i Teatrets død og lovens fødsel. Der Louis tar et oppgjør med egen rasisme og retter hard kritikk mot dem som er ansvarlige og har utøvende makt, presenterer Blaue og Poppy en umulig lov som drar alle ned i dragsuget sammen med dem. De reflekterer heller ikke særlig rundt de institusjonene de selv opererer under, og som tillater dem å skvise uendelig mye saft fra et ran for nesten ti år siden. Ja, de leverer en enkel, globalistisk kapitalismekritikk og etterspør ansvar, men hvorfor det? Bøte for dårlig samvittighet? For å forsikre seg om at de ikke blir ranet neste gang de er på ferie? Når motargumentene mot etableringen av en ny lov blir presentert under høringen mot slutten av forestillingen, får vi nøkternt forklart hvorfor en slik lov umulig lar seg gjennomføre. Mye på grunn av at Europa og USA fortsatt tjener på og opererer innenfor et neokolonalistisk system, som gjør at «alle» som lever i Vesten tjener på og er medskyldige i å opprettholde (den voldelige) strukturen, enten de vil eller ikke. Klart man bidrar ulikt, men hvordan skal man gå fram for å straffe alle involverte på en rettferdig måte, samtidig som man endrer på skjevhetene? Det blir som å forsøke å fange ballen med henda samtidig som man sparker den vekk med beina.

Den ironiske distansen er irriterende, og minner mest om den ironien som mange lider av i dag: den kontemplative ironien. Ironien uten ansikt, uten vilje, som under maska skjuler uendelige lag med bare masker – man vil forsikre seg om å ha ryggen fri om man skulle være så uheldig å si noe feil. Teatrets død og lovens fødsel blir symbolet på det politiske teateret som egentlig ikke makter å gjøre endringer, men bare snakke om dem. Ikke fordi teateret ikke kan, men fordi noen gikk seg vill i selve iscenesettelsen (av seg selv) og en enkelt hendelse, og på galskapen som ligger i å faktisk gjennomføre det.

(Publisert 23.12.2023)