Kampen mot radikalisering

Teater er den kunstformen som kjennetegnes av fellesskapsfølelsen, som står som motsats til forestillingens tema. Fire

Utafor

Regi og konsept: Svein Tindberg

Lys og scenografi: Torkel Skjærven

Kostymedesign: Line Antonsen

Videodesign: Finn Walther og Martin Walther

Lyddesign: Christopher Woxholt

Koreograf: Belinda Braza

Det Norske Teatret i samarbeid med JustUnity

Hovedscenen, 13. april 2018

unge mennesker forteller sine dypt personlige historier om å være utafor, og blir på slutten av kvelden møtt av bekreftelse og aksept i form av stående applaus og jubelrop. Spørsmålet er hvordan forestillingen kan virke på et publikum som i utgangspunktet ikke deler fortellingenes verdensbilde?

«Faten tar valget»

6000 klager fikk kringkastingsrådet før programmet «Faten tar valget» hadde hatt premiere, fordi programleder Faten Mahdi al-Hussaini brukte hijab. Truslene som strømmet inn på mobilen hennes hadde to ting til felles; et kokende hat og stavefeil. «Hvem staver kommer med å?» spøkes det med fra scenen. Faten biter fra seg og publikum ler godt av spøken. Vi vet alle hvordan man skriver Jeg kommer til å drepe deg korrekt.

Åpningsbildet er treffende nok, der tretten ungdommer fyller hovedscenen med hver sin mobiltelefon, som lyser opp ansiktene deres. På en svær, grå murvegg projiseres et mørkeblått hav, med en liten, oransje flekk. Flekken vokser seg større, og man forstår at det er en flytende redningsvest, et symboltungt element for det å være på flukt.

Faten flyktet fra Irak til Norge med sine foreldre, mens Siri Marie Seim Sønstelie flyktet fra Anders Behring Breivik på Utøya. Sønstelies detaljerte fortelling om 22. juli på Utøya spares til slutt, og den ubehagelige tilstedeværelsen av nær historie – både i tid og sted – fyller rommet.

Jentenes historier er vidt forskjellige, men berøringspunktene utnyttes for å skape et større bilde på hva utenforskap kan gjøre med mennesker. På murveggen dukker det opp et bilde av en liten gutt med lyst hår; Anders Behring Breivik som barn. Det åpne spørsmålet blir ikke stilt, men ligger latent: Hva kunne vi ha gjort annerledes?

JustUnity

Utafor er en forestilling laget av Det Norske Teatret i samarbeid med JustUnity, en organisasjon som jobber for å gi kunnskap om radikalisering hos unge og arbeider for å tilby radikaliserte ungdom en vei ut av miljøet. Alle de fire fortellerne arbeider for Justunity. En av grunnleggerne, Yousef Bartho al-Nahi fra Nøtterøy, har selv erfaring med radikal Islam. Han valgte troen som en tilsynelatende meningsfylt utvei, da moren ble alvorlig syk og ensomheten kjentes presserende. Født med ADHD og Asberger, ble han tidlig opptatt av data, som også ble et møtepunkt for å diskutere tro. Det var på et nettforum han kom i kontakt med en imam som inviterte ham til Oslo for en prat. Det møtet skulle vise seg å være skjebnesvangert for Yousef, som for første gang opplevde at noen virkelig lyttet til ham og tok ham på alvor. Fra IT til IS, ble en av mange selvironiske vittigheter som han muntert delte av.

Tor Itar Keilen forteller at moren dro til Israel for å finne Jesus, men fant Tors jødiske far istedenfor. Hun konverterte til jødedommen og fikk Tor. Med jødisk mor blir man født jøde, så Tor spøker med at han er født i feil kropp. Tekstenes mange humoristiske kommentarer blir behandlet varmt av publikum, som humrer og heier dem videre i fortellingene sine.

Regissør Svein Tindberg har holdt scenespråket forutsigbart og enkelt til en collage av hiphop-dans, monologer, sang og video. Filmsnuttene er lite utfordrende i sitt narrativ; en jente chatter med en islamist som sier at «de treng ho», hun pakker passet, skriver et avskjedsbrev til foreldrene sine og går på flybussen. At hun i tillegg chatter på nynorsk, gjør filmen kunstig i sin forenklede formidling av hvor lett også jenter kan bli IS-krigere.

Heldigvis får de fire fortellerne snakke sitt språk, for det som virkelig løfter forestillingen er det naturlige, kraftfulle ytringsbehovet til fortellerne – særlig Faten. Ingenting kan ta fra henne retten til å si sin mening, drapstruslene preller av mens hun fortsetter sin tilstedeværelse i det offentlige rom – med en nydelig, oransje hijab.

Problematisk dobbeltmoral

Igjen har Det Norske Teatret tatt et tydelig initiativ for å styrke teaterets mangfold hva historier og samfunnsengasjement angår, sist med forestillingen Blokk til blokk der stemmer fra Groruddalen får rappe om sine oppvekstkår. Utafor er et sympatisk prosjekt, som både driver mild folkeopplysning om historiske hendelser – som Saddan Hussein-regimet og Holocaust – og synliggjør hvordan hverdagen til mennesker som bryter med det heteronormative kan være.

Problemet er at budskapet blir gitt til en unison gruppe mennesker som alle vet hvordan man staver kommer. Tilhørigheten i vi´et som publikum utgjør er allerede bekreftet ved første felles latter, og i det ligger det en dobbeltmoral som forestillingen ikke problematiserer godt nok. For når vi ler av stereotypien av en fordomsfull nordmann som ikke respekterer og hedrer mangfoldet i samfunnet vårt – og som ikke en gang har lært seg å skrive – så former det oss til et fellesskap der han blir stående, ja, nettopp, utafor. Det skal godt gjøres å kritisere høyreekstreme gjennom humor uten å samtidig ekskludere dem fra fellesskapet. På den måten underbygger forestillingen skillet mellom oss og dem, noe den innledningsvis forsøkte å bryte ned ved å bruke Anders Behring Breivik som eksempel på hva utenforskap i ytterste konsekvens kan lede til.

Å lage forestillingen er bare første skritt i riktig retning, den virkelige utfordringen er å få de 6000 klagerne som kontaktet Kringkastingsrådet inn i teatersalen for å bedre forstå Fatens urettferdige kamp for tilhørighet. Kanskje kommer de til å avskrive budskapet på grunn av fellesskapet som fortellingenes perspektiv dyrker, eller kanskje de ler med og opplever teatersalens varme fellesskap som inkluderende nok til å virkelig lytte til de viktige fortellingene.