Insektenes innsikt

Dette nye lesedramaet til Tore Vagn Lid handler om Avsenderen/kaptein Noah (Magne Haavard

TRIGGERSYSTEMET – 1: «VIVARIET»

Dramatiker, audiovisuelt konsept, rom, regi, musikk: Tore Vagn Lid

Medvirkende: Magne Haavard Brekke, Bjørn Sundquist, Thea Stabell, Even Stormoen, Eira Sjaastad Huse, Iver Bogen Griffiths, Bodil Rørtveit, Øystein Nesheim, Tor Christain Bleikli, Kyrre Bjørkås, Mathias Grønsdal, Anders Elsrud Hultgreen, Hans Knut Sveen, Morten Skage og Tore Vagn Lid

Black Box teater, 29.august 2024

Brekke) som tar med seg insektene i arken sin. Han sender brevduer til personer som har en viss makt – i hvert fall på overflaten og i media – og han reflekterer over verdens tilstand gjennom å gi ordet til insektene mens vannene stiger og arken seiler ensom på verdenshavet. Allusjonene til Bibelen og til gamle tekster som Æsops fabler er tydelige.

Det gode gamle

Scenerommet på Black Box teater blir et godt og inkluderende sted å være under Triggersystemet – 1: «Vivariet». På sidene sitter og står musikerne. På den ene siden Hans Knut Sveen – cembalo, Tore Vagn Lid – gitar, Morten Skage – bass, og på den andre siden: sangerne Eira Sjaastad Huse, Iver Bogen Griffiths, Bodil Rørtveit. Foran oss på scenen heises det ned et trehvitt, lite skap som ser ut som om det kunne stått i ei hytte på 1970-tallet. Skapet kommer på plass foran på scenen og blir brukt som en slags ramme for projeksjoner. Ei gammeldags bok kommer også inn. Mange av materialene som brukes er analoge. Rekvisitter og scenografielementer heises opp og ned med tau – nå er vi jo også på en båt, så det virker naturlig. Lesedramaet presenteres som en tilegnelse til «de gamle formene» og «de gamle tingene» og til «det langsomme håndverket». Ja, vi kjenner varmen fra dette gamle håndverket, fra de gode sangerne som synger sin barokkmusikk mot oss, den akustiske musikken. Og fra projeksjonene av de fine tegningene av Øystein Nesheim som illustrerer dramaet, det tykke papiret, den sirlige håndskriften – og den trykte skriften som ser ut som om den er skrevet med en gammeldags skrivemaskin. Håndverk, mennesker med menneskehender har brukt tid på å skape det vi har rundt oss. Hender berører og ivaretar.

De gode gamle

Karakterene i dramaet er, i tillegg til mennesket Noah, insekter. Og det er en fryd å oppleve de gode, gamle skuespillerne som har fått rollene som insekter. Thea Stabell spiller Skrukketrollet (Oniscidea), Even Stormoen er Pinnedyret (Phasmatidae) og Bjørn Sundquist er Brunsneglen/mordersneglen (Arion Vulgaris). Og apropos håndverk – det er nydelig og virtuost utført. Skrukketrollet – som for øvrig går under mange navn som benkebitere og munkelus – kommer fra en urgammel krepsdyrslekt. De har visstnok overlevd dinosaurene! Insektene ber om at vi besinner oss. Dette gamle ordet «besinne» er ikke så ofte i bruk. Unge mennesker vet neppe hva det betyr. Men det er et fint verb som betyr å tenke seg om, noe som kan føre til at vi endrer mening eller retning. Insektene vil at vi skal komme oss ut av Nærsynets tidsalder.

Kansellering

I andre del av stykket er alle insektene på dekk og de forteller at de mener at kanselleringskulturen har gått for langt. «Hva betyr en ny oppdagelse mot en gammel skilsmisse?» spør de, og: «Hva betyr ny vitenskapelig innsikt mot et gammelt rulleblad?» De mener at vi nå er i intoleransens tidsalder. Utsagnene er nokså politisk ukorrekte. Det at de kommer fra en annen tid og som insekter har et annet perspektiv på vår nærsynte verden, gjør at refleksjonene deres over dagens virkelighet når fram. De trenger ikke filtreres. Brunsneglen/mordersneglen (Bjørn Sundquist) kommer med en relevant og viktig påminnelse: «Bare husk at avmakten er voldens bestevenn. Og at den som føler seg liten i møte med det store, lett vil kunne føle seg for stor i møte med det lille.» Insektene er på dekk og har god oversikt over verden.

Forskende arbeid

Triggersystemet – 1: «Vivariet» er ikke bare et stykke som utforsker tekstlige refleksjoner. Det er også et arbeid med scenerommet, rundt kommunikasjon mellom scene og sal og rundt aktørenes rolle. I starten får jeg assosiasjoner til 1700-tallsteater og Holberg. Et snev av satire kan anes. Vi sitter på en måte i en slags teatersalong der vi er omgitt av musikerne, og vi er tett på skuespillerne. Vi er på en måte medskapende, men det blir ikke krevd annet av oss enn at vi er tilskuere.

Aktørene er ikke bare de fine skuespillerne, men også boka med tegningene, og absolutt snutebiller, saksedyr og andre insektroller som er bekledde av teknikere og designere. De fungerer som animatører eller dukkespillere/figurskuespillere i stykket. Scenografi- og rekvisittelementene er med på å definere spillet og uttrykket. Her er også håndverket og timingen upåklagelig.

Vivarium

Et vivarium er et lukket område for å holde, eller drette opp dyr og planter. Det benyttes ofte av forskere. På scenen er det i tillegg til det metaforiske vivariet, også ekte vivarium der det bor ekte insekter. De blir dermed også aktører i dette stykket. I sin egen lille kahytt bor en levende tarantella. Brunsneglen er ikke bare Bjørn Sundquist i sin gule dress, men også en ekte snegle som har sin egen lille seng å ligge på. Ekte skrukketroll, pinnedyr og saksedyr har også sine egne rom i denne arken på scenen. Selv om det er en antropomorfisering her på et vis, blir likevel disse insektene mer synlige for oss. De blir innlemmet i vår menneskeverden som like verdige vesener som oss, gjennom stykket. Og det er en viktig politisk handling.

Til slutt, etter en berørende monolog, ber Skrukketrollet (Thea Stabell) om hun ikke kan få vite noe om hvordan dette arbeidet skal fortsette. Her skulle Tore Vagn Lid ha svart at dette må hun vente til neste forestilling for å få vite, for her flyter det ut og blir for langt og litt substansløst. Selv ikke skrukketroll bør få viljen sin bestandig.

Publisert 30.08.2024