Formloff

Det finnes lokalrevyaktører langs hele sørlandsstripa som kunne tatt tak i Ludvig Holbergs klassiker med større mot enn Kilden Teater fikk til i Grimstad Kulturhus. Det er trist, fordi institusjonsteateret har gjort seg aktuelt de siste årene med en knallgod programmering.

Erasmus Montanus

Av Ludig Holberg

Regi: Henrik Rafaelsen

Scenografi og kostyme: Kaja Haven

Komponist: Olav Waastad

Lysdesign: Martin Myrvold

Lyddesign: Kristian Bronebakk

Kilden teater, GRimstad kulturhus, 10. mai 2021

En gammel mann gikk i pausen da han ikke hørte hva som ble sagt og ga opp. Han sa det høyt. Jeg prøvde å le det bort, men hadde også lyst til å gå. Jeg syntes nemlig synd på skuespillerne, der de fiklet rastløst i lommene, aldri fant plassen sin og prøvde forstå hvilken fot de skulle legge vekten på. I mangel av bedre regi. Det var en uutholdelig usikkerhet på scenen, som gjorde det vanskelig å følge med. Og jeg har sett flere av aktørene før i langt bedre oppsetninger, med langt bedre tro på det de er med på. Da må det være lov å be om bedre arbeidsvilkår for Kildens skuespillere, enn å la en regidebutant drite dem ut på hovedscenen.

Hvor er Holberg?

Erasmus Montanus er også et stykke å bomme såpass grovt på, da det hele er et satirisk eksempel fra Holberg sin side på hvordan man slett ikke skal bruke sin kunnskap, og det tragikomiske ved en pedant. Likheten med bondesønnen Erasmus Montanus, spilt av nyutdannede Khalid Mahamoud, som har forlest seg på latin i København og kommer hjem der han slår om seg med falsk argumentasjon, ligner ironisk skuespillerne som rallet replikkene. Da Per Degn, spilt av Jørn-Bjørn Fuller-Gee begynner å rape rockemusikkparodier i brennevinsrus, i mangel av et mer kreativt påfunn, får det for faen meg være nok. Og dette er bare første scene. Henrik Rafaelsens regi minimerer Erasmus Montanus til flau fektekunst. Og det kan virke som den erfarne skuespilleren har utstyrt sine egne skuespillere med pølser til sverd!

Jeg skrev i mine første notater at de i alle fall tar Ludvig Holberg på alvor. Men energien i materien tappes raskt når selv ikke troskapen til teksten gir noen avkastning. Det mest minneverdige ved Holbergs karakterdrama er at det farseaktige og sprelske gjenfortelles i skrøner, mens kunsten å «disputere» er den drivende kraften. I oppsetningen er dialogen diet direkte fra Holbergs bryst. Konfliktsky er den også, når aktørene tyr til fattige slapstickknep for å vri seg unna den flate fremførelsen. Da blir det verken fugl eller fisk.

…og konseptet?

Det er viktig at teater får en til å føle noe. Spesielt fordi det blir lengre og lengre mellom hver gang vi får gå i teatret. Erasmus Montanus gir ingen inngang til dette, verken ved undring eller reaksjon. Det er rett og slett ingenting å stange mot. De overdimensjonerte kulissene som forestiller kyrne og sauene på bondegården, er så slicke og generiske at all visuell interaksjon preller av. Man kunne kanskje stått i seteradene med zoomen på mobilkameraet og fått fremkalt 15 gode bilder fra forestillingen, men generelt er bildet rotete. Det irriterende er at det bare dras inn flere ting, folk og fe i teaterrommet, desto mer dramaet øker i intensitet. Det er for mye staffasje tilstede til enhver tid og skuespillerne ser like kjedsommelige og døde ut som dyra på hjul, der de venter på sin tur som perler på en snor.

Kostymene virker også lite gjennomarbeidet. Det er mulig det er meningen at alt skal se trashy eller harry ut, men når den kunstneriske verdien mangler i alt annet også, er det ikke lang vei til rent søppel. Det eneste jeg morer meg med er noen få humoristiske tolkninger, der Per Degn har en dustete hanekam (mannen blir sammenlignet med en hane under en av Erasmus´ logikkranter) eller at Jesper Ridefogd, spilt av Ann Ingrid Fuglestveit, er kledd som en skikkelig sørlandscowboy (hun blir sammenlignet med en okse). Først når forestillingen begynner å lefle med logikken til Erasmus, ved at degnen FAKTISK blir en hane, og mor Nille, spilt av Giert Werring, FAKTISK føler seg som en stein, aner jeg en spennende vei. Men det blir med det.

…og motivet?

Tittelfiguren selv entrer scenen som en barokk liten pimp. Men det henger ikke sammen med resten. Spesielt er det stor avstand mellom den moderne traktortiden allmuen ser ut til å komme fra, og kostymedramafremtoningen til Montanus. De stråtyggende karikaturene later ikke til å more de lokale innbyggerne heller. Tjukkasmager og bensinstasjonsbart liksom? Ikke bare manifesteres det et uinteressant syn på bygdefolket i Holbergs historie. Det er ovenfra og ned. Det mest oppsiktsvekkende er at alle har store slagstøvler med møkk som de loffer rundt i. Men det folkens, er å sikte for lavt.

Oppsetningen strammes inn av samspillet mellom Erasmus og broren Jacob, spilt av Lars Funderud Johannessen. En noe stiv Mahamoud spiller den lærde bondesønnen som en bedriten snørrvalp, og gir meg lyst til å pryle ham. Det er nok en litt for stor rolle å fylle, da hovedrollen får lite backing annet enn hos Funderud Johannessen, som den ulærde broren. Med sitt sunne bondevett og klare tale blir bror Jacob den eneste tyggemotstanden i stykket. Resten av allmuen viser en mangel på selvtillit jeg ikke kjenner igjen fra denne siden av opplysningstiden.

…og pengene?

Til tross for skalaen på produksjonen, virket det som amatørismen har blødd igjennom i alle ledd! Det er med tung hånd på hjertet det dårligste jeg har sett på en institusjonsteaterscene, og det er synd for dem som ser dette som sin første og siste teateropplevelse. Kilden Teater har tatt på seg ansvaret å vise fram scenekunst med kvalitet. Dette holder ikke.

(Publisert 11.05.2021. Oppdatert, 21:07).