Flerefarget palimpsest

Black Box presenterte 29. og 30. august Dandyism av Ziza Patrick, en britisk koreograf og tverrfaglig kunstner, født i Rwanda og bosatt mellom Gateshead og London. I sitt kunstnerskap kombinerer han ulike stiler og uttrykksformer, og søker stadig å utfordre både konvensjoner og kulturelle dikotomier.

 Patrick er særlig opptatt av konseptet otherness – annerledeshet – og hvordan man kan skape rom for representasjon, synlighet og en autentisk stemme. Han utforsker også konflikter som kan oppstå mellom individet og en flerkulturell bakgrunn. Blant hans verk finner vi Family Affair (2021), som tematiserer den indre konflikten mange med afrikansk bakgrunn opplever når vestlige levemåter i det 21. århundre kolliderer med tradisjonelle afrikanske familieverdier og forventninger. I Ubuntu (2023) undersøker han fellesskapets betydning for individet, der det tradisjonelle kanga-stoffet – et rektangulært bomullstekstil og viktig kulturuttrykk i Øst-Afrika – spiller en sentral rolle. Hans nyeste verk, Navis (2024), tar igjen for seg konseptet otherness, gjennom spenningen mellom det ønskede og det uønskede. Dandyism, Patricks første verk fra 2018, henter inspirasjon fra hvordan afrikanske menn approprierte den franske og engelske dandyens overdådighet på 1700-tallet – både som forsvar og som provokasjon mot slaveriet. Forestillingen, som beveger seg i grenselandet mellom teater, show og street dance i dialog med publikum, blander fritt ulike impulser, tekster, moter og dansestiler. Resultatet er et energisk, optimistisk og fargerikt palimpsest – i Jacques Derridas forstand. Palimpsest er en metafor for hvordan fortiden alltid forblir sporbar i nåtiden. Et palimpsest er aldri helt rent eller nytt, men bærer i seg avtrykk av det som kom før. Tekster, danser og steder kan forstås som palimpsester: de inneholder rester av tidligere uttrykk, de påvirkes av dem, og de manifesterer seg gjennom det nye som tilføyes.

Den fysiske teaterrammen

Dandyism er et stykke for fire dansere – eller snarere performere. På scenen møter vi Ziza Patrick, Jeremiah Olusola, Neema Mwande og Iona Broomes. Og nettopp: på scenen.

Forestillingen, som opprinnelig var planlagt i Sofienbergparken – et sted som egentlig passer bedre til verkets format, med offentlig rom, delvis tilfeldige betraktere og dagslys – måtte på grunn av dårlig vær flyttes inn i teatrets mørke sal. Etter min mening preget dette opplevelsen i stor grad. Den fysiske teaterrammen, med et sittende publikum, skaper tydeligere grenser mellom oss og dem. I mer åpne rom har slike grenser en tendens til å viskes ut, noe som åpner for både deltakelse sammen med danserne og en mer engasjerende opplevelse sett fra ulike perspektiver. Også tid og sted setter sitt preg: 25 minutter i parken oppleves helt annerledes enn 25 minutter på scenen. I det offentlige rom ligger fokuset ofte på hvordan stykket samspiller med de stedsspesifikke omgivelsene, mens publikum beveger seg fritt. I teatrets kontekst, der dansen fortsatt står sentralt, blir jeg derimot nesten automatisk oppmerksom på ‘scenografien’: to klesstativer fulle av fargerike plagg, provisoriske benker dekket med mønstrede stoffer, et bord med solbriller og noen få stoler.

Forestillingen åpner når en av danserne entrer scenen med en koffert og, ikledd elegante klær – svarte lakksko, rosa sokker, knallgrønne bukser, en rosa skjorte med rysjet brystpanel og svarte mønsterdetaljer, røde seler og hatt – ønsker publikum velkommen inn i fellesskapet. Hver av danserne fremstår som et eklektisk fashion statement: en miks av lag på lag, plagg i sterke farger, tilbehør og nyanser. Effekten er en energisk og optimistisk stemning som forsterkes gjennom dansen, der de fritt blander ulike stiler: samtidsdans, breakdance, ballett, step, moderne dans og elementer fra ulike afro styles. Både på mote- og dansenivå fungerer performancen som et lekent og mangfoldig spill av inspirasjoner som glir gjennom dansernes kropper og åpner rom for noe nytt. Hver gang jeg forsøker å feste en bevegelse til et bestemt navn – som krump eller ndombolo – glipper kategorien raskt. Det oppleves snarere som en fusjon av impulser, eller som et fysisk uttrykk for personlige tilbakeblikk og minner.

Den mangfoldige svarte dandyismen

Denne siste tolkningen henger også sammen med det Ziza Patrick fortalte i samtalen om sine inspirasjoner og kilder til verket. Som barn ble han sterkt preget av kvinnene rundt seg – særlig moren – som alltid kledde seg med presis etikette, selv når hun bare skulle en tur til butikken. For henne handlet det både om stolthet og om en måte å uttrykke seg på. Fra barndommen husker Patrick også sapeurene, med sine upåklagelig elegante og flamboyante stiler, som gjorde et varig inntrykk. I tillegg bar han med seg inntrykk fra de ulike landene han vokste opp i: ikke bare Rwanda og Kongo, men også Tanzania, Uganda og Kenya. Hans kunstneriske reise for å utforske mote og finne sin egen stamme startet nettopp med dandyismen – og spesielt med den kongolesiske varianten, La Sape.

Ifølge Shantrelle P. Lewis, forfatter av Dandy Lion: The Black Dandy and Street Style (Aperture, 2017), er Sapologie – eller La Sape – en klesbevegelse som oppstod på slutten av 1800-tallet, under kolonitiden i Kongo. Den utviklet seg til en kultur der eleganse ble både et personlig uttrykk og en form for motstand mot undertrykkelse. Sapeurene følger bestemte regler for klær og oppførsel, men også en idé om stadig å fornye og gjenskape seg selv gjennom mote. Mens Brazzaville forbindes med en mer klassisk og dempet stil, er Kinshasa kjent for en mer flamboyant og uttrykksfull variant. La Sape handler også om dyre merker og skreddersøm. I et bredere perspektiv kan La Sape forstås ikke bare som mote eller dandyisme, men også som filosofi, tro og livsstil, tett knyttet til kongolesisk tradisjon og kultur. Lewis’ bok Dandy Lion gir en kortfattet oversikt over sentrale bevegelser, hendelser, personligheter, designere og skreddere innen svart dandyisme, og viser tydelig hvor mangfoldig og nyansert kulturen er – selv om noen av motebildene kan oppleves litt iscenesatte. Daniele Tamagnis Gentlemen of Bakongo, derimot, har en mer personlig og autentisk tilnærming til La Sape: bildene dokumenterer den ekstravagante stilen til sapeurene midt i gatekaoset, ofte med uvanlige vinkler og små uskarpheter som fanger stemningen godt. Jeg viser til disse to bøkene nettopp fordi La Sape utgjør et element i det større bildet av svart dandyisme.

Representasjon og identitet

Ziza Patrick fortalte i samtalen at måten han kler seg på først og fremst handler om identitet og selvuttrykk, snarere enn om motstand eller opprør. Likevel blir det til motstand når han konfronteres med det hvite blikket. Denne tanken ligger tett opp til det Monica L. Miller* understreker i sin bok Slaves to Fashion: Black Dandyism and the Styling of Black Diasporic Identity (Durham & London, 2009). Da europeisk utforskning utviklet seg til utnyttelse, ble både europeere og afrikanere mer opptatt av selvrepresentasjon og selvfremstilling. Etter hvert som dandyismen spredte seg over Atlanteren – fra det sosiale til det politiske, fra hvite til svarte – ble den først og fremst et verktøy for å stille spørsmål ved identitet og hvordan denne identiteten representeres. Men hvorfor egentlig klær?

Klær – aldri en bagatell

Historisk sett er klær aldri en ren bagatell. De fungerer alltid som et uttrykk for de grunnleggende sosiale og økonomiske kreftene i sin tid, slik James Laver påpekte i Dandies (1968). Dandyismen er både en stil og en livsstil, kjennetegnet av en overdrevet vekt på personlig eleganse, plettfri fremtoning og kunsten å iscenesette seg selv. Den oppsto i Storbritannia på 1700-tallet, med skikkelser som Beau Brummell, grev d’Orsay, Barbey d’Aurevilly og Charles Baudelaire, og kunne – subtilt eller eksplisitt – markere både opprør, selvutfoldelse og kulturell eller sosial tilhørighet.

Den svarte dandyismen må forstås i en bredere, kolonialhistorisk kontekst. Monica L. Miller, ser historien om dandyismen i den atlantiske diasporaen som fortellingen om hvordan – og hvorfor – svarte mennesker ble stilskapere, og hvordan de gjennom klær og drakt har brukt estetikk for å definere sin identitet i ulike politiske og kulturelle sammenhenger. Svart dandyisme fungerer ofte som et uttrykk for arv, motstand og bekreftelse av identitet, men kan samtidig også være et rent estetisk og kreativt prosjekt, der selve skapergleden og det visuelle uttrykket er målet i seg selv. Hvordan kan Ziza Patricks performance tolkes i lys av dette? Kan et palimpsest av minner, stiler og former også leses som appropriasjon? Jeg lar dette stå som et åpent spørsmål og avslutter med et sitat fra Slaves to Fashion:

«The messages sent out by the black well-dressed must be interpreted by their viewers; black dandyism takes on meaning as black style communicates moments of mobility and fixity, depending on who is looking.»

Fotnote:

*Monica L. Miller, professor i Africana Studies og kurator for utstillingen Superfine: Tailoring Black Style ved Metropolitan Museum (mai–oktober 2025), undersøker den kulturelle og historiske betydningen av svart stil gjennom dandyismens linse. Utstillingen ble også feiret under Met Gala 2025.