En koreografert protest

Forestillingen ALL – a physical poem of protest av koreograf Mia Habib tar for seg den kollektive kraften i det å protestere og setter (den nakne)

ALL – a physical poem of protest

Koreograf og danser: Mia Habib
Dansere fra Mia Habib Productions: Harald Beharie, Martine Bentsen, Fie Dam Mygind, Inger-Reidun Olsen, Judith Arupa, Jacob Ingram Dodd, Marta Kosieradzka, Emilie Karlsen, Chris Nypan og Gerd Kaisa Vorren

Lysdesign: Ingeborg Olerud
Lystekniker: Eirik Lie Hegre
Produsent: Siri Leonardsen
ALI kaffelageret, Filipstad-kaia, 18. september 2021

menneskekroppen i sentrum. Forestillingen er en protest og et community-arbeid, der det er med et ulikt antall lokale, ikke-profesjonelle utøvere fra hvert sted forestillingen spilles. ALL spilles i ulike kulturelle og geografiske sammenhenger. I Oslo spilte den kun én gang, i gamle Ali Kaffelagers lokaler på Filipstadkaia, for en nesten utsolgt sal. ALL bygger på Habibs egen storskala-produksjon A song to… (2015) for seksten dansere og tretti til femti lokale, ikke-profesjonelle utøvere. Denne lørdagskvelden befinner ti dansere fra Habibs kompani Mia Habib Productions seg på scenen, i tillegg til tjueto andre profesjonelle og ikke-profesjonelle utøvere.

Kollektiv kraft

Jeg kan ikke huske sist jeg var på en forestilling med så mange publikummere til stedet. Vi sitter i et tre raders sjakkmønster, på tre sider rundt den store betonglagte scenen. Scenegulvet har fire gule striper tvers over, det er uendelig høyt under taket, slik industrilokaler kan oppleves. Det står fire høye lysrigger på hvert av de fire hjørnene av rommet, ellers er rommet rått og bart, slik jeg ser for meg det var for knapt ett år siden da kaffe ble produsert her. Jeg har kledt meg godt, med ullundertøy, utebukse og ullgenser og holder på en kopp med høstdrikke av eple og ingefær, solgt i forkant av forestillingen. Den lune stemningen oppleves inviterende og innstiller meg på å være i kontakt med andre mennesker, en stemning som gir meg en blanding av kontinentale vibber og det jeg forbinder med spel, der lokal tilknytning er selve grunnlaget for det som foregår på scenen. Stillheten legger seg, før utøverne entrer scenen. Trettito nakne kropper stiller seg i en ring midt på scenen med ryggen mot publikum, før annenhver utøver vender ryggen inn mot midten og ser ut på oss. Jeg ser lange, korte, sterke, stive, eldre, melanrinrike, brune, hvite, kvinne-, manns- og trans- kropper. Jeg tenker at det skal litt til å ikke bli berørt av en slik mengde ulike menneskekropper, som stiller seg sårbart til skue. Publikumslyset er fortsatt på, slik at utøverne kan se oss like godt som vi ser dem. Slik blir det like gjerne utøverne som avkler oss med blikkene sine, som vi som ser på deres avkledde kropper.

Bildeskaping og varighet

Utøverne beveger seg inn og ut av ulike bilder, eller situasjoner. Det hele foregår i stillhet, den eneste lyden vi hører er av utøvernes fottrinn. De går i hver sin retning, som et mylder rundt i rommet, som om de ser etter noe, kanskje sin egen plass i det hele. Så går én utøver sakte rundt i en stor sirkel, mens resten av utøverne står samlet i et hjørne og ser på; noe som skaper en høytidelig atmosfære. Det er som om vi publikummere er vitne til en betydningsfull hendelse, der én etter én innvies i et større fellesskap. Jeg tenker på en scene fra serien Game of Thrones, der dronningen Cersei blir tvunget til å gå naken gjennom byen mens folket roper «shame», som straff for hennes synder. Jeg blir oppmerksom på hvor komfortabel jeg er, der jeg sitter godt påkledd med høstdrikken min i hånda, og prøver å se den forbipasserende utøveren empatisk inn i øynene. Dette bildet varer en stund, nye utøvere går nakne og alene rundt, og jeg merker at jeg vil at utøverne skal sleppe å være så eksponert, det holder at de er nakne, om de ikke i tillegg også må gå denne skamgangen, for sine synder. Jeg tenker på forholdet mellom bildeskaping og varighet, at noen bilder trenger mer varighet enn andre for å kunne tas i mot, gjerne bilder som er uvante å se på, mens effekten med andre bilder kan bli større med mindre varighet. Et annet bilde som varer lenge og gjentas flere ganger denne kvelden er at alle utøverne går i sirkel i samme retning, der de innerste i sirkelen nærmest står stille mens de ytterste løper, som en sverm. Her bidrar lyset etter hvert med skiftninger i stemning og vi får se skyggespillet fra svermen manifestere seg over scenegulvet og bakveggen. Den meditative tilstanden jeg kommer i av dette bildet gjør at jeg zoomer litt ut og lar øynene mine hvile i øyehøyde, akkurat i høyde med utøvernes underliv. Jeg merker at jeg blir barnslig og humrer inni meg av at dinglende kjønnsorganer framstår som fisker i et akvarium, eller skjermsparere, foran blikket mitt. Den siste gangen svermen gjentas har utøverne tatt på seg ett plagg hver, som en rød t-skjorte, en blå parykk eller gul teip over brystvortene. Jeg klarer ikke se noen annen sammenheng mellom disse klessvalgene enn at de hører til overkroppen. Forestillingen avsluttes med at utøverne lager en lav summelyd som utvikler seg gradvis til et høyt rop. Lyden av dette ropet gjør at jeg brått begynner å fryse.

En koreografert protest

Jeg tenker på hvordan demonstrasjoner jeg har vært på bringer fram en sterk opplevelse av samhold og tilhørighet, og at det som skaper denne opplevelsen i stor grad knytter seg til en bestemt sak vi som har møtt opp er enige om å demonstrere for. Ved å demonstrere for en sak, protesterer vi mot det bestående, for på sikt å kunne bidra til å skape en politisk endring. Jeg lurer på hvordan ALL kan sies å være en protest mot noe, og kanskje enda viktigere; hva er det ALLdemonstrerer for og hvordan representeres dette i den sceniske situasjonen? Forestillingens tydeligste stillingstagen er for meg valget av utøvere, som jeg oppfatter som en demonstrasjon for mangfold, både i scenekunsten og i samfunnet for øvrig, særlig når det gjelder kjønn, hudfarge og alder. Slik rettes protesten mot undertrykkende mekanismer og holdninger som heteronormativitet, hvithet og alderisme, som er sentrale og aktuelle maktstrukturer å yte motstand mot i vår tid. Det at en slik protest kommer i fra Habib, som i kjølvannet av den anonyme Sløseriombudsmannens årelange harselering med scenekunstnere på Facebook har mottatt trusler og hets for sitt kunstneriske virke, gjør den desto mer til en statement.

For meg fungerer denne kollektive protesten best i de bildene som kun gjøres én gang. Gjentagelsene av bildene forminsket den kollektive kraften og gav den en form av ritual, der handlingene hovedsakelig ble utført for dette naken-samfunnets egen del. Jeg kan se for meg at om forestillingen hadde foregått utendørs, eller i et rom der vi ikke forble sittende på stolene våre, kunne denne opplevelsen blitt en annen. Repetisjoner danner i tillegg mønstre, der jeg blir opptatt av hvor mange runder hver person går og hvor mange ganger svermen gjentas, i mønstre som likevel virket noe tilfeldige. Forestillingen varte i hele to timer, der jeg tenker at den hadde tjent på å være kortere. Mangfoldet av kropper og nakenheten gav sterkest effekt som protest den første timen. Det å være naken gjennom en hel forestilling over flere timer må være utrolig anstrengende, og ikke minst det å løpe barføtt rundt på et betonggulv. Det minner meg om hvordan danseren på begynnelsen av 2000-tallet skulle vise hvor hardt hen jobbet på scenen, såkalt exhausting dance. Forestillingens styrke ligger ikke i hvor raskt den nakne, sårbare kroppen kan løpe, ei heller i hvor mange runder denenkelte makter å gå på egen hånd, foran en fullsatt sal av et godt påkledd publikum. ALLs styrke er den nakne, sårbare menneskekroppen som stiller seg til skue, og som like fullt ser tilbake. Øyeblikk der utøverne møtte blikket mitt, kommer jeg ikke til å glemme med det første.

Frivillige: Ivar E Røyse, Håkon Hafnor,
Jostein Strand, HeidiAne Steen Jensen,
Kari Happonen, Alba Greve Rasmussen,
Anna Bjørgulf, Anna Lisa Ulrica Rauhala,
Clara Amalie Randum Nielsen,
Frederikke Hooge Steen Berg, Madelen Larsen, Max Levin Kugler, Nicolaj Frederik Wamberg, Maria Steeneveldt, Yendini Yoo Cappelen, Norma Brisbois, Jarl Eivind Aspen, Venla Niitemaa, Silja Sundsfjord, Synne Erichsen, Ingrid Frivold-Storli og Cecilie Lindeman Steen