Don Quijote fra Indre Østfold

Østfold Internasjonale Teaters oppsetning av Don Quijote bekrefter på merkverdig vis at Østfold er

don quijote

Fritt etter Miguel de Cervantes’ roman

Regi og dramatisering: Ivar Furre Aam

Scenografi: Alice Vanini Tomola

Kostyme: Marianne Stranger

Lysdesign: Mathias Langhold Lundgren

Lyddesign: William Kjeldsberg

Østfold Internasjonale Teater, 1. oktober 2023

(blitt) kult. Ivar Furre Aams teateradaptasjon av den klassiske romanen trekker inn lokale forhold med den største selvfølgelighet, og han bruker Østfold-dialekten med språklig finesse og humoristisk skråblikk. De lokale referansene er mange, og siden dette er en turnéforestilling blir det lagt inn henvisninger til spillestedet i teksten. Alt sammen turneres med varm humor og hjertelige overdrivelser av Patrik Stenseth, som fremstår som stykkets drivende figur i rollen som Don Quijotes våpendrager Sancho Panza.

Mens Stenseth er høyt og lavt med sin smittende energi, spilles stykkets tittelfigur med sordin av Terje Brevik. Hans Don Quijote fremstår som en eldre herremann som forholder seg undrende til verden. Den fattige lavadelsmannen Alonso Quijano har forlest seg på ridderromaner, og forvandler seg selv til en ridder i skinnende rustning som drar ut på jakt etter store eventyr. I realiteten er både rustningen og øket av en hest, hans trofaste følgesvenn Rocinante, laget av bølgepapp. Alt er utført med stor glede over detaljene, og spesielt hesten og Sancho Panzas esel er fornøyelige løsninger. Det samme gjelder scenografien, som er et fast oppsett av pappesker i ulike høyder. De viser seg å være svært så innholdsrike, med ulike bruksområder og overraskende innhold.

Midt mellom Trøgstad og Rakkestad

Allerede i første scene blir publikum opplyst om «at Don Quijote egentlig er en historie fra Indre Østfold og at La Mancha er et sted midt mellom Trøgstad og Rakkestad». Sancho Panza leser opp et brev fra regissøren som forklarer situasjonen. Listen blir lagt ganske så lavt: Publikum skjønner umiddelbart at her blir det mye tull og tøys.

Det skjer, ikke minst, fordi det hele begynner med at Sancho Panza kommer inn fra foajeen med de mest unnselige kastanjettene du kan tenke deg i hånden, og en parykk stikkende ut av bukselommen. Han forsøker tafatt å få publikums oppmerksomhet, og avbryter den innledende musikken så mange ganger at publikum skjønner at her har vi med en usikker mann å gjøre. Eller som det står beskrevet i manus: «han er egentlig en taper, men smiler læll. uendelig positiv».

Patrik Stenseth etablerer raskt kontakt med publikum, og gjennom forestillingens gang kapitaliserer han på den innledende sympatien ved å trekke publikum inn i handlingen. På forestillingen jeg så i Kulturhuset Gleng i Sarpsborg fikk han en gruppe publikummere til å komme opp på scenen og slå løs på Don Quijote da han ønsket å bli slått til ridder. Og da Don Quijote skulle fri til sin drømmepartner, prinsesse Dulcinea, fikk Sancho Panza dratt en publikummer opp på scenen for å agere som en lokal bondejente med papirparykk og store hengepupper skåret ut i papp. Hun utførte oppgaven på beste måte, mye takket være den joviale stemningen som var bygget opp.

Buskishumoren er aldri langt unna. Men den usannsynlige forflytningen er ikke til hinder for at historien ligger ganske så tett opp til Cervantes’ originaltekst. På samme måte som romanen fra 1605, (andre del ble utgitt i 1615), byr forestillingen på en serie hendelser som formidler både fri fantasi, fantastiske hendelser og menneskelig ettertenksomhet, fortvilelse og varme. Akkurat det kan komme som en overraskelse fordi det spilles så høyt på komikken.

Miguel de Cervantes’ roman Den skarpsindige lavadelsmann Don Quijote av La Mancha sies gjerne å ha lagt grunnlaget for romankunsten. Hans romans mange korte historier har gitt opphav til flere ordtak som er blitt munnhell i flere språk, (for eksempel uttrykket «å slåss mot vindmøller», som betyr å kjempe mot oppdiktede fiender), så vel som en arketypisk motsetning mellom ulike mennesketyper. Det at de to skuespillerne har motsatt kroppslig fremtoning som de opprinnelige romanfigurene – gjengs fremstilling er en høy og tynn Don Quijote mens Sancho Panza normalt fremstilles som liten og tett, bidrar til poengteringen av den komiske forskyvningen av tid og sted som oppsetningen spiller på med stor eleganse.

Lokalt metateater

Det er herlig morsomt å følge med Don Quijote og Sancho Panza på deres reise gjennom Østfold. Det er en erfaring som kommer med en både forunderlig og vidunderlig ettertanke: Da jeg vokste opp i Sarpsborg var ting veldig annerledes. Østfold var hverken populært eller kult, og jeg var rask med å legge av meg dialekten da jeg flyttet ut for å studere. Men så kom den tragisk-komiske figuren Raymon på banen midt på 1980-tallet, og plutselig var Østfold-dialekten både kul og latterlig på samme tid. I 1996 ble Raymons suksess oppfattet som en så stor trussel at Østfold fylkeskommune ville bruke 80 millioner kroner på å bli kvitt Raymon-stempelet. Tyve år senere, da Raymon-skuespilleren Øivind Johannessen døde i 2018, ble det foreslått at noen av pengene burde brukes til å reise en statue over ham. Noen av pengene ble faktisk brukt til å opprette Østfold Internasjonale Teater i 2019. Hvis de fortsetter på denne måten er det vel anvendte penger.

Uansett: Resten er historie. Og nå har jeg sett det hele kulminere når Don Quijote de La Mancha er transformert til en lettere forvirret lavadelsmann fra Indre Østfold. Spørsmålet jeg likevel stiller meg i forbindelse med dette stykket, er om Østfold-dialekten er blitt særlig mer akseptert? I og med at det er den enkle sjelen Sancho Panza som bruker det lokale språket mest aktivt, og Don Quijote har et mer forfinet språk inspirert av de mange ridderromanene han har lest, kan man jo spekulere på om Østfold-dialekten noen gang kan unnslippe komikken? Spørsmålet blir enda mer aktuelt nå som Viken fylkeskommune skal oppløses og Østfold fylke skal oppstå igjen.

Slik jeg opplever det har Østfold-humoren stort potensial. Når den pares med bevisst metateater, der publikum blir en aktiv del av handlingen og forutsetning for at stykket drives fremover, da blir dialekten en kreativ kraft. Det vil bli veldig interessant å se hvordan et annet publikum som mangler den lokale tilknytningen til språket, vil reagere?

Det er klart fra første stund at denne forestillingen både er en fantasifortelling og en realitetsorientering. Det lille tomanns ensemblet spiller opp til publikums medvirkning med stor suksess, og det er stadig kommentarer til teaterillusjonens bedragerske tvetydighet. Selv når handlingen stanger litt i et stillere parti, da Sancho Panza sliter med sin lojalitet til Don Quijote, brukes språket bevisst i kombinasjon med en mer ettertenksom fremtoning hos den tvilende Sancho Panza. Og da Don Quijote til slutt dør i Sancho Panzas armer, oppleves det som en naturlig slutt på en ellevill historie: Litt galskap er bare sunt. Eller som ridderen sier selv: «Om en ridder har grunn til å bli gal, er det ingenting å takke for, det subtile er å bli gal uten grunn.»

(Publisert 06. 10 2023)