Da Oslo var et ord for fred...

Etter suksess på Broadway og The National i London, kjennes det rett og rimelig at J.T. Rogers’ Oslo nå blir oppført i Norge, eller Oslo,

selv om det er et stykke jeg opplever som ujevnt og uforløst. Tematisk passer det godt til repertoarprofilen på Det Norske, og selv om forestillingen ikke er bemerkelseverdig kunstnerisk, har den allerede reist debatt, og forhåpentlig vil den også tiltrekke seg et yngre publikum enn gjennomsnittsalderen var på premieren.

Oslo

Av J.T.Rogers

Oversatt av Gunstein Bakke

Regi: Stefan Larsson

Scenografi og lysdesign: Jns Sethzman

Kostyme: Christina Loverty

Video: Nikolai Bergstrøm og Raymond Stubberud

Dramaturg: Anders Hasmo

Det Norske Teatret, hovudscenen, 11. januar 2019

Som de fleste har fått med seg, er det et stykke om Oslo-avtalen, ikke byen (sic.), skjønt Norges perifere plass på kartet også spiller inn. At «Oslo” ble et skjellsord bare kort tid etter at stykket slutter, ligger utenfor synsvidden her, selv om stykket avsluttes med en rulletektsaktig epilog, hvor skuespillerne gir stikkord om det videre hendelsesforløpet, med mordet på Rabin i november ‘95 og selvmordsattentatet i januar 1996, som definitive vendepunkter. Slutten gjør det nærliggende å ønske seg et annet stykke, eller del II. For Oslo er ikke et stykke om Palestina/Israel-konflikten, selv om det handler om mennesker med konflikten under huden, eller (etterpåklok) analyse av Oslo-avtalen.

J.T. Rogers avgrenser seg til å skildre prosessen fram mot at fredsavtalen ble undertegnet i Washington i 1993, og i en forsnakk før premieren fredag, trakk han en parallell til de historiske stykkene til Shakespeare. Det var riktignok ikke ham, men en av skuespillerne i originalbesetningen som kom med den ubeskjedne sammenlikningen. Under prøvene i New York fant teatret det nødvendig å treffe noen sikkerhetstiltak, fordi noen av rollefigurene i stykket er representater for PLO. Poenget til skuespilleren, var at Oslo ikke er et politisk, eller partisk stykke, men et historiestykke som blant annet er et forsøk på å korrigere den uvitenheten JT Rogers også delte, da han møtte Terje Rød-Larsen, som del av research om noe annet. Inntil da, hadde han — som amerikanere flest, sannsynligvis — trodd at avtalen som ble undertegnet i Washington i 1993, var et resultat av amerikansk diplomati.

Oppskrift for konflikt

I programmet har Det Norske Teatret gjort et intervju med Terje Rød-Larsen, hvor han inviteres til å formidle sitt perspektiv på prosessen. «I internasjonale forhandlingar er det viktig å forstå at ofte er ikkje den vanskelegaste oppgåva for forhandlarne å bli einige med dei som sit på den andre sida av bordet, men å forhandle med sine eigne føresette, dei politiske leiarane som må forsvare avtalar i eigne parti, parlament og val.» Dette utsagnet er nærmest som en oppskrift for stykket, samtidig som konflikten mellom «forhandlarne» og «føresette» i Rogers’ stykke ikke bare gjelder palestinerne og israelere, men også blir overført på forholdet mellom Terje Rød-Larsen og Mona Juul og deres overordnede. På forsnakken før premieren, dementerte Erik Egeland denne fremstillingen, ved å bryte av intervjueren og fastslå at han var én av initativtagerne til forhandlingene. Forhåpentlig kan Egeland leve med at han blir fremstilt som en reddhare, men på Det Norske er karikaturtendensene et problem. Uten å ha sett den amerikanske eller engelske oppsetningen, er det vanskelig å ta stilling til om det skyldes stykket, eller en lite stilsikker regi. Navngitte personer som Egeland og Johan Jørgen Holst blir nesten demonstrativt lite portrettlikt spilt av Kyrre Hellum og Gard Skagestad. Mens Paul Åge Johansen er så portrettlikt maskert som «Shimon Perez» at han ser ut som et spøkelse. Slike uoverenstemmelser trekker ned, samtidig som Egeland og og «Faen-faen-faen-Holst» er tildelt replikker som ikke ligger særlig godt i munnen.

Radarpar

Kanskje overraskende, er Oslo langt på vei komedie. Både gjennom karakter- og situasjonskomikk, og i den forstand at det følger det klassiske skjemaet, som går via krise og forviklinger til glede og forsoning, og ekteparet Terje Rød-Larsen og Mona Juul - her spilt av Preben Hodneland og Kjersti Dalseide — trekker i trådene. Hodneland gir et levende portrett av en både forfengelig og idealistisk gambler, samtidig som det gjør ham til et takknemlig projeksjonsobjekt som de israelske og palestinske forhandlerne trenger til å ta ut slagget eller egne nerver på. Det gjør ham til et naturlig sentrum, med en forsonlig selvironisk side. Men som par representerer Hodneland og Dalseide først og fremst ungdom, og når de unge idealistene rekker hverandre hånden i den siste scenen, kan jeg ikke unngå å få assosiasjoner til et detektivpar som vi kommer til å se igjen i neste episode. Noe som muligens også skyldes det i overkant thriller-aktige lydsporet?

Tekst og kontekst

Nesten alle scenene i stykket er lagt til Borregaard, hvor de israelske og palestinske forhandlerne møtte hverandre flere ganger, og løp en stor risiko, både personlig og politisk. Hvor risikabelt det var, gir et i dag viktig historisk perspektiv. Både forestillingen og stykket er på sitt beste når oppgraderingen av forhandlerne får publikum til å engste seg for at forhandlingene vil bryte sammen. I første omgang er den israelske fløyen «bare» representert ved en professor, Hirschfeld (Gard Skagestad) og Ron Pundak (Kyrre Hellum), som så erstattes av «steinansiktet» (her: Persbrandt-kloningen) Uri Savir (Geir Kvarme) og «hauken» Joel Singer (Paul-Ottar Haga). Oppgraderingen av forhandlerne (på israelsk side), gir skuespillerne mulighet til å spille på de usikkerhetsmomentene det fører med seg. Men stykkets teksttyngde og dramaturgi fører samtidig til at de siste forhandlingsrundene blir vanskelige å følge, fordi det blir for mye informasjon. På dette punktet kan man spørre seg om utmattelsen man føler også speiler at israelernes taktikk drev palestinerne opp i et hjørne. For Oslo etterlater seg et inntrykk av at det ble en avtale på israelernes premisser. Noe som også skyldes forestillingsmaterialet, med intervjuet med Rød-Larsen i programmet, der han sier at de to største svakheten ved avtalen var at den ikke fikk med at det ble lagt ned forbud mot israelsk nybygging på Vestbredden. Den andre svakheten var at det ikke ble etablert en internasjonal mekanisme for å overvåke gjennomføringen av avtalen. Erik Egeland på sin side poengterte i forsnakken at det hadde styrket avtalen dersom den het «Washington» og ikke «Oslo». For da hadde amerikanerne hatt en forpliktelse til den. Oslo er en forestilling som skaper motsigelseslyst og det er i seg selv prisverdig. I neste runde håper jeg at Det Norske Teatret vil gi ordet til noen som formidler konflikten fra en palestinsk og/eller israelsk side, som eksempelvis Finn Iunkers stykke Stemmer fra Israel eller Einat Weizmans kommende Prisoners of the Occupation (se omtaler i Shakespearetidsskriftet, nr. 3-4/18, og her på nettstedet: http://shakespearetidsskrift.no/2018/06/et-kalejdoskop-af-vidnesbyrd). (Publisert 13.01, oppdatert 14. 01.19)