Madalena Sousa Helly-Hansen i «Blomsterstykke» av Sara Li Stensrud og Madalena Sousa Helly-Hansen. Foto: Vera Lunde

Av jord er du kommet

(Bergen): Det uregjerlige, springende og poetiske langdiktet «Blomsterstykke» var første forestilling ut på den splitter nye Bergen dramatikkfestival.

Publisert Sist oppdatert

Så godt som fullt i salen da det helt ferske tilskuddet, Bergen dramatikkfestival, hadde sin første dag med to splitter nye

Blomsterstykke - et rasende sørgespill med kronblad fine som hud

Tekst og iscenesettelse: Madalena Sousa Helly-Hansen & Sara Li Stensrud

Skuespiller: Madalena Sousa Helly-Hansen

Bergen dramatikkfestival

Cornerteatret, 27.08.2020

forestillinger. Innledningsvis snakket primær omsorgsperson, Idun Vik, for publikum om at hun lenge hadde følt det manglet et miljø for ny scenekunst i Bergen. Hun snakket også om viktigheten av en møteplass for noe sånt nettopp fordi scenetekstens posisjon stadig er i endring. “Nå kjører vi” avsluttet hun, mens hun i hendene holdt festivalens helt ferske og tykke antologi Sett herfra er alt annerledes. Boken samler festivalens ti tekster og supplerer med noen små intervjuer med kunstnerne. Og dermed lever også tekstene lenge etter at festivalens fire dager er over. Og godt er det, for her er mye fint.

Cornerteatret er sentralisert på Møhlenpris, utenfor sentrum, og har under ledelse av Marit Eikemo klart å bli et naturlig sted for mye av det alternative teatermiljøet i Bergen. Ikke bare med nevnte Vik og Miriam Prestøy Lies satsning på ny dramatikk gjennom serien Cornerstone, men også mange andre aktører har de siste årene funnet en naturlig plass på huset. At Cornerteateret også huser denne nye festivalen, forsterker posisjonen som en aktør å regne med for ny scenekunst i Bergen.

Og det er et imponerende program som har kommet på plass på festivalen, med urpremierer, norgespremierer, filmvisninger, debatter og foredrag.

Ikke minst er både programkatalogen og antologien veldig forseggjort, og ønsket om å løfte frem dramatikere, både helt ferske og etablerte størrelser som Cecilie Løveid, på en skikkelig måte lyser ut av begge trykksakene.

”Blomstene er gærne etter meg

De fåkke nok

solsikke

solei

timotei

jeg tar den største tulipanen og dyttern oppi sorga mi

det er plass til blomsterenger der inn

tusen sånne blomster som står og stønner

på nattbordet til mora mi”

Skuespiller Madalena Sousa Helly-Hansen, som tidligere har imponert i blant annet Engelen fra Kobane, nærmest spytter ut ordene. Hun står, sammen med Sara Li Stensrud for både tekst og iscenesettelse. Gjennom monologen er oppsynet hennes tidvis hardt, hun utstråler en frekkhet og hun er helt alene på scenen. Blomsterstykke omtales som et sørgespill, og teksten fortoner seg som en slags konfrontasjon med døden, og en bearbeiding av tapet av en mor. Og da gjerne med blomster, det spirende og det som gror som en tekstlig motsats til moren som forsvinner. De oppgir å ha latt seg inspirere av “den elegiske diktinga, en tradisjon der poeter helt tilbake til de gamle grekerne har skrevet og sunget som respons på tap og sorg”. Blant annet Sapfo og Emily Dickinson blir navngitt, og som hos Dickinson er også Blomsterstykke gjennomdynket med metaforer fra planteverden.

Som her, ett av de første diktene Dickinson skrev:

“Begerblad, blomst og en torne

og en vanlig sommermorgen -

dugg i en kolbe - en bie eller to

et vindkast i et tre -

og jeg er en rose”

I Blomsterstykke avsluttes det hele med en oppramsing, og forvridning, av blomsternavn.

“forglemmegei

forglem meg fort

brennesle

brenn meg opp”

Teksten er springende og oppleves som et langdikt, det er mange fine bilder og vendinger i teksten som utmerker seg, som faktisk gjør enda mer ut av seg når man leser det igjen etter forestillingen.

“men mora mi sier god natt når det er dagen

mora mi og natta er venner

de vender seg mot hverandre

og bort fra meg”

Madalena Sousa Helly-Hansen er utdannet ved HiNT og Kunsthøgskolen i Oslo og har en spillestil der både nervene og hjertet er utenpå skjorten. Oppsynet er sårbart og aggressivt på samme tid. Spillestilen er direkte og hun henvender seg nærmest bedende til publikum i et ønske om å at flere skal ta del i sorgen. Teksten er i utgangspunktet ikke skrevet for scenerommet og det er det nesten som man merker. Ingen sceneanvisninger eller ytre handling, noen ganger er det også som om skuespilleren ikke helt vet hvor hun skal gjøre av seg i de voldsomme ordene. På scenen oppleves teksten som mer preget av frustrasjon og sinne enn når jeg leser den etterpå, da sorgen ligger smurt ut mellom linjene på en mer lavmælt måte. Begge deler fungerer likevel godt, og iscenesettelsen ivaretar tekstens vellykkede blanding av stygt og pent, det spirende og uttørkede og liv og død.

Powered by Labrador CMS