Spacet dans, begjærsboost og truede neshorn

Aerowaves er et europeisk turnénettverk hvis målsetting er å vise det nyeste innen samtidsdans av yngre, up-and-coming koreografer.

Warping Soul

Koreografi: Andreas Hannes

Dans: Maud Huizing, Remy Tilburg, Laura Costa og Alberto Albanese

Musikk: Gary Shepherd (DJ Streamer)

Sang: «Soul» av Rival Consoles feat. Peter Broderick – Courtesy of Erased Tapes

Lys: Marcel Slagter

Dansens Hus, Hovedscena 11. sept 2022

Nettverket ble startet av John Ashford (som fortsatt fungerer som leder) i London i 1996, som et forsøk på å spre samtidsdans ytterligere. Sammen med et knippe jurymedlemmer plukker Ashford hvert år ut tjue yngre koreografer som får spille ved Aerowaves’ ca 35 partnere/visningssteder i Europa, med Dansens Hus i Oslo som det eneste visningsstedet i Norge. I løpet av helga 9.-11. september ble det vist tre ulike koreografiske arbeider av koreografene Andreas Hannes, Courtney May Roberston og Gaston Core.

Spacetdans

Når jeg kommer inn på Hovedscena, der to av arbeidene presenteres som en dobbelt bill, merker jeg hvor glissent publikumsoppmøtet er og får litt vondt av utøverne som skal opptre. En vert introduserer forestillingen Warping Soul av den greske koreografen Andreas Hannes, og idet sallyset senker seg, hører jeg flere dansere gå inn på scena. Når scenelyset kommer på ser jeg de fire utøverne Maud Huizing, Remy Tilburg, Laura Costa og Alberto Albanese sitte på kne spredt utover scenen, som har en hvit inndekning. Alle er kledt i spraglete, ettersittende one-suits og gjør små bevegelser med torsoen mens de, litt påtatt komisk, ser på publikum. De holder på lenge i stillhet og jeg merker at jeg blir rastløs av en slik minimalistisk, underliggjørende begynnelse. Et suggererende, teknobasert lydbilde spilles av og tilfører det underliggjørende bevegelsesmaterialet en distansert coolness. Utøverne reiser seg og beveger seg robotaktig nærmere hverandre. De gjør enkeltvise «slepp» i kroppen som løser litt opp i det keitete uttrykket, etter hvert med større utslag i rommet og gjennom ulike formasjoner. Utøverne ser ikke på hverandre og jeg opplever ikke at mønstrene de skaper er av særlig betydning. Kroppsligheten er todimensjonal – her er det performativiteten i forstivede nakker og «komiske», litt fortapte og fremmedgjorte blikk, som er fokuset. Jeg forstår ikke hva det skal produsere i meg estetisk annet enn en form for flathet og jeg får assosiasjoner til det å gjøre samtidsdans kult gjennom å spille på en fremmedgjorthet som kan oppstå hos et publikum som ikke er innforstått med denne kunstformen. Forestillingen varer i tjuefem minutter og i pausen blir publikum bedt om å forlate salen.

Begjærsboost?

Etter pausen er det duket for forestillingen the pleasure of stepping off a horse when it’s moving at full speed av og med skotske Courtney

the pleasure of stepping off a horse when it’s moving at full speed

Koreografi, dans og visuelle effekter: Courtney May Robertson

Musikk: AAR – A01 & A02, Empty Set – Order, Cities Aviv – Title Piece, Death Grips – Disappointed

Ytre øye: Kristin de Groot, Yoko Ono Haveman

Dramaturg: Merel Heering

Teknisk støtte: Edwin van Steenbergen

Dansens Hus, Hovedscena 10. sept. 2022

May Robertson. Når jeg kommer inn igjen på Hovedscena er den blitt svart, med unntak av et hvitt, åttekantet underlag på midten av scena med en mikrofon liggende oppå. Forestillingen begynner i et dunkelt lys der jeg så vidt kan skimte en liggende Robertson, som kommer med ulike statements om kroppen sin i mikrofonen. Jeg prøver å lytte til det hun sier, før hun brått reiser seg, legger mikrofonen fra seg utafor det hvite underlaget, og går tilbake og begynner å danse så raskt at jeg nesten ikke oppfatter bevegelsene hennes. Et teknobasert lydbilde akkompagnerer dansen, som er til fingerspissene presist koreografert. Bevegelsesmaterialet inneholder trinn fra ballett, folkedans, gester/samtidsdans og ekspressive grimaser/mimikk. Det er litt frustrerende å kjenne på all energien hun bruker på denne dansen uten at jeg kan se ordentlig hva hun gjør, og det avgrensende sceniske området gir inntrykk av at hun befinner seg i et parallelt univers, langt unna. Jeg skvetter idet høy støymusikk med ett kommer på. Hun gjentar handlingen med å gå av scena for å hente mikrofonen, noe som bryter med den romlige illusjonen hun forsøker å skape. Denne gangen sier hun mer såre ting om seg selv/et «jeg», som hun følger opp med nok en energisk dans. Lyset har klarnet slik at jeg kan se henne bedre, hun er i kledd en svart t-skjorte med band-skrift på, en blå shorts og svarte sneakers og utstråler en energisk, smittende energi. Underveis i forløpet har det også blitt projisert korte videosnutter på det hvite underlaget som en del av den fragmentariske formen, der man ikke får med seg innholdet, men som bare skaper en effekt av at mye skjer. Etter femten minutter sier Roberston «takk» og det hele er like brått over som det startet.

Det korte og konsise over denne forestillingen gir en forfriskende punk-følelse, likevel er den for mørkt lyssatt og fragmentarisk i formen til å gjøre særlig inntrykk på meg. Jeg lurer på valget av den distanserte, estetiske rammen og opplever ikke at den støtter oppunder temaet i forestillingen – om å leve ut lyster og begjær. Jeg tenker at vekslingen mellom å snakke i mikrofon og å danse kunne ha vært interessant nok i seg selv. Litt fortumlet går jeg hjem for kvelden.

Truede neshorn

Neste dag er det tid for forestillingen The very last Northern White Rhino av argentinske Gaston Core, en solo med utøveren Oulouy som

The very last Northern White Rhino

Konsept og regi: Gaston Core

Utøver: Oulouy

Musikk: Jorge da Rocha

Lysdesign: Ivan Cascon

Stylist: Eva Bernal

Dansens Hus, Hovedscena 11. sept 2022

har bakgrunn fra ulike afrikanske, urbane dansestiler. Når jeg kommer inn på Studioscena avspilles det allerede et lavt lydbilde av mennesker som snakker og andre by-lyder som gir et inntrykk av at det allerede foregår noe her. Jeg setter meg i amfiet og ser på publikummerne som kommer inn etter meg; yngre, oppspilte mennesker jeg ikke har sett før, og som virker litt nye for konvensjonene i scenerommet. Idet sallyset går ned og det blir stille blant publikum, hører jeg lydbildet bedre og at noen snakker norsk og jeg lurer på om det er lydene fra foajeen på Dansens Hus vi hører. Oulouy kommer inn fra høyre side av scenen ikledd en svart, løstsittende skjorte, svart bukse, svarte sneakers og hvite sokker, og setter seg på kne med hendene formet foran ansiktet, som et horn. Han sitter slik lenge, flere i publikum beveger rastløst på seg, før han gjør en rytmisk fingerdans foran ansiktet, noe som virker å fange publikums oppmerksomhet. Oulouy reiser seg, mens han fortsetter med fingerdansen og etter hvert beveger seg med attakkerte isolasjoner i overkroppen i en sirkel rundt i rommet. Lyset er dempet og klassisk/jazzaktig musikk tar over for lyden av mennesker/by. Det er behagelig å se på, men også lenge tilbakeholdent på en måte jeg forbinder med konvensjonell oppbygning av en danse-solo; fra minimal bevegelse til maksimal danserisk utfoldelse, noe som gir meg en følelse av å gå rundt grøten, eller at det er dansen med stor D vi venter på og skal belønnes med til slutt.

Og riktignok begynner Oulouy snart å danse med større utslag, han beveger seg elegant gjennom rommet og viser seg som en sterk utøver med en annen, råere kroppslighet enn en samtidsdanser, noe som er befriende å se. Han kommer plutselig helt nær publikum slik at jeg ser ansiktet tydelig; han smiler sympatisk, er sjarmerende, trygg og inviterende i denne avsluttende, mer utadvendte delen. Cores tema dreier seg om vår truede eksistens i lys av utdøende dyrearter på den ene siden og ønsket om å finne nye estetiske mønstre på den andre, samtidig som hans utgangspunkt innenfor hip-hop, krump, finger tutting og dans med afrikansk innflytelse som coupé-décalé ligger som bakgrunn for arbeidet ifølge nettsidene til Dansens Hus. Det var uten tvil helgens mest inspirerende forestilling, og den lå nærmere noe jeg oppfatter som en nyere tendens innen samtidsdansen, der nye utøvere og dansebakgrunner bringes inn på scena og utfordrer (den hvite) samtidsdansen. Likevel kunne jeg nok ha ønsket meg et mer spennende publikumsoppsett enn tradisjonell scene-sal og en annen kompositorisk oppbygning, da jeg oppfatter disse aspektene som både hierarkiske og tradisjonelle.

Turnénettverk versus spillesteder

Aerowaves gir i utgangspunktet en fin mulighet til å få med seg tendenser innen samtidsdans av yngre koreografer i Europa. Det som opptar meg i etterkant av forestillingene er hvordan turnénettverket og spillestedene tilrettelegger for koreografene, både når det gjelder de praktiske rammene og PR/kommunikasjonen ut til publikum. Jeg opplevde for eksempel ikke at Hovedscena på Dansens Hus var en særlig egnet scene for å se småskala arbeid, og tror at jeg ville oppfattet det annerledes om arbeidene hadde blitt vist på Studioscena. Det kom også svært lite publikum den ene kvelden. Som turnénettverk har Aerowaves og spillestedene ressurser som kunne skapt en bedre ramme rundt arbeidet til koreografer som verken er lokalt eller internasjonalt kjente.

*

Aerowaves’ årlige festival Spring Forward, som i år ble arrangert i Elefsina i Hellas, er omtalt av Berit Einemo Frøysland i Norsk Shakespearetidsskrift, nr 4 2022, der også arbeidet til Andreas Hannes er nevnt.

(Publisert 24.09.2022)