Hamletc.

Et par dager etter premieren går vi og ser Ersan Mondtags Hamlet på Berliner Ensemble. Wilke Weermann har skrevet nye tekster inn i Shakespeares, og gitt dramaet et nytt rammeverk: Gamle Hamlet var en krigshisser, til skade for seg selv og andre. Av hensyn til folkets ve og vel har de framskrittsvennlige Claudius og Gertrude tatt livet av ham. Fisken råtner fra hodet og gamle Hamlet måtte fjernes før råten spredte seg. Enken Gertrude er henfallen til ansiktsløftning, tidvis med og tidvis uten bandasjer, slik at hun kan vise verden den nye tids ansikt. Framtida innvarsles allerede i åpningstalen med det Ukrainakrigsvekkende ordet «Zeitenwende»[i]. Det nye tohodede regimet lover maktdeling, transparens og diplomati. Noe var råttent i «landet D», sies det, med en mangtydig D: Hamlet er «Prince of Darkness and Depression». Denne råttenskapen kan de nye herskerne og folket trygt legge bak seg, i taushet.

Nattklubben Enter

Lenger ut i stykket proklamerer Claudius en ny type minnepolitikk, kalt «retroaktiv kontinuitet», det betyr at «i morgen vil vi finne ut hva som virkelig hendte i går». Historien finner sted i framtida, underlagt de nye herskernes definisjonsmakt. Dette åpner et fritt spill for trumpske manipulasjoner, som påstanden om at gamle Hamlet begikk selvmord. Ulike samtidsfenomener spøker ikke bare ideologisk, men også i konkrete ordvalg. Ofelia ghoster Hamlet, for eksempel. Hun er forresten blitt han, og broren Laertes er ikke lenger en mann. Pierre Emö spiller godt som den skjeggete transen Ofelia, men rollen er konseptuelt forvirret: Så stor er forvirringen at da Ofelia skyter seg, framfører Gertrude likevel den vakre replikken om at han klatret ut på ei grein og falt i elva. Dette virker nesten som en metakommentar fra spøkelset Shakespeare. Kanskje Gertrude ikke snakker om Ofelia, men om de nye tekstene? De blir definitivt hengende i lufta, uten konsekvens for samspillet, før de rives med av den klassiske handlingsgangen og forsvinner i dragsuget. Slik blir det noe idémessig valhendt over det til fingerspissene proffe regigrepet. Hos Shakespeare er det vaktene på skanseverket som først møter gamle Hamlets spøkelse. Mondtag har vrengt hele slottsmuren til staten Ds bløte navle eller rasshøl: Nattklubben Enter, hvor de unge nyter sex, dop og techno. Ofelia suger Hamlet mens vaktene kliner med ham. Dette høres kanskje vilt ut, men vi får det pyntelig servert i nærbilde på en storskjerm senket ned fra snoreloftet. Skjerpet av sex og dop snakker Hamlet med farens stemme og herdes til motstand mot det nye regimet! Nå vil han tilbake til de gode, gamle dager, som Polonius hevder at aldri fant sted. De nye herskerne åpner slottet som et museum for folket. Hamlets gutterom blir et sted for bermen. Dette takler han dårlig. Forfatteren Weermann uttaler i programteksten at Hamlet blir stadig mer reaksjonær.

Med pause midtveis varer forestillingen i tre og en halv time. Vi får se ypperlige skuespillere på en velsmurt, to etasjers dreiescene i nesten kontinuerlig bevegelse. Det er forunderlig at så store ressurser er investert i en forestilling hvor rammefortellingen knapt berører de familiære konfliktene, eller hvor kjente elementer omkalfatres uten dypere begrunnelse. I den ellers genuint morsomme graverscenen – som her foregår i et krematorium – er det for eksempel ikke Yoricks skalle Hamlet står med, men Horatios. I tillegg krydres replikkene med ord fra vår tid, ord som «deeskalering» og «sikkerhetsgarantier». Hvorvidt slike brokker fra diskursen rundt Ukrainakrigen har noen politisk mening i stykket, er uklart. En av vaktene sier: «I går visste vi hva morgendagen bringer. I dag er denne sikkerheten tatt fra oss.» I programheftet hevder forfatter Weermann at denne replikken beskriver vaktenes politisering. Er det ikke snarere en banal realitetsorientering?

Hamlet studerte som kjent i Wittenberg, og da vi rundt midnatt tøt ut av U-Bahn på Wittenbergplatz ble vi møtt av en lys levende, langsomt luskende rødrev. Mikkel var i alle fall ikke et spøkelse.

Den dialogiske Hamlet

Neste formiddag går vi til Gropius Bau, hvor de viser Christoph Schlingensief-utstillingen Es ist nicht mehr mein Problem! Macht eure Scheiße alleine. Christoph Schlingensief (1960–2010) var det tyske kulturlivets mest hyperaktive mangsysler, som produserte verk med store ringvirkninger i alle sjangre et par tiår, før han døde som 49-åring av lungekreft. Film, teater, billedkunst, performance, talkshows, opera og politisk sirkus – Schlingensief uttrykte seg i alle sjangre og med stort sosialt engasjement, gjennom samtlige medier, med ofte skandaløse innspill fra Berlin til Burkina Faso.

Her får vi også et gjensyn med Schlingensiefs Hamlet – This Is Your Family fra Zürich og Berlin, 2001[ii]. Schlingensief kopierte scenografi og regi fra Gustaf Gründgens’ klassiske 1963-versjon. I hovedrollen etterapet Sebastian Rudolph spillestilen til Gründgens, som spilte Hamlet 1936–42 på Staatliches Schauspielhaus i Berlin, som naziregimets «statsskuespiller».

Slik la Schlingenslief lag på lag med ambivalens under kunstverket, og til skuespillet i skuespillet – The Mousetrap – inviterte han seks lys levende spøkelser fra Hitlertida: resosialiserte nynazister som entret scenen med blodrocken sin og gikk i dialog med publikum og skuespillere. Schlingensief tolket altså Musefella dønn bokstavelig. Det er jo her virkeligheten trer inn på scenen og gjør det uutholdelig for kong Claudius. Regissøren opptrådte, i SS-uniform, både som den norske prins Fortinbras og som moderator for de uforutsigelige og ofte heftige meningsutvekslingene mellom de resosialiserte og et provosert publikum.

Schlingensief og teatertruppen var også ute i gatene under hele den seks ukers prøveperioden. De resosialiserte ble mottatt på togstasjonen av et fulltallig pressekorps. Det var pomp, prakt og sirkus, TV-shows, debatter, gateaksjoner, Schlingensief krevde fullt kutt i statlige overføringer til landets teatre, han iscenesatte – som Hamlet – dårlig, kanskje også lavpannet, teater overalt – og etterlot denne snikende følelsen av at «her er det noe råttent». Ikke i Hamlets Danmark, men ute i den virkelige verden som også rommer teatre.

Schlingensiefs Hamletmaskineri er enklere og åpnere enn Mondtags, og til sammen sår alle de ulike hendelsene en grunnleggende tvil om hva som er sant, hvordan vi tenker og hva som er virkelig. En tvil som likner Hamlets, og som ennå ikke har forlatt oss et kvart århundre seinere. Etter gårsdagens Hamlet føles det som en stor lettelse.

Fotnoter:

[i] https://en.wikipedia.org/wiki/Zeitenwende_speech

[ii] Mer om denne forestillingen, blant annet intervju med hovedrolleinnehaveren: https://www.shakespearetidsskrift.no/files/2025/01/03/hele_2_2001.pdf