Årets forestilling 2025

Venke Sortland:

A Year Without Summer, regi og koreografi: Florentina Holzinger, Volksbühne, på Dansens Hus, Stockholm.

Det å trekke frem Florentina Holzingers A Year Without Summer som årets forestilling 2025 (urpremiere på Volksbühne i Berlin 21. mai, sett av undertegnede på Dansens Hus i Stockholm 18. oktober) er vel kanskje like lite originalt som å gi bort Ufred (av Åsne Seierstad) i julegave. Men jeg vil ikke benekte at A Year Without Summer faktisk var årets forestillingsopplevelse for min del (og jeg tviler heller ikke på at jeg etter hvert kommer til å kose meg med å lese Ufred). Grunnen til dette ligger både i forestillingen selv – den er både vakker og stygg, lang og kort, kaotisk og helt «point on» – og at det er over 20 (kvinnelige) utøvere i alle aldre på scenen, som for øvrig alle er nakne gjennom hele forestillingen, men må (selvfølgelig) også sees i relasjon til hva jeg ellers har sett av scenekunst og koreografiske prosjekter i løpet av 2025.

For i 2025 har det gradvis blitt tydeligere for meg at grunnen til at jeg ofte føler meg likegyldig til de forestillingene jeg ser inne på de ulike scenene i Norge (dette gjelder altså først og fremst forestillinger inne i konvensjonelle scenerom), ikke nødvendigvis handler om at sanseregisteret mitt er nedslipt og evnen til innlevelse utslitt, men at dansefeltet har tatt en konservativ vending. Med andre ord ser jeg sjeldnere nå enn for 5-10 år siden, forestillinger som eksperimenterer med og utforsker den sceniske situasjonen i seg selv. Heller synes det å søke en slags perfeksjonering av scenekunstneriske virkemidler, noe som skaper en lukket verden – i mange tilfeller filmatisk – en verden som jeg som publikummer ikke har noe innvirkning på, men bare kan titte inn i. I møte med forestillinger som vil lukke seg rundt seg selv, blir man så fort sittende å bedømme utførelse av de ulike elementene....

Og det kan jo være fint, når utøverne er kjempegode og musikken spennende, noe Jeg Brakk av Ole Martin Meland var et godt eksempel på. Men ofte opplever jeg det mer som et ubrukt potensial. I denne konteksten skiller Holzingers forestillinger, også A Year Without Summer, seg ut som noe annet. For, ja, så tar hun i bruk virkemidler som med stor sikkerhet kommer til å sjokkere og imponere publikum (meg selv inkludert), som orgiescenen som forestillingen starter med, eller scenen der Holzinger selv får en glassfigur operert ut av låret sitt. Hun spiller også på humor, som scenen der alle de alle sammen sklir rundt i bleier og (liksom) oppkast og diare. Men A Year Without Summer er likevel ikke bare en rekke med shownummer – Holzingers koreogrfi skaper en følelse av risiko, at noe står på spill, og at scene og sal til en viss grad går i oppløsning, og hun gjør dette uten å trekke en eneste ufrivillig publikummer opp på scenen. Som publikummer til A Year Without Summer føler jeg faktisk at det har betydning at jeg, og alle de andre, sitter i salen og ser dette live.

Avslutningsvis vil jeg også nevne to forestillingsopplevelser som også fikk meg til å føle meg «levende», og kjenne på troen om at dans og koreografi kan være betydningsfullt (selv om det finner sted inne i et scenerom), nemlig Roza og Ronak Moshtaghis frekke forestilling for barn i grunnskolealder, Oil-Dino-Du, som hadde premiere på Kloden Teater i slutten av november, og Praxisfestivalen 2025 – The Palestine Edition, som ble avholdt på Dansens Hus i Oslo 14. og 15. november, der jeg fikk se fire koreografiske prosjekter av dansekunstnere fra ulike deler av historiske Palestina og diasporaen.

Mari Qviller:

The Rocky Horror Show, regi: Heiki Riipinen. Oslo Nye Teater, Oslo

 Magic Mouse VS. Capitalism, regi: Tani Dibasey. Det Norske Teatret, Oslo

Eg fryktar at det ikkje er så mange premierar frå i år som kjem til å leve i underbevisstheita mi til lenge over nyttår. Men eg ser stort håp i (relativt) unge, godsinna krefter som lager teater for tida vår med overskot og sjølvransaking.

Det viser seg at nye fjes som får smette inn hos institusjonane i hovudstaden ikkje berre utfordrar status quo – dei fyller søren meg stolane også. Snart 50 år etter noregspremiera har eit Oslo Nye med brekt rygg igjen gjort The Rocky Horror Show.

I ei tid kor streitingane berre blir streitare og skrullane ikkje blir einige om kva som er skeiv kultur, har eit blodharry konsept på alder med mor mi vist seg vesentleg. Regissør Heiki Riipinen evnar å få fram nyansane, samstundes som han har galskapen som skal til for å koke ei sexy suppe på Oslo Nye si spiker.

Eg merkar meg spesielt forståinga for kva skeive kroppar gjer for konteksten, utan at det er eit mangfaldsalibi. Det materialiserer seg med elleville musikalnummer frå operasongaren Adrian Angelico, hetero-drag, sex, romvesen og rituell publikumsinvolvering. 

Eg vil også trekke fram ei vellykka juleforteljing på tampen av året. Den dickenske syretrippen Magic Mouse VS Capitalism vart seld ut lang tid i førevegen. På Scene 3 kjem vi inn i eit Disney Channel-liknande landskap kor pengar og status øydelegg lidenskap. Framsyninga kan også verke som ei slags oppsummering av året Tani Dibasey har hatt på Det Norske Teatret. Ein refleksjon rundt kva det vil si å «ha klart det», og kva det kan koste av eit ungt menneske.

Keld Hyldig:

Antigone, regi: Alan Lucien Øyen, Den Nationale Scene på Bergen Kjøtt. 

I det bergenske teateråret 2025 er det Alan Øyens Antigone-oppsetning som for meg merker seg ut som en av de beste. Den ble satt opp av DNS på kulturhuset Bergen Kjøtt. Iscenesettelsen tok de rå industrilokalene i bruk på en måte som fikk disse til, både visuelt og dramatisk, å spille sammen med det klassiske tragediestoffet. Skuespillerne var opplagte og virket begeistret for dette nye og ukonvensjonelle spillestedet, som var tatt i bruk i forbindelse med stengingen av teaterhuset på Engen for oppussing.

Et sterkt element i forestillingen var gutten Menoikeus (spilt av en ca. 12-årig gutt), som er en tidligere avdød sønn av Evrydike og kong Kreon. Denne figuren var tilføyd som en erstatning for Sofokles’ opprinnelige kor av gamle thebanske menn. Som en avdød sjel hinsides de levende og stridende synger han sine kommentarer til den eskalerende tragiske konflikten. Men ellers var Øyen tilbakeholdende med eksplisitte fortolkninger i sin regi. Han lot det være opp til publikum selv å forstå og dømme.

Hedda Fredly:

Smeltasang, regi: Ellen Jerstad. Unge Viken Teater, DKS-turné våren 2025

I 2025 ble jeg veldig opptatt av at vi kritikere stadig oftere skriver «Dette er forestillinga du trenger akkurat nå» (særlig etter at Elise Dybvig og Aksel Kielland harselerte med fenomenet i Morgenbladets kulturpodkast). Det er jo litt komisk!

Men i dette året har som kjent nedsettende retorikk om sårbare grupper blitt framført stadig mer utilslørt. Angrep på folk med nedsatt funksjonsevne eller andre utsatte blir mer systematiske og strukturelle. Det er så mørkt, så fortvilende å bevitne og å stå i.

Mot dette har enkelte forestillinger gjennom året hatt en lindrende, og for min del også en rein katarsis-aktig, effekt. Gjennom form og innhold har forestillingene liksom insistert på at så god kan verden også være. Som imperativ, som maning til motstandskamp. Det kan da oppleves reint fysisk som at man virkelig trenger dem.

Det fremste eksemplet på dette i året som gikk var Unge Viken Teaters Smeltasang (regi: Ellen Jerstad). Smeltasang er en danseforestilling skreddersydd for elever i DKS Akershus, spesielt tilrettelagt for barn og unge med funksjonsvariasjoner.

På speilblanke overflater, i dresser med påsydde, knuste speilbiter, og først med milde bevegelser og fløyte- og synthttoner, møter danserne Ida Haugen og Jens Trinidad og musiker Vilde Tuv blikket til oss alle i rommet. Ganske raskt skjønner vi at de innbyr til samspill, at vi alle blir sett og får være med på leken. Den insisterende vennligheten virker enormt sterkt.

Dette kan kanskje høres snilt og tamt ut. Men Smeltasang er absolutt et utfordrende verk – med stor kunstnerisk finesse. Etter hvert blir musikken mer intens, med røffe gitarriff og eksplosiv, vill dans. Her er rom for både å utagere sterkt fysisk, eller kontemplere med rolig kropp. Sammen med elevene og lærerne på en spesialskole virvlet jeg lykkelig inn i verket.

Genistreken ligger i at utøverne er høykompetente på å fornemme akkurat på hvilke måter man kan utfordre og trygge hver enkelt publikummer, hvert rom og publikumsgruppa som helhet. Også de voksne følgepersonene, som jeg ofte opplever at kan føle seg usikre i slike settinger. Det hele resulterer i en oppstemt, ellevill felles dans i hele rommet – der alle slags kroppsuttrykk blir speilet, koret, kontrastert og forsterket av utøverne

Smeltasang går utenpå festtaler om å «nå alle slags publikummere med scenekunst av høy kvalitet». Forestillinga er en manifestasjon av, en kampsang om, hva man kan få til om man virkelig lytter til hverandre, med alle våre forskjellige temperamenter og interesser og forbehold. «Det er dypt menneskelig og dypt kunstnerisk» for å sitere regissør Jerstad sjøl i et intervju. Jeg synes ikke det er for store ord.

Så jepp: Dette var forestillinga jeg trengte i 2025.

Therese Bjørneboe:

Macbeth, regi: Marius von Mayenburg. Nationaltheatret, Oslo

På tampen av teatersesongen så jeg Nationaltheatrets Macbeth, nest siste kveld, og skrev et impulsivt (og litt opprørt) innlegg på Facebook, fordi den hadde fått en ufortjent lunken mottakelse: «I Marius von Mayenburgs regi blir stykket løftet ut av den historiske middelalderen, for å plasseres i vår egen – også middelalderske – tid. Noe som går på bekostning av realistisk miljøtegning og psykologisk årsaksforklaring – som i enkelte filmadapsjoner (jf. Michael Fassbender/Justin Kurzel). Men jeg opplevde ikke akkurat det som en svakhet. Enten assosiasjonene gikk til Wagner-brigaden, Mara Lago eller Game of Thrones, synes jeg forestillingen klarte å speile en tid hvor hovedpersonene IKKE kan fremstilles tragisk. Og det gjaldt selvfølgelig ikke bare Macbeth og hans Lady, men også de andre. Portnerscenen, som i Shakespeares stykke er det eneste glimtet av humor (og derfor også fornuft, som Harold Bloom skrev), ble genialt løst i denne oppsetningen – med nyskreven tekst. Men i andre halvdel ble den humoristiske tråden plukket opp nå og da, i noen avgjørende momenter, nettopp for å poengtere (slik jeg oppfattet det) at dagens tragedier ikke utspiller seg blant adelen eller i palassene. Og så til slutt: helt fantastisk bra (surrealistisk) videoarbeid, og et fabelaktig ensemble på seks skuespillere som gikk ut og inn av de ulike rollene.» 

Mayenburg er knyttet til Schaubühne i Berlin, som står i en brechtsk tradisjon, og det preger nok både hans egen og teatersjef Ostermeiers innfallsvinkel til shakespearsk tragedie. Særlig den inkluderende og publikumshenvendte formen (i andre del), ristet opp i forventningene man har til det klaustrofobisk bekmørke stykket , noe som i seg selv gjorde det til en av de bedre oppsetningene av Macbeth jeg har sett.

Theresa Benér:

Journée de noces chez les cromagnons, text och regi Wajdi Mouawad, Théâtre national de la Colline, Paris

The Seagull, av Duncan Macmillan, efter Anton Tjechov, regi Thomas Ostermeier, Barbican Theatre, London

 Cow/Deer, av Katie Mitchell, Royal Court Theatre, London

 Årets viktigaste föreställning för mig var den libanesisk-franske dramatikern Wajdi Mouawads Journée de noces chez les cromagnons. Denna desperat absurda tragedi, spelad på libanesiska, uppsatt av dramatikern, skildrar hur människor bryts ner och ändå förmår skapa liv, mitt i pågående krig. Pjäsen utspelas under en dag, då en familj i Beirut ska gifta bort sin dotter. Bomber och stridsflygplan faller och flyger oavbrutet över staden, alla är trasiga av trauman och rädsla, föräldrarna grälar, medan sonen springer och gömmer sig och dottern drabbas av narkolepsianfall eller hallucinerar om en annan verklighet. Hela bröllopsarrangemanget visar sig dessutom vara påhittat, för att de ska få uppleva en dag av eufori och drömmar.

Wajdi Mouawad och hans fantastiska ensemble förmedlar, i ett slags galen komedi, hur människor nöts ner i själ och psyke av att leva mitt i ett vardagligt, destruktivt övervåld som beslutas bortom deras liv. Ändå hålls de uppe av en nedärvd längtan till allt det som är vackert, kärleksfullt – något självklart för alla som har turen att slippa leva i krig och konflikt.

Årets stjärnprestation stod Cate Blanchett för, när hon i Thomas Ostermeiers regi spelade teaterikonen Irina Arkadina. Hon dominerade en kändistät ensemble i virtuost och avsiktligt självupptaget spel. Från början till slut balanserade hon egentligen med tre roller: sin egen offentliga persona («Cate Blanchett» ), Irinas fåfänga rollspelande och Irinas «verkliga» jag. Skådespelaren Cate Blanchett tvingas troligen till vardags förhålla sig till ungefär samma utmaningar som Irina Arkadina, dvs att förvalta sin image och agera välavvägt gentemot främlingar och bekanta som bara vill uppleva henne «på riktigt». I rollporträttet av Arkadina överförde Cate Blanchett denna problematik på hur en sådan person ska kunna landa i sig själv gentemot sina allra närmaste. Hur blir en superkändis egentligen autentisk och förtrolig, när hon ständigt är «på scen» och föremål för andras projiceringar?

Denna uppdaterade Måsen hade sitt klassiska fokus på frågor om huruvida konsten har ett bärande värde i sin popularitet, eller om endast experiment och utforskning är riktig konst. Står det kommersiella i vägen för den sanna konsten?

Årets experiment: Cow/Deer, en föreställning skapad av Katie Mitchell med en grupp Foley-artister som live på scen med enbart ljud, inga ord, gestaltade en berättelse om naturen. Vi upplevde ett dramatiserat förlopp via rörelseljud och läten från kor, rådjur, husdjur, insekter, småkryp osv. Syftet var att genom det «mer än mänskliga» perspektivet uttrycka en scenisk berättelse om våra ekosystem utifrån de olika arternas egna villkor. Inte sammanfattade från ett antropocentriskt perspektiv. Ändå blev ju detta en föreställning av människor för människor. Så frågan är om Katie Mitchell och hennes trupp verkligen «lyckades»?

Cecilie Lindeman Steen:

In This Time, av og med Tale Dolven og Franco. Black Box teater, Oslo 

Loop, av Christine Nypan. Dansens hus, Oslo.

To verk har berørt meg spesielt i år, og for begge handler det om hvordan de lar oss som publikum komme helt på innsiden av det komplekse forholdet mellom musikk og dans. Med nesten diametralt ulike utgangspunkt ga verkene erfaring og forståelse av hvordan musikk er i oss som en kroppslig forankring.

In this time ble vist på Black Box teater under høstens Ultima-festival. Verket er en tredelt forestillingsserie der koreograf og danser Tale Dolven og pianist, dirigent og musikkviter Franco, gjennom musikk, dans og samtale, generøst tar oss inn i sin praksis med Beethovens 32 klaversonater. Særlig samtalene som veksler og følger utøvelsen av sonatene blir en sentral kvalitet i forestillingene. Samtalene følger både forhåndsbestemte temaer og refleksjoner over hvordan de har arbeidet med sonatene over tid, men det deles også erfaringer fra arbeidet på gulvet, «her og nå». Det er et vell av nyanser i de delte erfaringene, som også veileder hvordan vi som publikum kan lytte og slik blir i besittelse av en mer skjerpet og fininnstilt oppmerksomhet. Verket åpner sjelden og dyp innsikt og nyanser i hvordan relasjonen dans og musikk kan virker i oss og er i bevegelse - mellom kropp og tanke, form og innhold, følelser, fantasi, rom og tid.

I Loop lar koreograf og danser Christine Nypan kroppen være en katalyserende kraft for lydlandskapet som bearbeides live på scenen av DJ og musikerne Nikolai Nypan og Arvid Ingvarsson. Musikken som fysisk forankret, forsterkes av at forestillingen bygges fra et helt stille rom. Nypan og fire andre fabelaktige utøvere fra street- og klubbdans-feltet, sammen eller alene, lar bevegelsene resonere fra kroppen, fra underlaget, fra den andre, fra oss. Bevegelser og vibrasjoner fanges opp, ikke bare fra kroppene, med også fra den performative situasjonen og det sosiale aspektet i danseformen. Loop vokser til et fullstendig omsluttende rom. Romlige koreografiske valg, hvordan vi sitter og lysets bevegelse, forsterker den omsluttende opplevelsen. Verket blir en fysisk erfaring av rytme og lyd: Dans fra et ur-sted, fra en kjerne, fra nødvendighet, fra glede, fra hver celles forbindelse med verden.

Svante Aulis Löwenborg: 

Les misérables, regi: Kjersti Horn. Det Norske Teatret, Oslo 

Macbeth, regi: Marius von Mayenburg. Nationaltheatret, Oslo 

Takk for gaven, regi: Line Paulsen. Den Nationale Scene, Bergen

Teateråret har imponerat med mycket bredd, djup och höjd och många kan nämnas: Den energiskt estetiska dansföreställningen How Romantic på Carte Blanche i Bergen, den iscensatta läsningen av fantastiska Marte Reienes Traven på Nors4k Dramatikkfestival, Teater F:s intressanta men ojämna försök att säga något om samtiden på Black Box Teater i Døde menn og tørste kvinner. Den försökte i alla fall säga något! Fin de partie av Samuel Beckett / György Kurtág under Ultimafestivalen på Den Norske Opera og balett är kanske den främsta operaföreställningen.

Med risk att fortsätta uppräkningen utan att gå djupare in på varför så är det de föreställningar som getts på institutioner 2025 som står ut mest: Kjersti Horns regi av Les Misérables som kam-teater på Det Norske Teatrets Scene 2 är en djupdykning i moralisk utveckling. En enormt uppkvickande och samtidigt mörk föreställning, som kommer i en ny version på Rogaland Teater till v4åren. Nationaltheatrets Macbeth, i regi av Marius von Mayenburg, på stora scenen, med en distanserad spelstil som liksom vänder och vrider på denna klassiker och får sin publik att reflektera.

Men den allra modigaste och såriga föreställningen står Den Nationale Scene i Bergen för, med urpremiären av Monica Isakstuens Takk for gaven på Teaterkjelleren, ömsint regisserad av Line Paulsen, där ålderdomens olika faser speglas. Minnets svikande förmåga och den gamlas jagupplösning bryts mot barnaskarans ånger, skam och försök att rättfärdiga sig inför sin stackars mor. En uppsättning som sjunger ut en musikalisk melankoli samtidigt som den gör en vistelse på ett ålderdomshem till något mycket vackert.

Roland Lysell: 

Dark Field Analysis. Koreografi & text: Jefta van Dinther, Dansens Hus, Stockholm

Teatern kan inte förändra världen, inte ens samhället. Intet är mer irriterande än konstnärer som tror att så vore möjligt och vill skapa teater som substitut för politisk eller social utopi. Däremot kan teater lära oss se, lyssna och känna och mest av allt, när den är som bäst, skildra hur intensiv mänsklig gemenskap uppstår i gestalters beröring med varandra. Ett utmärkt exempel på detta är Jefta van Dinthers Dark Field Analysis, ett gästspel på Dansens Hus i Stockholm i november 2025.

Titeln är hämtad från mörkfältsmikroskopin. Med speciell ljusteknik kan man undersöka kroppsvätskor, celler och fibrer, men detta är blott en utgångspunkt. Det vi ser är två aktörer i ett svart rum i början belyst ovanifrån av en skoningslöst stark lampa; senare avtecknar de sig i rött eller grönaktigt ljus och en lång stund agerar de nästan helt i mörker. I början sitter eller halvligger de på en intensivt gräsgrön matta, som senare tas bort. De söker ständigt nå varandra med händer, armar och överkroppar, ibland genom att imitera varandras rörelser, ibland genom att spegla sig i den andres gester. Länge avbryts kontaktförsöken av ängsliga eller undvikande åtbörder riktade åt ett annat håll, men under kvällen lyckas de småningom nå fram till en beröring så intensiv och mystisk att den ene tryggt och säkert kan ställa sig på den andres axlar. De blir som förenade i en i tiden frusen stående skulptur. Musikens suggererande rytmer som associerar till blodets pulserande flöde och hjärtas slag gör skeendet magiskt intensivt. Det är fråga om kropparnas passion, men också om själarnas förening och de få replikerna handlar om rött blod, minne, tid, tal och tystnad. Till sist känns det som om aktörernas rörelser kröp in våra egna hjärnvindlingar. Föreställningen bryter under några sekunder in i vårt eget liv, visar hur vi förenas med oss själva. Ett stilla möte i en grym tid.

I sin genre imponerar Nöjesteaterns (Malmö) återupplivning av Richard O’Briens rockklassiker Rocky Horror Show, där David Sigfridsson tolkar den mystiske manipulerande professorn Frank-N-Furter som en, enligt flera kritiker, «perfekt utstuderad, narcissistisk, galen och promiskuös» rollfigur med imponerande fysisk rörlighet och förmåga att tolka sångerna med stark närvaro och kraftfull stämma.

Tom Remlov: 

Dette er ikke oss, scenisk lesning av Monica Isakstuen. Torshovteatret, Oslo

Operation Mincemeat, The Fortune, London

Det skuespillerdrevene teatret er jo et tilbakevendende ideal, og for mitt vedkommende bød 2025 på noen ekstra inspirerende eksempler. Teateråret hadde selvsagt flere, men dette er nå to jeg fikk med meg, og som jeg hadde stor glede av.

 Rett før jul så jeg Dette er ikke oss på Torshovteatret. Like fra starten i 1977 har idéen med Torshov vært et teater styrt av ensemblet, og slik jeg forstod det kom denne oppsetningen i stand nettopp etter et initiativ fra de fire skuespillerne selv. Opprinnelig ønsket de å gjøre en fullverdig utgave av Monica Isakstuens Ibsenpris-vinner fra 2023, men til det fantes det visst ikke penger igjen på teatersjefens budsjett. Hva med en iscenesatt lesning – kunne dét være mulig? Hvorfor ikke, tenkte det drevne firkløveret Anniken von der Lippe, Gisken Armand, Eindride Eidsvold og Øystein Røger, og fikk med seg Terje Strømdahl som øye utenfra. Resultatet ble en usedvanlig frisk teaterkveld. Jeg hører ikke til tekstens beundrere, men du verden så interessant – og underholdende! – det var å følge skuespillernes utforskning av den. Nå er selvfølgelig ikke dette et grep teatersjefer skal fristes til i utide, men det gir grunn til ettertanke når et slikt «fattig teater» kan oppleves så, ja, rikt. I to uker holdt de det gående, med solid publikumsoppslutning. For alt jeg vet fristes de til en ny runde i 2026. Det syns jeg de bør.

I den andre enden av spektret befinner den satiriske minimusikalen Operation Mincemeat seg. Den går nå for andre året på The Fortune i London og kan komme til å bli der i mange år fremover. Den er skapt av fem utøvere som møttes som studenter og dannet gruppa SpitLip (altså spit og ikke split), i håp om kanskje å kunne skaffe seg et levebrød ved å tilby underholdning til event-markedet. Gjennom fem års utprøving og videreutvikling har de tilbakelagt ferden fra noen løst sammenvevde sketsjer på et pub-teater via både the Fringe og et regionteater til de endelig ankom West End med et smell. Det er fortsatt bare fem medvirkende, og til tross for at det synges og danses og ageres med en teknisk briljans som seg hør og bør en kommersiell produksjon, er det fortsatt skuespillerne det handler om – med klare personligheter som gjør seg gjeldende gjennom et overveldende persongalleri. Ironien er at ingen av utøverne jeg så – jeg har skrevet om i oppsetningen i siste papirutgave («Et teater i beste velgående») – tilhører original-kompaniet: de gjør nå suksess med en versjon for Broadway.

Elin Lindberg: 

Da vi var yngre,  regi: Axel Hennie. Det Norske Teatret, Oslo

Vinter, regi: Lisaboa Houbrechts. Det Norske Teatret, Oslo

Tidleg på året brakdebuterte Jonas Benyoub på Scene 2 på Det Norske Teatret som Ivor i Da vi var yngre bygd på romanen med same namn av Oliver Lowrenski. Dette blei verkeleg godt teater. Axel Hennies regi var ganske enkel, men det gjorde at stjerna Jonas Benyoub fekk endå meir plass til å skine. Benyoub har masse scenesjarm, han har truverd som hovudkarakteren Ivor og han er kjempegod til å fortelje.

Eit anna høgdepunkt i året som snart er historie, var Lisaboa Houbrechts sin versjon av Jon Fosses Vinter på hovudscenen på Det Norske Teatret under årets Fossefestival. Det er verkeleg ei glede at det kjem nytolkingar av Fosse sine stykke som denne. Det var intenst og spektakulært og inviterte til eit mangfald av tolkingar. Det var tett av motsetnader – opent og klaustrofobisk på ein gong og ei fantastisk nylesing og nyskaping av stykket. Houbrechts Vinter får oppdatert kontekst samstundes som Fosses stykke får skine. Det er særs godt gjort.

Knut Ove Arntzen:

Psychic: Taume og spillet om klanene i universet, regi og konsept: Tani Dibasssey og Only Slime, Scene 3, Det Norske Teatret

Sun Eaters. Koreografi: Jassem Hindi, Bit Teatergarasjen/ Dansens hus

Citna Báffa, konsept: Máret Ánne Sara, koreografi: Alexandra Wingate. Festspillene i Nord-Norge

I dette utvalget av mine favoritter har jeg lagt vekt på at de alle er nye i 2025.

Psychic er en av flere forestillinger i en serie på Scene 3, Det Norske Teatret, som teaterestetisk sett viser hvordan scenisk handling og virtualitet kan prege en scenekunst som bearbeider ambiente og tildels immersive opplevelse. Den handler om et sciene fiction-inspirert univers som befinner seg i en skjør balanse mellom tre klaner som i millioner av år har delt opp Universitet (med stor U) mellom seg. Gjennom det emosjonelle vist i virtuelt, skaper forestillingen uorden i stjerne-universet.

Sun Eaters av Jassem Hindi: Forestillingen er inspirert av samtidig folkedans og det intime forholdet mellom oljens mytologiske natur og det tyktflytende mørket som skjuler seg i gamle danser. Det er en forestilling som kombinerer dans i real time og utstilling av objekter og bilder fra det før-islamske Midtøsten, som har inspirert konseptmaker og scenograf.

Citna Báffa ble vist under Festspillene i Nord-Norge i Harstad, i tilknytning til den visuelle kunstneren Máret Ánne Saras Festspillutstilling i Støperiet, et industrilokale som blir brukt til kulturformål. Sara er selv igangsetter og konseptutvikler for både installasjonen og performancen. Saras installasjon ligner på og får funksjon av en spillemaskin slik vi historisk kjenner det fra den russiske konstruktivismen på 1920-tallet. Performancen/installasjonen viser hvordan den industrielle revolusjonen sliter i og på menneskene i et urbefolkningssamfunn.

Ilse Ghekiere:

Taranto Aleatorio by María del Mar Suárez/La Chachi & Lola Dolores 

Infinétude by Alma Söderberg. Presented at CODA Festival in a double bill, Black Box teater

Performance by Meredith Monk with Katie Geissinger and Allison Sniffin, Nasjonalmuseet, Oslo

Among the many performances I saw this year, three continue to resonate — each in its own way articulating the expressive, affective, and political potential of the voice.

During the CODA Festival, Infinétude by Alma Söderberg was presented in a double bill with Taranto Aleatorio by choreographer María del Mar Suárez La Chachi and singer Lola Dolores. Long after the evening ended, I found myself reflecting not only on the individual works, but on programming as a relational act. Framed under the theme of «flamenco» — a curatorial choice I usually resist — the two performances invited inevitable comparison.

Taranto Aleatorio stood out for its striking simplicity: two chairs, a taped square, a dancer and a singer. Bone-raw and emotionally charged, it was flamenco — and at the same time, not. The dynamic between Suárez La Chachi and Dolores oscillated effortlessly between humour and gravity, joy and pain. Footwork vibrated through the space, only to be suddenly swallowed by silence, before erupting again. The work embodied flamenco while holding a playful, critical distance to its co44des — a tension that gave it its force.

Seen just before, Infinétude unfolded as Söderberg’s meticulously choreographed group work, layering voice, rhythm, and physical tasks in an exploration of endlessness. Rooted in her long-standing vocal practice and background in flamenco, the piece felt like entering a study room overflowing with the joy of learning — of collectively «skilling» complex rhythmic and musical material. Perhaps less surprising than Taranto Aleatorio, but nonetheless rigorous and generous in its commitment to process.

The performance that reached me most deeply, however, was the concert by Meredith Monk, together with members of her Vocal Ensemble, Katie Geissinger and Allison Sniffin, at Nasjonalmuseet during the In The Moment weekend. At 84, performing through a tender voice (she had a cold!), Monk offered songs spanning her decades-long career. What remains vividly etched in my memory is her swaying body, her gestural economy, and the way she breathed meaning into repetition — particularly in «Happy Woman” from Cellular Songs (2018). When Monk spoke of «being in the moment», it felt less like a concept than a shared state: for ninety minutes, the entire room seemed to inhabit that presence with her. Ernest, dark and full of hope: how refreshing. 

Ragnhild Tronstad: 

Qui a tué mon père/Kven drap far min?, regi: Thomas Ostermeier. Fossefestivalen, Det Norske Teatret, Oslo

Forces, Leslie Mannès, Thomas Turine og Vincent Lemaître. Showbox, Black Box teater

Som kulturell hedonist setter jeg aller størst pris på oppslukende scenekunstopplevelser: Slike som etterlater seg et avtrykk av euforisk utmattelse, der man svimer ut av salen i lykkelig flokk mens man febrilsk forsøker å sette ord på hva det er man har vært med på.

I 2025 har jeg hatt to slike opplevelser, begge var utenlandske gjestespill. Den første skjedde under Fossefestivalen på Det Norske Teatret, der forfatteren Édouard Louis fremstilte seg selv i Thomas Ostermeiers iscenesettelse av Louis’ selvbiografiske roman Qui a tué mon père/Kven drap far min? Henning Gärtner har beskrevet forestillingen og forfatterens fjetrende scenenærvær nydelig og utfyllende i sin anmeldelse av originaloppsetningen på Berlins Schaubühne i 2021.

Felles for slike opplevelser er at de ofte kommer uventet, som en overraskende og ufortjent påskjønnelse der man i utgangspunktet kanskje har vært skeptisk, eller i det minste ikke hatt så veldig høye forventninger. Slik var det også gang nummer to. Den fant sted under Showbox, Norsk Scenekunstbruks årlige scenekunstfestival for barn og unge, som feiret 20-årsjubileum siste uka i november.

Her hastet jeg fra forestilling til forestilling slik man ofte gjør på festival, og noterte meg mange virkelig gode forestillinger rettet mot den unge målgruppa. En av de siste jeg skulle se var et belgisk gjestespill, danseforestillingen Forces av Leslie Mannès, Thomas Turine og Vincent Lemaître. Målgruppa var oppgitt å være ungdom og unge voksne, og vanligvis ville det vært inviterte skoleklasser til stede i salen, i tillegg til bransjefolk og andre som jobber med programmering av scenekunst til barn og unge. Men denne gangen hadde klassene uteblitt, og vi var tre spinkle rader voksne i salen på Black Box’ store scene. Iblant oss satt også et mindre knippe ungdom som utgjør kritikerpanelet Unge Stemmer.

Scenen er tom for rekvisitter, kun noen lyskastere er plassert i utkanten av scenegulvet. De tre kvinnelige danserne beveger seg i repetitive mønstre til et mørkt og ganske ensformig industrielt lydbilde, i presis interaksjonen med hverandre. Likevel er det noe ved både bevegelsene og kostymene som fremstår litt forskjøvet, out-of-place, utidsmessig. På programsiden er forestillingen beskrevet som et futuristisk ritual fremført av tre cyborg-krigersjamaner, men den gir meg også assosiasjoner til noe udefinerbart trollaktig som hos Ibsen, Tori Vrånes, Marita Isobel Solberg, eller Anna Marie Simonsen, Marie Kallevik Straume og Cecily Nash’ Rampetroll. Samtidig er altså koreografien hypnotisk presis og suggererende, og sammen med musikken drar den oss inn i et altomsluttende, meditativt univers. Når den industrielle bassgangen går over i et lysere klangbilde mot slutten av forestillingen løftes bokstavelig talt humøret til jubel. Det er ren emosjonell manipulasjon, og det føles fantastisk!

Etter forestillingen snubler vi ut i foajeen, euforiske av lykke. I sterk kontrast til oss voksne er imidlertid det unge kritikerpanelet ikke imponert. Da var det vel ikke de, men vi som var den egentlige målgruppa denne gangen.

Hanne Ramsdal: 

Døgnvake for Gaza, ledet av Vibeke Harper. Vega Scene, Oslo

Det oppleves presserende å løfte fram Døgnvake for Gaza III, et sørge- og begravelsesritual som fant sted på Vega Scene, ledet av initiativtaker Vibeke Harper. Mellom 6. og 9. oktober ble navnene til barna som så langt hadde mistet livet på Gazastripen lest opp av mennesker som hadde meldt seg frivillig. Til sammen 18 459 navn ble lest opp. Flere i Gaza kunne følge opplesningene via livestream, og de som hadde internettilgang skal ha gitt tilbakemelding om at ritualet betød mye for dem. Spesielt de som ikke selv har hatt mulighet til å begrave sine kjære. Døgnvake for Gaza er et sterkt eksempel på hvordan scenerommet kan brukes som møtested og arena for solidaritet, motstand og felleskap. Takk!