Alt henger sammen med alt

Midtveis i nye Rocky Horror Show på Oslo Nye, får vi se et (manipulert) bilde av at teatrets tvangssolgte lokale Trikkestallen har blitt til en avdeling av SATS. Og at det over hovedinngangen til Nationaltheatret står «BI-GRÜNDERSKOLEN» i skinnende bokstaver. Mens inne på Oslo Nyes faktiske scene Centralteatret, der det fortsatt er teaterdrift, er inntrykket lett lurvete denne kvelden.

Det hele åpner med at figuren Magenta (Trine Wenberg Svensen) synger det referanserike åpningsnummeret «Science Fiction forestilling» («Science Fiction/Double Feature»), til forventningsfull jubel fra salen. Svensen gjør Magenta-rollen for andre gang, 25 år etter sist gang Oslo Nye satte opp forestillinga. Jeg så ikke den versjonen, men hun skaper som absolutt alle de andre skuespillerne i årets oppsetning en nydelig figur – og som alle de andre har hun et nydelig samspill med publikum:

Etter åpningsnummeret senkes en videomonitor ned på scenen, og vi skjønner oppmerksomheten skal rettes mot den. Men – vi hører bare stemmer! Skjermen er svart.

«Sånn går det når man må spare inn titalls millioner» hvisker følget mitt til meg – med henvisning til Oslo-byrådets radikale kutt i driftsstøtten til Oslo Nye.

Men ei forestillings suksess er så klart ikke bare basert på sømløs sceneteknikk! Svensen, fortsatt på scenen som Magenta, skjønner at publikum skjønner at her er det noe feil. Dermed begynner hun helt uanstrengt å synge refrenget til «Science Fiction» på nytt. Bandet henger seg raskt på – og publikum jubler om mulig enda mer, og synger med. I det åpent feilbarlige er tonen bokstavelig talt satt.

Glitrende sparebluss

For om denne tekniske glippen ikke var planlagt, henvises det i de øvrige kunstneriske grepene på vittig vis mye til at teatret er på sparebluss: Når det skraller i torden rundt hovedpersonene ser vi at det skjer via oppmikkede, sånne billige tordentrommer som utøverne holder i. Når det skal regne konfetti over publikum i fest-scener, er konfettien laget av opprevet avispapir. Skal det være scenerøyk i skumle partier, virvles det med en liten håndholdt røykmaskin rundt skuespillerne. Og så videre.

Dette virker så fint inn i det helhetlige lekne, og ellers glitrende inntrykket av regissør Heiki Riipinens komplekse versjon av kultklassikeren Rocky Horror Show. For på tross av noen nikk til fattig teater er det fest nok for alle!

Frigjøring?

Richard O’Briens scenemusikal The Rocky Horror Show, som kanskje har blitt mest kjent som filmfenomenet The Rocky Horror Picture Show, som fyller henholdsvis 52 og 50 år i år, handler om å frigjøre undertrykket seksualitet, og å omfavne det kaotiske og utemmede. Jeg skulle ønske det ikke opplevdes fullt så aktuelt.

Riipinen har satt det hele i scene på en måte som både respekterer det nære forholdet enormt mange publikummere har til forlegget, med en passelig dose fandenivoldskhet. Ikke minst skrur han til både det komiske og sensuelle ved fortellinga noen hakk – mens bevisstheten om dagens skremmende virkelighet for verdens skeive får virke inn hos oss, like under klumpen i halsen.

Perfekt ulidelig

I sentrum for fortellinga står bimbo-paret Janet og Brad, som etter å ha punktert på en landevei plutselig ramler inn i de mystiske ritualene husets overhode Frank-n-Furter har stelt i stand på det nedlagte slottet (passelig endret til det nedlagte teatret her) de oppsøker for å få låne telefonen. Henriette Faye-Schjøll og Modou Bah gjør akkurat det vi ønsker i rollene som det lett naive og konservative paret. Faye Schjøll har et stort komisk talent, utspilt blant annet gjennom uimotståelig glirete blikk og presise, dramatiske kast på de fønede, røde krøllene. Bah er perfekt ulidelig godslig, i litt for trange, lyse chinos og generisk, tynn boblevest: En superkomisk, tidsriktig kontrast til alt som er gøy.

For snart får de to møte resten av rollegalleriet på slottet, bestående av de eksentriske romvesenene transylvanierne. I kledelig outrerte neongrønne og klart-røde kostymer gir alle utøverne virkelig bånn gass og skaper et vidunderlig organisk, sammenfiltret rollegalleri:

Mezzosopranen Adrian Angelico bærer posterfiguren – det transeksuelle romvesenet Frank-N- Furter – med eleganse og en stemmeprakt det bare er å lene seg inn i. Helle Haugen er henrivende som et helt steppende, glitrende muppetshow i seg selv som figuren Columbia. Og på tross, eller kanskje på grunn, av den komiske, over-the-top spillestilen har hun en strålende sexy framtoning.

Daniel «Diesel» Soheili, som blant annet er en markant aktør i det internasjonale ballroom-miljøet, er virkelig en gullkanta casting som tittelkarakteren Rocky. Ikledd kun en skinn-speedo får de muskelfleksende positurene publikum til både rødme og juble. Soheili er særlig blitt berømt innen ballroom-kategorien «Sex Siren», som tradisjonelt skal vekke begjær hos publikum. Midt i det absurde plottet forøvrig tror vi dermed virkelig på at det er alles begjær for Rocky som til slutt velter maktbalansen og skaper kaos blant transylvanierne på slottet.

Fuktig

Men for meg blir den virkelige stjerna i denne oppsetninga Gunnar Eiriksson. Hans versjon av Frank-N-Furthers tjener (og Magentas bror) Riff Raff er beint fram uimotståelig. Som en hengslete, pister-hårete parodi på Frankenstein-tjeneren Fritz, overvelder han publikum med en blanding av kontrollert dandy-ish og slapstickete kroppsspråk.

Han står også for et scenisk øyeblikk jeg nok tror vil stå igjen som teaterhøstens høydepunkt – som til alt overmål blir toppet med en, *kremt*, fuktig referanse til skli-scenene i Det Norske Teatrets Tid for glede.

Slut!

I Norge er det liksom Oslo Nye som «eier» den legendariske glamrock-musikalen Rocky Horror Show, siden teatret står bak hele tre av de fire oppsetningene her til lands. Første gang var i 1977 med Jahn Teigen i rollen som Riff Raff, andre gang på samme teaterhus var i 2000. Og nå er det altså Riipinen, kjent tidligere blant annet for å sette i scene en annen kultklassiker på samme hus – den koko Plan 9 from Outer Space i 2023, sin tur. (Det er veldig gøy at han gjenbruker ett av de artigste grepene fra Plan 9 i Rocky Horror nå: Å la skuespillerne rett som det er sette i langtrukne hyl, som de holder mens de løper opp trappene til galleriet, over galleriet, ut i scenegangene, over og rundt oss, før de kommer løpende inn på scenen igjen fra andre siden. Og først da slutter å hyle.)

Riipinens sceneversjon møter også de innarbeidede ritualene i happeningene rundt filmframvisningene på artig vis. Vi får synge med, sprute med vannpistol, kaste kort, bue mot den kjedelige Fortelleren (her omgjort til en herlig breial politibetjent, spilt av av Ingvild Holthe Bygdnes) og skrike «SLUT!» hver gang Janet kommer på scenen. Som seg hør og bør.

Men det rituelle fra filmvisningene lekes også med. For eksempel det at publikum gjerne kan alle replikkene og kauker dem ut sammen med skuespillerne. I forestillinga får noen av de mest eksplisitt seksuelle scenene fra 1973-filmen spilles av på monitor, mens skuespillerne lipsyncer foran. Det blir vilt erotisk og superkomisk på samme tid.

 Skeiv scenekunst

Det hele er kanskje liiitt mye et show for folk som allerede er godt kjente med fortellingen og universet fra før. For eksempel tror jeg kanskje det må være litt krevende å få med seg hvem alle de nye folka rom ramler inn i rollegalleriet er dersom man ikke har sett for eksempel filmen fra før. Men det gjør jo egentlig ikke så mye. Underholdende er det åkkesom!

Oslo Nye Teater, særlig avdelingen Centralteatret (med den nå nedlagte Teaterkjellern) er vidt kjent som en heim for skeiv scenekunst. Riipinens Rocky Horror Show er virkelig en feiring av dette! Men ikke uten en sårhet i bunn: Etter applausen griper regissøren ordet og holder en appell om hvor viktig det er med slike rom der alle kan føle seg velkomne, og ber om at vi alle tenker på dette når vi nå skal stemme ved det som kan betegnes som et skjebnevalg.

Deretter løper publikum opp på scenen og danser svette, tårevåte og gledesstrålende med i «Let’s do the Time Warp Again». Mens avispapirkonfettien virvler opp.