Scenekunstnere tar seg ikke råd til å gå på de store Oslo-teatrene

 For å følge med i feltet, utvikle seg og finne samarbeidspartnere har skuespillere, dansere, regissører, scenografer, koreografer og andre scenekunstnere behov for å se hverandres forestillinger. Med billettpriser på opptil 900 kroner og en scenekort-rabatt på 25-30 prosent på de store institusjonsteatrene i Oslo, går bruken av scenekortet drastisk ned. Samtlige scenekunstorganisasjoner står bak ønsket om et rimeligere scenekort. I forrige uke møtte representanter for Regiforbundet, Norske Scenografer, Norske Dansekunstnere, Dramatikerforbundet og Norsk Skuespillerforbund direktør Morten Gjelten i Norsk Teater og Orkesterforening (NTO), for å få teaterlederne til å ta opp saken.

Bruker ikke scenekortet

Skuespillere har for dårlig mulighet til å holde seg oppdatert på bredden av feltet, sier nestleder i Norsk Skuespillerforbund, Julie Støp Husby.

 – Våre medlemmer rapporterer at de ikke bruker scenekortet, det er for dyrt. For en person med kunstner-økonomi betyr det at man ikke kan holde seg oppdatert i eget fagfelt. Den eneste måten å se, lære og forstå hva som rører seg, er å se andres forestillinger, sier Husby.

 Mens skuespillere som er ansatt på institusjonsteatre kan se forestillingene gratis på eget teater, har frilansere heller ikke den muligheten, sier Julie Støp Husby.

 – Bare i Skuespillerforbundet har vi rett under 1.700 medlemmer, de aller fleste av dem i Oslo. En overveiende del av dem er frilansere, sier Husby.

Nestlederen i Skuespillerforbundet forteller at forbundet ikke har statistikk på bruk av scenekortet.

– Det vi har, er talløse henvendelser fra medlemmer som ikke lenger har råd til å se så mye teater som de trenger for å holde seg faglig oppdatert. Flere institusjonsteateransatte henvender seg til oss og forteller at de ikke lenger har råd til å se forestillinger på andre teatre enn sitt eget. Og mange frilansere i Oslo oppgir at de rett og slett ikke bruker institusjonene lenger – selv om de gjerne vil, sier Husby.

Nestleder i Norske Scenografer i Creo, Åsmund Færavaag, mener teatrene trolig går glipp av store inntekter når bransjefolk ikke tar seg råd til å bruke scenekortet.

 – Vi er nærmere åtte tusen som har scenekort. Hvis disse kunstnerne går bare litt i teater vil det ha positive ringvirkninger, sier Færavaag.

.

Jeg tror vi har truffet smertegrensen

 Hans P. Henriksen, leder i Regiforbundet, sier at høye billettpriser generelt nå også går ut over scenekortet.

 – Problemet er at folk ikke går og ser teater og dermed ikke får fulgt med på hva som skjer.

 Hvorfor bør scenekunstnere se hverandres forestillinger?

 – Vi må følge med på hva kollegene gjør, enten du er skuespiller, scenograf eller regissør. Som det er nå, er det veldig mange som har sluttet å se kollegenes forestillinger. Det er viktig å følge med, som det er å lese legetidsskrifter når du er lege.

 Du trekker fram billettprisene generelt. Hvorfor bør de ned?

 – Jeg er helt sikkert på at vi er ved et paradigmeskifte som egentlig startet for lenge siden. Jeg tror vi har truffet smertegrensen nå. Det er vanskelig å forsvare at det bare skal være en bedrestilt del av befolkningen som kan bruke et skattefinansiert tilbud. Det er et kjempeproblem at teatrene må ha så utrolig høye egeninntekter for å gå i balanse, sier Hans P. Henriksen. Regissøren tror det er viktig at teatrene på en eller annen måte får redusert billettprisene ganske raskt.

 – Teaterfolk må ikke lukke øynene for trusselen fra politiske krefter som ikke ser hvor betydningsfullt det er å bevilge penger til kunst og kultur. Det finnes politiske krefter som ikke vil ha offentlig kultur. For venstresiden burde dette med billettpriser være helt sentralt. De lukker øynene og tar ikke nødvendige grep, sier Henriksen.

Sier det gjelder et fåtall teatre

Morten Gjelten er direktør i NTO, bransjeorganisasjonen for de offentlige musikk- og scenekunstorganisasjonene. Han sier scenekort-problematikken i realiteten gjelder et fåtall teatre.

 – Vi snakker nå med kunstnerorganisasjonene om dette. Eksemplene de viser til dreier seg i realiteten om et fåtall teatre. Det er alltid flere elementer i en slik sak. Vi og teatrene har imidlertid handlingsrom innenfor lovverket, og vi må se hva vi kan få til av samarbeid, sier Gjelten

 NTO-direktøren sier man må forholde seg til teatrene og hva de kan få til.

 – Vi er helt enige om at kunstnere bør se mest mulig teater. Samtidig er ikke dette en rettighet, men det har vært praksis. Vi ser nå på hvordan ordningen kan justeres. Scenekortet er et gode og det skal det fortsette å være, men vi må forholde oss til teatrene og deres rammebetingelser.

 Dette har i stor grad med økte billettpriser å gjøre, særlig ved de store institusjonene?

 – Vel, samtalene rundt Scenekortet handler om velferdsordninger og skattepolitikk. Billettpriser generelt er en langt større samtale. Våre medlemmer lever under krysspress. De skal optimere sine inntekter, for å lage kunst av høyest mulig kvalitet som er tilgjengelig for et størst mulig og mest mulig sammensatt publikum og samtidig nå alle. Det er krevende balanseøvelse.

 Gjøres det noe for å få prisene ned?

 – Det gjøres hele tiden en rekke ting. Det er veldig mange rabattordninger for barn og ungdom. Og det eksisterer sosiale billettfond og andre rabattordninger. Gjennomsnittsprisen er langt lavere enn det som står som listepris.

NTO: Det er ikke spesielt dyrt

 Er det et problem at det bare blir en kjøpesterk gruppe som kan gå kjøpe billetter på de store scenene, for ikke å snakke om å gå på barneforestilling med hele familien?

 – Det er viktig at institusjonene har rammevilkår som gjør det mulig å føre en demokratisk og differensiert prispolitikk. Dette er grunnleggende viktig for oss. Samtidig er det også et spørsmål om kontekst og vinkling. Det finnes beviselig kjøpesterke grupper til alt fra store idrettsarrangementer til konserter. Det er slik sett ingen grunn til å være beskjedne på den levende kunstens vegne. Et symfoniorkester med hundre mennesker eller et teaterstykke der det står så mange kunstneriske krefter bak, må koste. Det er ikke spesielt dyrt når man tenker på ressursinnsatsen bak, sier Morten Gjelten.