Norsk ringvirkningsanalyse med store svakheter

For et par uker siden kritiserte Morgenbladet en rapport Munchmuseet hadde lansert, som hevdet at museets besøkende sørget for 1,5 milliarder kroner i turistforbruk i Oslo[1]. Rapporten tok utgangspunkt i en 15 år gammel undersøkelse fra Amsterdam, der 50 prosent av turistene som ble spurt oppga museumsbesøk som en hovedmotivasjon for å besøke byen. Samfunnsøkonomene i analysebyrået Ny analyse, som sto bak den norske rapporten på oppdrag fra Munchmuseet, mente dette var tilstrekkelig for å hevde at også 50 prosent av de som besøker museet hadde det som en av sine tre viktigste grunner for å besøke Oslo. I Morgenbladet betegner flere eksperter denne fremgangsmåten som «spekulativ», «tynn» og «kritikkverdig», uten at de dermed nekter for at Munchmuseet blant flere museer er en viktig attraksjon for turister som kommer til byen[2]. Når forbruket til byens innbyggere som besøker museet tas med i regnskapet samtidig som at den økonomiske effekten tilskrives Munchmuseet alene, kritiseres de økonomiske ringvirkningene av turistenes besøk til museet i beste fall som overdrevet.

Vanskelig å måle

Det er lett å forstå Munchmuseets motivasjon for å bestille en slik rapport, all den tid bevilgende myndigheter først og fremst forstår økonomiske argumenter og det er lenge siden kunstens verdi i seg selv forsvarte offentlig pengebruk på kultursektoren. Kanskje er det også et forsøk på å gjøre seg enda mer lukrative for sponsorer, som selvfølgelig også vil ha noe tilbake for pengene sine. Men som også Telemarksforskning kom fram til i 2012, da de i rapporten «Skaper kultur attraktive steder?» så nærmere på om et stort kulturtilbud øker bostedsattraktiviteten, er det vanskelig å si noe konkret om de økonomiske ringvirkningene kulturlivet har for lokalsamfunnene. I et intervju med Ballade fra samme år, beskriver Knut Vareide, en av forskerne bak rapporten, svakheten ved slike ringvirkningsanalyser: «Disse analysene tar jo overhodet ikke opp i seg at enhver annen ting man satser på, også skaper ringvirkninger. Kulturen oppfører seg som om de er de eneste med denne egenskapen.»

Mot sin hensikt

I Morgenbladets artikkel innrømmer Munchmuseet at de har overdrevet i sin kommunikasjon av analysen utad. I pressemeldingen som fulgte lanseringen av rapporten hevder de blant annet at den bygger på publikumsundersøkelser, noe som ikke er tilfelle. De står likevel inne for hovedbildet i analysen, som viser «konservative anslag for museets betydning». Det er mulig at dette stemmer, men i en tid der offentlig finansiering av kunst og kultur er under press, kan slike overdrivelser virke mot sin hensikt. Munchmuseet burde isteden vært ærlig om metodikken som har vært brukt og at analysen bare viser en tendens. Da er det heller verdt å rette blikket mot Berlin, der en tilsvarende rapport ble publisert før sommeren (se egen sak, red. anm.). Denne er usedvanlig godt fundert med Berlin-spesifikke tall og datamateriale av nyere dato. Selv om man ikke kan sammenligne Norge og norske byer og tettsteder med Berlin, er funnene i denne analysen interessante for alle som ser kunst og kultur som avgjørende for et velfungerende demokrati. Analyseredskapene som er anvendt og det brede fokuset som ligger til grunn, kan i tillegg tjene som eksempel for liknende, fremtidige analyser i Norge.

Fotnoter:

[1] https://www.nyanalyse.no/publikasjoner/munch-som-reisemotiv-metode-innsikt-og-relevans-for-oslo

[2] https://www.morgenbladet.no/kultur/dette-er-en-metodeovelse-mer-enn-en-reell-utregning/10484053