Nedleggelsen av Akademi for scenekunst vekker internasjonal oppsikt

The International Federation of Theatre Research (IFTR) sin årlige konferanse fant sted ved Universitetet i Köln, 9.-13. juni 2025. Med over 1000 deltakere og 900 programposter ble det den største i IFTRs historie, og står tydelig som verdens største teaterfaglige konferanse.

Årets tema, «Carnival: Ekstasis, Subversion, Metamorphosis» speilet ikke bare Kölns lange karnevaltradisjon. Det inviterte også til undersøkelser av teatrale og performative utrykk preget av maskerade, overflod og latterliggjøring av sosiale og hierarkiske strukturer på tvers av regioner, religioner, samfunn og historiske konstellasjoner.

I konferanseinvitasjonen het det: «Karnevalets tiltrekningskraft er et løfte: Løftet om glede og fest, nytelsen av sanselige gleder – en overskridelse av nødvendigheter og rasjonell målestokk.» Likevel preget en alvorlig tone årets konferanse, særlig i plenuminnleggene.

Allerede i åpningstalen understreket IFTRs president Bishnupriya Dutt at konferansen finner sted i en verden i krise. Hun pekte på hvordan mange av konferansedeltakerne kommer fra land preget av politisk destabilisering, vold og sårbarhet. Land som India, USA, Israel og Italia fremsto i hennes analyse som symptomer på en global, høyreekstrem «pandemi». Denne pandemien beskrev hun som en politisk apokalypse, en altslukende og ødeleggende kraft, hvor ledere søker tilflukt i væpnede rom og ideologiske skyttergraver, med etisk relativisme der kapitalen trumfer menneskelige hensyn. I en forlengelse av dette ble også norske nedskjæringer kommentert.

Fra karneval i Brasil til nedleggelser i Nord

Spørsmålene til Bishnupriya Dutt ble særlig undersøkt i konferansens kuraterte innslag, Keynote. Blant disse var Adriana Schneider Alcure kanskje den mest hardtslående. I sitt framlegg trakk hun nemlig paralleller mellom sosial kontroll i Brasil og norsk kulturpolitikk.

Schneider Alcure er en brasiliansk teaterviter, regissør, performancekunstner og dramatiker. Med base ved Universidade Federal do Rio de Janeiro (UFRJ), har hun de siste tiårene stått i spissen for forskningen på brasilianske karneval som performativ, politisk og kroppslig praksis.

I sentrum for Schneider Alcures framlegg stod begrepet brincadeira, et portugisisk ord som omfatter alt fra lek, spøk og dans til kroppslig improvisasjon og sosialt samvær. Begrepet er ikke oversettbart, på samme måte som det heller ikke kan forstås isolert fra sin historiske og kulturelle kontekst. Som Schneider formulerte det: Brincadeira er en kroppslig praksis og et sosialt rom, der det å feire blir en måte å overleve på.

Bak dette ligger en lang og smertefull historie. Karnevalet i Brasil er resultatet av sosiale, kulturelle, politiske og økonomiske prosesser knyttet til diasporaen av mennesker som ble fraktet som slaver fra Afrika til Brasil. Gruppen har særlig fått uttrykke seg i karnevalets musikalske former, maxixes, sambas, maracatus, afoxés, frevos. I disse rytmiske uttrykkene er musikk og brincadeira en del av den antirasistiske og antikoloniale kampen. Hvert år samles rundt 300 musikere til Cordão do Boitatá, et gatekarneval i Rio de Janeiro. Og titusenvis danser sammen på Praça XV under det årlige «Multikulturelle ballet».

På det Multikulturelle ballet er brincadeira en form for bypolitikk, der innbyggerne selv skaper plattformer for å kritisere maktstrukturer. Gjennom brincadeira får individer muligheten til å stå sammen og snu byens politiske landskap på hodet, og der ringvirkningene er tydelige også etter karnevalet er over. Dette har skapt motstand blant lokale ledere, og det blir gitt stadig færre midler til feiringen.

Til tross for at Cordão do Boitatás genererer betydelige inntekter til byens økonomi, mottar arrangørene minimal offentlig støtte. Lokale sponsorer prioriterer i økende grad lukkede arrangementer med billettsalg, mens de tradisjonelle karnevalene må klare seg med små tilskudd.

Festen drives likevel fram av folkefinansiering og et nettverk med over 400 kulturarbeidere, uten støtte fra næringsliv. Dette reiser kritiske spørsmål om karnevalets økonomi og en privatiseringspraksis som først og fremst kommer store selskaper til gode. Schneider Alcure pekte også på at dette er en form for indirekte politisk sensur.

Heller ikke Norge får unnslippe kritikk

Men Schneider Alcure nøyde seg ikke med å kritisere manglende offentlig støtte i Brasil. I en skarp vending kommenterte hun også utviklingen i Norge, og den nylig vedtatte nedleggelsen av Akademi for scenekunst ved Høgskolen i Østfold: «The world’s richest country can’t even afford to educate its future theatre makers.»

En ny, norsk finansieringsmodell har ført til nedleggelsen av norske kulturinstitusjoner, påpekte Schneider Alcure, og la til at det norske forsvaret samtidig får stadig større budsjetter. Selv om det ikke nødvendigvis er en direkte link mellom nedleggelsen av Akademi for scenekunst og opprustningen, var det slik det framsto i konferanseinnlegget.

Schneider Alcure var tydelig på hvordan Norge oppfattes i en internasjonal setting: «Kunsten kommer i andre rekke, mens stadig mer penger går til det militære og krigshandlinger». Svekkelsen av kunsten er likevel ikke noe særegent for Norge. Schneider Alcure pekte på at dette er en utvikling som foregår over hele verden «som følge av høyreekstremisme».

Videre understreker hun kunstens rolle i denne utviklingen: «Vi som kunstnere, teatermakere og teoretikere må spørre oss om hva karnevalet, med dets performative, kroppslige og subversive praksis, kan utrette i møte med en slik dystopi?»

Det internasjonale forskningsmiljøet er rystet

Etter framlegget var det flere som reagerte på nedleggelsen av Akademi for scenekunst. Både blant de som hadde fått det med seg gjennom ulike mediekanaler og forum, og de som var uvitende om den dystre situasjonen til teaterutdannelse i Norge.

Alexandra Mackenzie Johns, forsker ved Brigham Young University i USA, var en av dem. Hun understreket at avgjørelsen vekker internasjonal bekymring. Etter framlegget til Schneider Alcure uttalte Johns til Norsk Shakespearetidsskrift:

– Med tanke på den grunnleggende innflytelsen norsk teater har hatt på den globale teaterscenen, fremstår nedleggelsen av NTA som et slag mot kulturlivet ikke bare i Norge, men også mot teaterhistorien og teaterlivet globalt. Det er et tap som blir lagt merke til internasjonalt. Selv om kunsten bidrar til alle lands BNP på overraskende og robuste måter, er det enda viktigere at et rikt og mangfoldig teaterliv gir grobunn for håp og glede både sosialt og på individplan. Jeg håper det finnes en vei fremover for å beskytte NTA – ikke bare for dets egen skyld, men for den kulturelle livskraften i Norge.

Johns peker ikke bare på det konkrete tapet av en institusjon, men også på ringvirkningene den har for det globale scenekunstfeltet. For henne handler det om mer enn økonomi: kunsten er tett vevd inn i menneskers liv og har en demokratisk rolle, som nå blir truet.

Også Giorelle Diokno fortalte om uroen hen følte. Diokno er performance- og teaterviter basert i Canada, med spesialisering i diaspora, representasjon og politisk kroppslighet. Med sin profesjonelle bakgrunn knyttet hen Schneider Alcures analyse til en bredere geopolitisk sammenheng. Etter foredraget utdypet Diokno hvordan situasjonen i Norges illustrerer en urovekkende, global utvikling:

Adriana Schneiders omtale av Norge som ett av de rikeste landene i det globale nord, men som likevel ikke er i stand til eller ser villig til å finansiere kunsten, er betegnende for et skifte i holdningen til teater og performance på globalt nivå. I likhet med konservative populistiske bevegelser i mange andre land innebærer dette skiftet en holdningsendring overfor kunstens evne til å tale makten imot og uttrykke folkets vilje. I en nyliberal verden som styrer finansieringen mot effektivitet og produktivitet, motsetter teatret og scenekunsten seg en slik kommodifisering. Scenekunsten nekter å la seg kontrollere, eller innordne seg disse kreftene.

Det Diokno setter fingeren på, er en global tendens. Nemlig at kunstens evne til å være kritisk, utfordrende og politisk undergraves i en tid preget av høyrepopulisme og nyliberal ideologi. Og der kunst som ikke lar seg effektivisere, selge eller kontrollere, blir marginalisert. Dette er en utvikling vi ser i flere land, der støtte til scenekunst kuttes og kulturarbeidere presses inn i en markedslogikk de opprinnelig sto utenfor. Likevel ytret hen et håp for kunsten i krisetid:

 – I samme ånd som det brasilianske karnevalet, oppfatter jeg motstanden som en oppfordring til handling, til å få folk til å uttrykke seg i møte med den globale umuligheten og som et nødvendig kaos i en verden som søker å innføre orden for noen utvalgte få, mens de stilner stemmene til de mange.

Konferansen i Köln viste med tydelighet hvordan scenekunsten fortsatt fungerer som en plattform for både kritikk og fellesskap, særlig i møte med politiske og økonomiske kriser. I det internasjonale forskningsmiljøet er det ikke bare Brasil eller India som er gjenstand for bekymring, men også Norge.

Tapet av en institusjon som NTA er ikke bare et nasjonalt anliggende, men et internasjonalt tilbakeslag. Kritikken som ble reist i Köln, peker på et tydelig budskap fra det internasjonale teatervitenskapelige miljøet: Når scenekunsten mister rom, mister også samfunnet en viktig arena for demokratisk deltakelse, refleksjon og motstand.