Kunstnere mobiliserer mot KI

 – Dette handler ikke om å være mot teknologi. Det handler om å være for kunstnere, sier illustratør og  tegneserieskaper Flu Hartberg.

 Sammen med aksjonsgruppa KIKI – Kunstnerisk initiativ for regulering av kunstig intelligens – har han tatt initiativ til et krisemøte 20. mars. 13 kunstnerorganisasjoner har allerede meldt seg på.

 – Hvis vi ikke organiserer oss nå, blir premissene lagt uten oss, sier Hartberg.

 KIKI ønsker å samle kunstnere på tvers av disipliner og arbeider for regulering, opphavsrett og større åpenhet rundt bruken av generativ kunstig intelligens.

 – KIKI ble stiftet av kunstnere som ønsket å rydde i begreper og finne mer presise beskrivelser av hva KI faktisk gjør med kunsten vår – eller kanskje snarere – med levevilkårene for kunstnerne.

 Han mener kunstnere står overfor en dobbel utfordring.

 – Vi blir fratatt levebrødet vårt i det jeg vil kalle et dobbelt tjuveri. Arbeidene våre brukes til å trene systemer som deretter regenerer materialet og selges selger det tilbake til oss – uten opphavsrett og uten samtykke.

 Samtidig peker han på kulturelle konsekvenser:

 – De store selskapene som trener KI, bruker primært engelskspråklig internett, der amerikansk kultur dominerer, og andre språk og kulturer er en parentes. 

Dette fører til en subtil form for kulturell dominans, hvor all bruk av KI må passere gjennom et amerikansk filter.

Norskproduserte kulturutrykk skapt med KI vil da i sterkere grad ha amerikanisert estetikk og kulturelle verdier i bånn, det særnorske vil gradvis bli utvasket og mangfoldet i vår kultur trues.

 – Vi har alle lenge vært innprentet med at teknologisk framskritt alltid er bra. Når KI nå flommer inn over alt, føler mange at de mangler gode argumenterer til å forsvare seg, sier Hartberg.

 – Problemet er ikke teknologien i seg selv, men maktforholdene den opererer innenfor, – KI må reguleres.

.

 Veddemålet i kulissene

I scenografmiljøet verserer en alvorlig fleip.

Hvilket teater – og hvilken regissør – blir den første til å lage en fullskala visuell forestilling helt uten scenograf eller kostymedesigner?

 Spørsmålet rommer galgenhumor, men uttrykker også en reell uro.

Når KI kan generere visuelle univers på sekunder, utfordres teatrets etablerte fagroller og kunstneres arbeidsliv.

.

KI og makt i kultursektoren

Også fagorganisasjonene følger utviklingen tett.

Leder i Creo, Hans Ole Rian, mener KI reiser både kunstneriske og økonomiske spørsmål.

 – Vil vi ha et kulturliv der kunsten vi omgir oss med er generert av en KI-motor? Og hva skjer med oppmerksomheten rundt kunst når verkene produseres av algoritmer?

Han peker samtidig på at KI-generert kunst eies av teknologiselskaper med utelukkende kommersielle målsetninger.

Vederlaget for den skapte kunsten går ikke lenger til ekte mennesker, men blir profitt til store amerikanske selskap.

Teknologi og produksjonsøkonomi

 I scenekunstfeltet kobles KI også til økonomiske strukturer i teaterbransjen. 

 Nestleder i Norske Scenografer, Solveig H. Bygdnes, utdyper:

 – Vi i NSc ser KI også i et større perspektiv, knyttet til produksjonskostnader og arbeidsvilkår i teaterbransjen.

 Prisvekst driver kostnadsnivået opp, og flere teatre benytter såkalte forkortede produksjoner – der produksjonsbudsjettene nedjusteres og honorarene til kunstnere reduseres.

 – Institusjoner som mottar offentlig støtte, bør også følge arbeidsrettslige standarder for å unngå sosial dumping i kultursektoren. Når teatrene må smøre midlene i stadig tynnere lag, øker behovet for tydelige spilleregler for kunstproduksjon og hvilke virkemidler som tas i bruk. 

 I et slikt klima kan KI fremstå som en fristende spareløsning.

 – Problemet oppstår når teknologien brukes til å erstatte fagkompetanse, ikke støtte den. Som sparetiltak vil KI, parallelt med f.eks. sammenslåing av fagfunksjoner, svekke fagmiljøene og presse lønnsnivået for kunstnerne nedover.

 – Til syvende og sist handler dette om hvilke yrker vi skal ha i scenekunsten – og om det fortsatt skal være mulig å leve av kunsten man skaper, sier Bygdnes

KI på scenen

Under Heddadagene i Oslo arrangerer Norske Scenografer i juni seminaret «KI: The Yellow Brick Road?», der temaet er scenekunstens møte med generativ teknologi.

Forsker Johanne Stenseth Huseby vil presentere Fafos prosjekt Kunst, kultur og KI, som undersøker hvordan teknologien påvirker selvstendig næringsdrivende kunstneres arbeidsvilkår, rettighetsforståelse og økonomi.

Scenograf Boya Bøckmann fra scenekunstkompaniet De Utvalgte vil samtidig presentere erfaringer fra egne produksjoner.

I forestillingen AKA Macbeth, fra 2023, og i deres siste produksjon Kallocain, som hadde premiere ved Nationaltheatret i går, 12. mars, har teknologi og KI-generert materiale vært integrert i scenografien fra idéfase til ferdig forestilling.

– Jeg har alltid hatt en interesse for hvordan teknologien utvikler seg, og hva den gjør med menneskeheten. 

I de siste produksjonene til De Utvalgte har de tematisert transhumanisme og fremtidige tenkte scenarier.

Bøckmann representerer en annen inngang til KI-debatten: ikke avvisning, men en informert bruk. 

Hvordan kan kunstnere bruke teknologi bevisst i sin kunstneriske forskning, – uten å gi fra seg kontrollen?

Professor Irina Eidsvold-Tøien gjester også seminaret og vil holde et innlegg om vil holde et innlegg om hvorvidt KI – og i særdeleshet generativ KI – truer kunsten og påvirker rettighetsstrukturer og hvilke reguleringsgrep som kan være nødvendige for å sikre kunstnerisk og økonomisk bærekraft, i et foredrag med tittelen: Kan jussen redde kunsten?

KI i markedsføringen

 Debatten om KI har også nådd teatrenes informasjons- og markedsavdelinger.

Da forestillingen Pippi på sirkus ved Det Norske Teatret først ble promotert med en tydelig KI-generert plakat, skapte det reaksjoner. Forestillingen har premiere 18. mars. 

 Informasjonssjef Ida Michaelsen forklarer at teatret i første omgang var bundet av en avtale med et eksternt produksjonsselskap og måtte derfor bruke det tilsendte materialet inntil nytt promoteringsmateriale var klart.

I dag markedsføres forestillingen med egenprodusert materiale.

Saken illustrerer et større dilemma: markeds- og informasjonsavdelinger står i et krysspress mellom kommersielle avtaler, effektiv kommunikasjon og kunstneriske hensyn.

 Den reiser også et spørsmål: Har statlig finansiert kunst et særlig etisk ansvar i møtet med KI?

Kampen om forestillingsevnen

 For mange kunstnere handler KI-debatten derfor ikke bare om teknologi.

Den handler om hvem som skal eie bildene, ideene og forestillingsevnen i framtida.

Vil framtidas kunst genereres i en såkalt — prompt?

 Vil scenekunstens visuelle utrykk på lik linje med markedsmateriell, plakater og designkonsepter produseres av algoritmer som kun er trent på tidligere generasjoners arbeid?

Hvor er vi på vei når det uforutsigbare, skapende svangerskapet erstattes med et sterilt tastetrykks genererte beregning?

Men hva skjer med begreper som originalitet, sitat og referanser når maskinen ikke siterer – men kalkulerer? 

 Lever vi snart i en verden helt uten opphavsrettigheter, hvor åndsverksloven har spilt fallitt?

Og spørsmålet som nå stilles stadig oftere i kulissene, er ikke lenger om kunstig intelligens vil påvirke kunsten – men hvor mange av kunstnerne som fortsatt vil ha en plass i den. Levebrødet til kunstnerne er truet. 

KIKIs møte den 20. mars kan bli et vendepunkt. Ikke fordi kunstnerne tror de kan få kaviaren tilbake i tuben, men fordi kunstfeltet ønsker å formulere egne krav og premisser før teknologigigantene og markedslogikken gjør det for dem.

 – Det er kun i solidaritet og som en samlet gruppe, vi kunstnere kan påvirke politikerne, sier Flu Hartberg.

.

 Vi har dessverre ikke lykkes i å få en kommentar fra teatersjef Kjersti Horn på Det Norske Teatret før deadline 11.03.2026. Red. anm.

Artikkelen inngår i et samarbeid mellom Norsk Shakespearetidsskrift og Norsk Scenografer i Creo, der artikkelforfatter Åsmund Fæavaag er medlem av styret.