Grundig kulturanalyse til rett tid

I Berlin, der den sittende byregjeringen kuttet kulturbudsjettet med 130 millioner euro i 2025, nærmest uten forvarsel, og foretok ytterligere innsparinger for årene 2026 og 2027, ble det nylig presentert en analyse med tittelen «Kultur als Standortfaktor in Berlin»[1]. Rapporten er utviklet på oppdrag fra det offentlige forskningsinstituttet «Institut für Kulturelle Teilhabeforschung» (IKTf). Instituttet ble opprettet i 2020 etter et initiativ fra den daværende kulturministeren Monika Grütters fra konservative CDU, samme parti som nå har ansvar for kulturpolitikken i Berlin. Mandatet de fikk, var å undersøke økonomiske og samfunnsmessige ringvirkninger av kulturell aktivitet. Nå foreligger det altså en analyse som viser resultatene av disse undersøkelsene for Berlin. En by som både i Europa og verden for øvrig er kjent for sitt unike kulturelle mangfold.

Ta med den ene hånda, gi med den andre

Det er unektelig en viss ironi i at CDU, som har kuttet kraftig i kulturfinansieringen, oppretter et institutt som skal forske på nettopp ringvirkningene av kultur. Særlig når den foreliggende analysen viser at for hver euro som blir investert får man i gjennomsnitt tre og en halv tilbake. Om man ser nærmere på de ulike kunstgrenene, er museer og minnesteder førende med en økonomisk effekt på hele 6,71 ganger investeringen, konserthus gir 5,10 ganger, teater 3,48 ganger (hvorav det offentlig finansierte underholdningsteatret Friedrichstadt Palast ikke overraskende står for hele 42,1 prosent alene) og opera og ballett 2,70 ganger tilbake. I rene penger kan altså Berlin skryte på seg at offentlige tilskudd på totalt 528 millioner euro utløser økonomiske ringvirkninger tilsvarende 1,88 milliarder euro. For det er det som er nøkkeltallene i rapporten som ble lagt fram i juni.

Offentlig finansiering trekkes fram

Akkurat denne studien ble utført på oppdrag fra kulturadministrasjonen i Berlin, som talende nok også har ansvar for «gesellschaftlichen Zusammenhalt», altså samhold i samfunnet. I tillegg til å beregne ringvirkninger, skulle analysen komme med konkrete anbefalinger til videre tiltak. Også her er rapporten tydelig når den ser offentlig finansiering som et viktig verktøy for å stimulere til et enda mer bærekraftig og innovativt kulturliv, som igjen kan gjøre Berlin enda mer attraktiv for fastboende og turister (og dermed skape enda større økonomiske ringvirkninger). Selv om studien slår fast at kultur- og kreativnæringen bidrar mer til Berlins økonomi enn industrien og at nettopp kulturlivet gjør Berlin attraktivt for bedrifter, omtaler den potensialet for privat finansiering av kunst og kultur gjennom sponsormidler som svakt. Sammenliknet med andre byer er det lite pengesterk storindustri som har sete i Berlin, og rapporten anbefaler derfor heller andre typer samarbeid med det lokale næringslivet. Den fremhever også hvordan selvstendige kunstnere4 med lavest inntekt (under 22.000 euro i året før skatt) bidrar med to tredjedeler av de kreative næringenes bidrag til økonomien. Bedre infrastruktur og mer midler til det frie feltet er dermed også en av anbefalingene i rapporten. Totalt sett leverer rapporten altså mange gode argumenter til motstanderne av borgermester Wegners politikk.

Godt fundert

Til tross for at rapporten kun er på 36 sider, er det slående hvor godt fundert analysen er. Ulike spørreundersøkelser og andre beregninger blant publikum, ikke-publikum, turister og bedrifter har blitt gjennomført spesielt for denne analysen, slik at studien først og fremst bygger på Berlin-spesifikke data av nyere dato. Disse underbygger det foreliggende tallmaterialet og bekrefter så langt det er mulig at det er kulturell aktivitet som utløser de økonomiske ringvirkningene. Slik sett svarer rapporten til en viss grad på kritikken til Telemarkforsknings Knut Vareide fra 2012 om at kulturfeltet overdriver sin effekt på økonomien, en kritikk han gjentar i Morgenbladet i forbindelse med Munchmuseets nylig lanserte ringvirkningsanalyse (se egen sak, red. anm.). Størsteparten av verdiskapningen kulturell aktivitet utløser i Berlin står lokalt og tilreisende publikum for med hele 62,6 prosent, mens kulturinstitusjonenes personal- og produksjonskostnader sørger for 12,7 prosent og lønningene til de ansatte for 7,6 prosent.

Kulturbesøk øker tilfredsheten

Analysen begrenser seg ikke bare til de økonomiske ringvirkningene, men ser for eksempel nærmere på hvordan deltakelse i kulturell aktivitet bidrar til økt tilfredshet i befolkningen. Begrepet «deltakelse» sikter her både til kulturkonsum som vanlig publikummer og egen aktive deltakelse i det frivillige kulturlivet. Spørreundersøkelser som ligger til grunn for analysen viser at innbyggere som jevnlig besøker kulturelle aktiviteter er mer tilfredse med tilværelsen enn de som ikke gjør det. For å ha noen objektive størrelser å vise til, blir også dette tallfestet ved hjelp av en såkalt inntektsekvivalens-modell, der beregningene viser at en person må tjene gjennomsnittlig 2700 euro mer i året for å oppnå en tilsvarende grad av tilfredshet som deltagelsen i kulturaktiviteter utløser. Sett under ett gir kulturbesøk i Berlin en økning i tilfredsheten tilsvarende 8,09 milliarder euro i året. Som studien påpeker er bredde- og amatørkultur en viktig del av dette bildet, også fordi det stimulerer til fellesskap og samfunnsengasjement blant befolkningen.

Gledelig lesning

For kulturfeltet og tilhengere av rause, offentlige støtteordninger til kunst og kultur er rapporten gledelig lesning. Gitt Berlins størrelse og unike kulturelle mangfold er ikke de økonomiske effektene analysen synliggjør nødvendigvis direkte overførbare til norske forhold. Metodene som er anvendt og det brede fokuset som ligger til grunn burde likevel være interessant for norske lesere. Samtidig viser rapporten tydelig hvordan en offentlig finansiert, mangfoldig kulturscene har positive ikke-økonomiske effekter på samfunnet og samfunnslimet, noe som absolutt er overførbart også utover Berlin. Dermed gir rapporten gode argumenter til dem som mener at kunst og kultur er avgjørende for demokratiet, slik teaterkritiker Mariken Lauvstad også argumenterer for i boken Kampen om kunsten fra 2025. Etter valget i Sachsen-Anhalt 6. september, der det høyreekstreme partiet AfD nesten fikk absolutt flertall og trolig tar over regjeringsmakten, er dette en debatt som kommer til å bli enda viktigere i Tyskland i tiden fremover. Søndag 20. september er det valg også i Berlin, og selv om AfD har doblet oppslutningen siden siste valg på meningsmålinger, og er jevnstore med venstrepartiet Die Linke og de konservative i CDU, får de neppe regjeringsmakt i byen denne gangen. Det er imidlertid ingen grunn til å si seg fornøyd med det, all den tid AfD er på stigende kurs i hele Tyskland. Dessverre virker ikke kulturpolitikk å ha en høy prioritet hverken blant partiene eller velgerne foran valget, om man skal tro en artikkel i Berliner Zeitung fra august[2]. Et nylig publisert essay på nettidsskriftet nachtkritik.de beskriver også hvordan Berlins teaterlandskap går utfordrende tider i møte, uansett hvem som skulle få regjeringsmakten[3]. Litt drahjelp fikk likevel Berlins teatre i slutten av august, da kulturadminstrasjonen i byen la fram enda en rapport, som sier at teatrene i byen drives svært effektivt og at de ikke ser ytterligere innsparingspotensial[4]. Det er i det minste noe.

Noter:

[1] https://www.iktf.berlin/publications/studie-standortfaktor-kultur-berlin/

[2] https://www.berliner-zeitung.de/article/wir-wissen-nicht-mehr-was-wir-noch-waehlen-sollen-berlin-vor-der-wahl-so-unentschieden-wie-nie-10287065

[3] https://nachtkritik.de/recherche-debatte/essay-gestaltungsaufgaben-fuer-die-kulturpolitik-in-berlin-oder-welche-kulturpolitik-brauchen-die-darstellenden-kuenste-berlins-ueber-ein-politikfeld-im-umbruch

[4] https://www.berliner-zeitung.de/article/berliner-sprechtheater-studie-zentralisierung-sparpotenzial-10345878