Ways of Seeing revisited, 7 år etter

Komposisjonsforum er en åpen arrangementsserie knyttet til komposisjonsavdelingen ved Norges Musikkhøgskole, drevet og kuratert av Trond Reinholdtsen, Guoste Tamulynaite og Fredrik Strand Blichfeldt. Serien er tverrkunstnerisk, og begrepet «komposisjon» skal forstås og behandles «i sin mest radikalt åpne forstand.» Fjorårets serie så komposisjon i relasjon til KI, roboter, biomangfold, arkitektur og verdens undergang, blant annet. Under headingen Hva er komposisjon i dag? fant årets første forumarrangement sted i oktober, med et «superstar-panel» bestående av Tori Wrånes, Ignas Krunglevičius, Henrik Hellstenius og Maja Ratkje. Ways of seeing – 7 år etter ble arrangert 11. november og er andre arrangement i en rekke på åtte. Det blir etterfulgt av Bojana Cvejic og Simon Løffler om Teeth Music and Transindividual Listening 9. desember.

Det er altså gått syv år siden Ways of Seeing hadde premiere på Black Box teater. For noen av de yngre studentene i kinosalen på Kunstnernes hus, hvor panelsamtalen finner sted, er dette så fjernt og lenge siden at de ikke har noen personlige erindringer av det. For andre er det – snarere tvert imot – vanskelig å begripe at det faktisk er gått såpass lang tid siden denne enormt betydningsfulle og på mange måter skjellsettende hendelsen i norsk teater- og kunsthistorie.

Stort materiale

I mellomtiden er det kommet en tjukk murstein av en bok som samler mye av materialet rundt Ways of Seeing, Jeg skulle si storm (Oktober forlag, 2022). Her er manus til forestillingen publisert, billedmateriaele, sms-utvekslinger, artikler, anmeldelser, analyser og kunstnernes egne notater. I forbindelse med boklanseringen på Black Box teater ble det arrangert et seminar med innlegg fra forskere og politikere i tillegg til kunstnerne selv. Det er med andre ord både skrevet og snakket en hel masse om Ways of Seeing, så det å formulere denne teksten på en måte som ikke fremstår som en gjentakelse kan bli en utfordring.

Blikket

Likevel: Verden er en annen i dag enn den var i 2018 og i 2022. Ettersom vi ikke lenger befinner oss på samme sted, er perspektivet vårt på forestillingen og begivenhetene rundt den nødvendigvis endret. For mange fremstår nok stykket både mer aktuelt og virkemidlene mindre ekstreme i dag enn det gjorde den gangen. Og det er ikke utenkelig at forestillingen selv har bidratt til å endre dette blikket.

Kniven

Hanan Benammar, Pia Maria Roll og Sara Baban tar plass på podiet. Lerretet bak dem viser kniven til Jean-Marie le Pen som er omtalt i stykket og som også preger omslaget på boken. De tar oss gjennom forestillingen, det politiske bakteppet for den, og hendelsene i kjølvannet av den. Underveis vises lengre videoutdrag fra oppsetningen og bilder som dokumenterer reaksjonene etterpå.

Det trekkes linjer til hvordan samfunnsutviklingen flere steder i verden går i en stadig mer autoritær retning, mens den undertrykte, protesterende motparten hyklersk og nedlatende manes til «dialog». Implisitt: Undertrykker er den siviliserte part, den undertrykte barbaren. Det refereres også, innforstått og i forbifarten, flere ganger til Nasjonalmuseets håndtering av kritikken om at museet bidrar til å legitimere Israels okkupasjon og pågående folkemord på palestinerne. Disse hentydningene er sjelden formulert i klartekst gjennom samtalen, men fremstår innforståtte, som om det er forutsatt at publikum både kjenner til og deler en felles oppfatning av saksforholdet. Det går på bekostning av formidlingen og jeg slås av hvor mye mer artikulert og eksplisitt det politiske budskapet fremtrer i forestillingen, enn når det snakkes om den.

Innspill fra salen

Publikum spør om de var forberedt på sterke reaksjoner etter forestillingen, og det innrømmer trioen at de var. Det overrasker likevel at den negative responsen til dels kom fra kunstmiljøet og fra venstresida. Den første tiden fant de støtte i et antirasistisk aktivistmiljø der det ikke er uvanlig å leve med voldsalarm (!). Av disse lærte de nyttige overlevelsesstrategier, og at det er fellesskapet – det å ha en gruppe i ryggen – som er kunstaktivistens superkraft. Individualisme er aktivistkunstnerens akilleshæl.

En profilert, politisk orientert kunstner i saken forteller at Ways of Seeing har gjort henne både modigere og smartere  i kunstnerskapet, og som konsekvens av det har hun skaffet seg pressekort. Hun deler en formaning med oss som Roll har gitt henne, at man som kunstner ikke bør bli tildelt priser eller utmerkelser: Blir man det, har man ikke jobbet hardt og grensesprengende nok.

En polyfonisk kollasj

Det spørres også etter de kompositoriske prinsippene for forestillingen, hvordan er den bygget opp? Ordstyrer Reinholdtsen foreslår å kalle den polyfonisk, til jubel og applaus fra salen. Som utenforstående førstegangsbesøker av Komponistforum henger jeg ikke helt med på applausen, det må være noe internt jeg ikke får med meg. Roll resonnerer at hun i grunnen alltid har arbeidet polyfonisk, og følger opp med et begrep fra det visuelle kunstfeltet, kollasj. Som kompositoriske prinsipper i stykket er polyfoni og kollasj med på å motvirke en strategi hos maktapparatet som går ut på å forenkle og isolere perspektivene til de som kommer med kritikk, for slik enten å ugyldiggjøre kritikken eller snu den mot de som kritiserer. Lag på lag befestes og forsterkes historiene som fortelles i stykket. De mange stemmene og digresjonene betyr også at publikum vil kunne feste seg ved ulike ting, og at man ved å se forestillingen flere ganger stadig vil oppdage noe nytt.

Syn og gjensyn

Selv har jeg sett forestillingen to ganger: Første gang på premieren – før noen kjente til de politiske og personlige konsekvensene oppsetningen skulle bringe med seg – og noen år senere på video. Jeg har tenkt mye på hvor forskjellig forestillingen fremsto for meg første gang sammenlignet med neste.

På premieren syntes jeg forestillingen virket uferdig, med en usammenhengende dramaturgi. Det politiske budskapet gjorde likevel et sterkt inntrykk, særlig Babans beretning om revolusjonen i Rojava. Hvordan kunne det ha seg at vi i demokratiske, likestilte Norge ikke kjenner til og verner om oppbyggingen av dette samfunnet, men i stedet, gjennom NATO, bidrar til å bryte det ned? Min dom den gang var at forestillingen hadde et viktig budskap, men at regissører og dramaturg ikke hadde lykkes i å skru det hele sammen til godt og effektivt teater.

Noen dager senere eksploderte det i mediene, etterfulgt av en politianmeldelse, hets og trakassering fra øverste politiske hold mot kunstnere og teatersjef, og endelig en rettssak hvor det viste seg at justisministerens samboer, en av dem som mente seg fornærmet i den etter hvert noe utvidede saken, selv hadde iscenesatt store deler av den. I lys av denne virkningshistorien er Ways of Seeing blitt en av de viktigste teaterforestillingene spilt i vår tid. Men, tenkte jeg i tiden rett etterpå, den hadde ikke vært på langt nær så viktig og sentral uten denne virkningshistorien.

Da jeg noen år senere så forestillingen igjen på video kom jeg til motsatt konklusjon. Nå syntes jeg forestillingen sto fjellstøtt også kunstnerisk sett, med en klar dramaturgi som formidler komplekst og effektivt både på et intellektuelt, estetisk og emosjonelt plan. Det kan hende det handler om at produksjonen, før den ble filmet, hadde rukket å bli spilt noen ganger og fått satt seg bedre. Det kan hende det handler om at jeg hadde sett forestillingen før og dermed var en mer oppmerksom tilskuer andre gang, som visste hva hun skulle se etter og kjente til noen flere sammenhenger. Kan hende var det konteksten rundt, og verden utenfor, som hadde endret seg, eller en kombinasjon av alt dette.

Det er likevel nedslående hvordan det politiske budskapet som gjorde et så enormt inntrykk første gang jeg så forestillingen fullstendig er blitt overskygget i den påfølgende virkningshistoriens drama. Derfor har vi ikke snakket nok om Ways of Seeing, og vi må gjerne få se den igjen.