Tom Stoppard (1937-2025)

«Teatret er et fritidstilbud,» har han sagt et sted, «men det er ikke bare en lekeplass, det kan også være et sted der du må tenke litt.»

I boka State of the Nation skriver The Guardians kritikernestor Michael Billington: «Britisk etterkrigsdramatikk var vel først og fremst anti-intellektuell, dvs. at handlingen tok utgangspunkt i en karakter. Hos Stoppard begynner det med en idé.» Til forskjell fra både Bond og Pinter skapte han likevel ingen skole. Til dét var kanskje hans dramatikk for særegen: I sentrum står nettopp leken med idéer, som i sin tur gjerne medfører en kompleks struktur, med handling på paralleltløpende tids- og stedsplan og ofte med stort rollegalleri, der skikkelser speiler hverandre og kanskje også gjør seg gjeldende i forskjellige aldre. Og det hele drevet av en sofistikert, vittig dialog, med overraskende sammenstillinger og ikke minst: kunnskapsrike referanser.

En av hans faste regissører har beskrevet ham som en krysning mellom Oscar Wilde og Vaclav Havel – altså virtuos imperiekultur på sitt mest rendyrkede koplet med filosofisk fundert avantgardisme à la Øst-Europa. Dette var nok ingen modell det var naturlig for andre å følge.

Men selv om han ikke skapte en ny retning, skapte han en opplevelse av nye muligheter. Og en helt egen tiltro til teatret. Og både som det mennesket han var og gjennom sitt brede kunstneriske virke skapte han oppmerksomhet og begeistring – og mange og store suksesser, og sanket et uslåelig vell av priser. Slik satte han et ubestridelig preg på britisk teater like frem til i dag.

Adjektivet «Stoppardian»

Internasjonalt har Stoppard hatt et mindre nedslag enn man skulle tro. Den enkle forklaringen er at det først og fremst er gjennom språket handlingen utvikler seg i de aller fleste av hans stykker, med den britiske kulturens utrolige rikdom på nyanser og referanser. Dette har fått sitt eget adjektiv i Oxford English Dictionary – «stoppardian». Det gjør jo ikke tekstene uoversettelige, men det kan nok likevel gjøre at de vil fungere dårligere.

Paradokset her er at Stoppard ikke var brite. Hans foreldre var tsjekkiske jøder, som flyktet til Singapore rett før krigen, og derfra til India. Først som åtteåring kom han til England, og da som adoptivsønn av en britisk major som moren giftet seg med etter at faren ble drept av japanerne. Det er blitt sagt – jeg tror kanskje det kan ha vært av Stoppard selv – at det var mulig å høre tilløp til aksent på ett og annet ord, men han regnet seg som fullblods engelskmann, inklusive en bakgrunn fra «The Raj». Uansett var det her den legendariske teaterpersonligheten Kenneth Tynan fant forklaringen på Stoppards ‘egenart’: «Vi må huske at Tom er en ‘emigré’,» sa han, og brukte det franske begrepet for å angi denne helt spesielle typen innvandrer – som er fullassimilert men som beholder den umerkelige lille distansen som sann selvrespekt krever. Poenget er at den som har tilegnet seg sin nye kultur så helt og fullt, behersker den bedre enn kulturens egne.

Gjennombrudd: Rosenkrantz and Guildenstern are Dead

Det var den samme Tynan, i egenskap av rådgiver for Laurence Olivier på det nyetablerte National Theatre, som «oppdaget» Stoppard. Etter at første versjon av Rosenkrantz og Gyldenstern er døde (Rosenkrantz and Guildenstern are Dead) var blitt vist under Edinburgh-festivalen, og hadde pådratt seg et rykte, rekvirerte Tynan et eksemplar, som han så også fikk Olivier til å lese. En uke senere fikk 27-åringen Stoppard kontrakt, og gjennombruddet var et faktum.

Som svennestykke kan det kanskje sies å være Stoppard in essence. Han har selv sagt at han var inspirert av Beckett, og da særlig Godot, som jo også handler om to av livets bipersoner. Dette var idéen: To mennesker uløselig bundet sammen i en felles skjebne, i et univers de hverken forstår eller har noen kontroll på. Og så var settingen den aller sterkeste av kulturelle og litterære referanser: Shakespeares Hamlet.

Fordelen med å velge Hamlet, var at akkurat den teksten er brukbart kjent over hele verden, og dette har gjort Rosenkrantz og Gyldenstern er døde til Stoppards største internasjonale suksess.

Her i Norge ble det oppført allerede året etter urpremieren, og vil nok selv i dag være dét enhver kommer først på når navnet Tom Stoppard nevnes. Etter Nationaltheater-versjonen i 1968 har det riktignok bare vært oppført én gang til her hos oss, som en iscenesatt lesning på Trøndelag Teater i 2015.

Her i Norge ble det oppført allerede året etter urpremieren, og vil nok selv i dag være dét enhver kommer først på når navnet Tom Stoppard nevnes. Etter Nationaltheater-versjonen i 1968 har det riktignok bare vært oppført én gang til her hos oss, som en iscenesatt lesning på Trøndelag Teater i 2015.

Neste Stoppard-oppsetning i Norge var Konsert for lukket avdeling (Every Good Boy Deserves Favour) i 1979. Med Andre Previn som komponist er det et verk for skuespillere og et fullt symfoniorkester. Idéen denne gangen er sovjetregimets behandling av opposisjonelle, som ble stengt inne på mentalsykehus. I dette tilfellet er situasjonen en kunstner som er havnet på rom med en faktisk schizofren, som mener han har sitt eget orkester hos seg. Det er et spektakulært verk, som viste hvilken frihet Stoppard allerede etter et ti-år hadde vunnet seg, med en nokså selvfølgelig forventning om store ressurser til disposisjon.

Stoppard gjorde gjennom hele karrieren ny-versjoner av etablert dramatikk. Meg bekjent gjorde han aldri Ibsen, men mange andre, ikke minst Tsjekhov, og særlig tyskspråklige dramatikere. Noen av disse fant også veien til norske teaterscener, med skiftende suksess.

I 1985 gjorde imidlertid Nationaltheatret originalteksten Det helt store (The Real Thing).

Denne meta-komedien om en dramatiker som skriver et utroskapsdrama for å rede ut av sin egen utroskap er blitt et av Stoppards mest spilte. Michael Billington kaller den til og med «et endelig gjennombrudd» – og sikter da til at det her er en emosjonell klangbunn som også har sitt utspring i personenes faktiske liv. Selv om altså «faktisk» er og forblir et bevegelig fenomen hos Stoppard! I tillegg muntrer han seg i dette som også var hans første nåtidsdrama, med sine litterære ‘sitater’, og stiller spørsmål om både offentlig og privat moral og politikk.

Det var Pål Løkkeberg som hadde regien, og det var også han som taklet det uhyre komplekse Arkadia (Arcadia) ti år senere.

Hos mange regnes Arkadia som Stoppards hovedverk. Det foregår dels på begynnelsen av 1800-tallet og dels i nåtid, og måten de to handlingsplanene veves sammen på, er et hovedpoeng: Her stilles innsikt og idéer fra den gang opp mot teorier og tanker i dag – og vice versa. Som biografiforfatteren Hermione Lee skriver: «Det handler om tid og følelsen av tap, om kunnskap, sex og kjærlighet, død og idyll, biografi og historie, kunst og vitenskap – og for ikke glemme: kaosteori, algoritmer og termodynamikkens andre lov.»

Jeg tror det var dette han skrev på da en bekjent møtte ham på vei ned trappen utenfor British Library, med en høy stabel med bøker. «Hva er det du bærer på,» spurte vedkommende. «Mitt neste stykke,» svarte Stoppard.

Men dette er virkelig også en tekst for skuespillere, og i rollen som den veslevoksne Thomasina brak-debuterte Laila Goody.

Shakespeare in Love

Den seneste av Stoppards tekster som er oppført her i landet er Forelska i Shakespeare (Shakespeare in Love) i 2019, og den handler jo ikke minst om en dramatiker som lever med og gjennom sine skuespillere.

 I sin opprinnelige utgave var dette et filmmanus, der Stoppard bare var én av to forfattere. Denne typen jobber har han gjort mange av gjennom karrieren, i tillegg til en god del tv- og radio-dramatikk. Ofte har han vært tilkalt for å «redde» manusprosesser som har gått i stå, og jeg er faktisk ikke sikker på om Shakespeare-fabelen var hans egen eller én han ble med på. Uansett vanket det en Oscar.

Kommende premierer

Men selv om Shakespeare in Love påstås å ha betydelige selvbiografiske islett, er det som ble hans siste skuespill trolig hans virkelig mest personlige. Det heter Leopoldstadt, og hadde sin premiere rett før pandemien rammet. Tittelen referer til den jødiske bydelen i Wien, og tegner et portrett av en jødisk familie gjennom tre slektsledd, der samtlige roller skal være mer inderlig tegnet enn noen gang før hos Stoppard. Utgangspunktet var hans egen jødiske arv, som han først i godt voksen alder fikk rede på.

Nå er Tom Stoppard gått bort, og han vil ikke lenger kunne overraske kolleger og publikum med nye idéer. Eller, jo, kanskje. Alt tyder iallfall på at hans over 30 tekster for teater vil komme til å bli oppført i stadig nye utgaver, der regissører og skuespillere sikkert skal måtte stusse over hva han kan ha tenkt, og finne nye løsninger på det.

Bare i London kommer det de neste månedene to prestisjeoppsetninger av hans skuespill: Arcadia på The Old Vic, og på Hampstead Theatre Indian Ink fra 1995, om kulturforskjeller, kunst og kjærlighet – blant annet.

Begge produksjonene var selvsagt planlagt lenge før dramatikerens bortgang, og slik kommer det nok til å fortsette. Stoppard vil prege britisk teater i uoverskuelig fremtid.

Det mente selv kong Charles i sin kondolansehilsen.