Sverre Anker Ousdal

Ofte treffer jeg på folk som tror at det vanskeligste ved å være skuespiller er å lære så mye tekst utenat. Men å lære teksten utenat er på ingen måte det mest krevende ved vårt fag. Det vanskeligste ved å være skuespiller er å glemme teksten og gi seg hen til en ny rolle og forsvinne inn i et annet menneskes sinn, og gi liv til en hittil ukjent karakter, og samtidig beholde seg selv. Sverre var en mester i denne kunstarten. Han hadde en ekstremt godt utviklet scenisk intelligens. Med nesten usynlige og subtile virkemidler kunne han meisle ut og forme de forskjelligste personligheter på scene og lerret med kirurgisk presisjon. 

Jeg ser for meg hans lett forvirrete og virrende pastor Manders med hatt og paraply i Henrik Ibsens Gengangere, eller hans brutale manisk fanatiske Brand. Jeg ser ham som den forføreriske Danilo i Den glade enke eller den fisefine Kong Philipe av Frankrike i William Shakespeares Kong Johan uten land på Torshovteatret. Han var den barskeste av de barske med strikkelue og islender på dekk i Orions Belte, og verdens flotteste Lavrans høyt til hest i Kristin Lavrandsdatter, eller som hysterisk morsom komiker i Marve Fleksnes eller Plastposen. 

Det var alltid moro å jobbe sammen med Sverre, både på teaterscenen, og i film og fjernsyn. Vårt første møte var da vi spilte det unge paret Karl Martin og May i Fjernsynsteatrets store tv-serie Grenseland, for snart 50 år siden. Sverre var nevenyttig, jordnær, kvalitetsbevisst finsnekker i alt han drev med. Han lærte meg å lytte og være til stede i situasjonen og ikke miste meg selv. Skuespilleryrket er følelsesmessig krevende, og i teatrets verden er det mange slags vennskap. Flyktige og dype, korte og langvarige. Jeg opplever det som et stort privilegium å ha vært både kollega og sjef for Sverre Anker Ousdal i mitt profesjonelle teaterliv, og jeg føler dyp takknemlighet for et livslangt vennskap. Det er nesten ikke til å fatte at han nå har forlatt scenen for godt.