Philippe Gaulier (1943-2026)

«Its a great pleasure to be an actor

It’s a great pleasure to present a beautiful Show,

to say something beautiful, to listen to the silence and to continue. It’s a great pleasure to be not fucking boring.»

9. februar døde monsieur Philippe Gaulier, teaterguru, mentor og lærer gjennom førti år. Han begynte motvillig som lærer hos Jaques Leqoq før han startet sin egen skole og drev denne i Paris i mange år før han flyttet den til London. Etter ca ti år der flyttet han skolen tilbake til Paris hvor den fremdeles ligger i dag.

 Ved siden av skolen har Gaulier holdt workshops over hele verden. Sascha Baron Choen studerte hos Gaulier, Emma Thompson, Helena Bonham Carter, Geoffrey Rush, Simon McBurney, Roberto Benigni, Emil L Johnsen, Viggo Venn og mange mange fler, har vært så heldige å få med seg med seg inntrykk fra arbeid med Gaulier.

Gaulier ble 82 år gammel. Han døde etter en lengre tids sykeleie. Han etterlater seg nær familie og venner, skolen i hans navn, og en enorm krets av teatermennesker som han har påvirket. Undertegnede er en av de sistnevnte. Om jeg skal nevne ett menneske utover min nærmeste familie som har påvirket hvem jeg er, ikke bare hvordan jeg tenker om kunst og om teater, så er det Philippe Gaulier. Jeg skriver dette med melankoli, takknemlighet, og med glede over at jeg tilfeldigvis ble en av de som som kan si jeg har kjent ham.

Gaulier var mest kjent som klovn. Det var klovnen som tok mest plass på skolen hans, men om det er ballong-klovnen, en innleid klovn til en barnebursdag (i en amerikansk film) eller hamburgerklovnen Ronald du ser for deg ber jeg deg om å lese videre.

Philippe Gaulier startet sin karriere som «dramatisk » skuespiller, men oppdaget ganske raskt at uansett hvor dramatisk han var, så lo publikum. Når den anerkjente skuespilleren som underviste ham på teaterhøyskolen sa at han var latterlig, sa Gaulier ...tusen takk. «The job of the clown is to make people laugh, and when nobody laughs you are beautiful, like a child who has broken his toy.»  

Gaulier ville elsket å gjøre narr av meg om jeg forsøkte å forklare dette, så jeg skal gjøre mitt beste: Som skuespiller merker man umiddelbart om man har publikum med seg eller ikke. Dette mener jeg gjelder uansett hva slags forestilling en spiller, men det blir ekstremt tydelig og konkret om målet er latter. Når du forsøker å få publikum til å le, og de ikke ler, så er du enten totalt ufølsom og frakobla – eller så gjør det fysisk vondt. Om du tør vise denne sårbarheten og nyte situasjonen du er i – lager du en åpning hvor publikum kan komme inn. Hos Gaulier var prinsippet det samme om man jobbet med gresk tragedie eller Shakespeare. Du må elske det du gjør, og kjærligheten (gleden) må skinne gjennom også når karakteren din kjemper, dør eller gråter. Kanskje spesielt da. «It’s in the eyes.You have the eyes of pleasure, or you have the eyes of funeral.And it’s the pleasure that leads the world.» 

Gleden (pleasure) var det grunnleggende prinsippet – og målet – hos Philippe. Det var grunnsteinen og det du strebet etter. Hadde du den gleden kunne du tillate deg alt, og hadde du den ikke var det likegyldig hvor god teksten eller situasjonen var. Publikum, medstudentene, var kanskje de viktigste veilederene i Gauliers klasser. Medstudentene var ofte altfor snille, og da var Gaulier der for å fortelle deg veldig tydelig at det du forsøkte på hadde vært en fiasko. Når han så en åpning, guidet han deg mot den til du kunne gjenskape og bygge videre på det som faktisk fungerte.

På siste dag av mitt første år hos Gaulier hadde flere av oss søkt andre-året, men ingen visste om vi hadde kommet inn. Vi hadde vist en scene vi hadde forberedt, og Gaulier brukte ca en halv time på å utbrodere nøyaktig hvor dårlig akkurat jeg hadde vært  – med humor og det jeg liker å tro var kjærlighet. Så var den dagen, og skoleåret over. Min jobb var å spare på den gode vonde kriblende følelsen dagen etter, skoleåret etter, og resten av livet. Jeg floppet i går, i dag skal verden få se! 

Kan dette brukes til noe for andre enn klovner og skuespillere? Jeg tror det. Først og fremst fordi alternativet er å ikke forsøke på noe en ikke er sikker på en kan få til, aldri ønske at noe skal bli fantastisk, aldri innrømme feil, aldri vise sårbarhet, og aldri le sammen med andre. «Follow your best. Don’t do exactly what I say. Follow something strange coming from the bottom of you.»  Eller: « It’s better to be funny than to be boring. Try to meditate on this thought.»

Tusen takk Philippe. 

Bon voiage! 

Tobias Avlund Heiberg, tidligere elev, tidligere skuespiller.