Peter Thiel kommer ikke: Milo Raus «vente på Godot»-skandale

 Oversatt fra engelsk av Therese Bjørneboe

«Let’s go.» «We can’t.» «Why not?» «We’re waiting for Godot [Peter Thiel].»

27. mai 2026 la Geoffroy De Lagasnerie – fransk filosof og offentlig intellektuell – ut et langt innlegg på Instagram, der han skrev:

    Jeg ble invitert til å holde hovedtale om kunst og politisk motstand på Wiener Festwochen, den 11. juni. Etter å ha fått vite at Peter Thiel også var invitert til festivalen, valgte jeg å trekke meg[i].

Peter Thiel? På Festwochen? Selvfølgelig ikke.

Peter Thiel er en tysk-amerikansk risikokapitalist og høyrevridd, teknofascistisk milliardær, som gjennom sin uformelle bruk av teologiske begreper har posisjonert seg som en liksom intellektuell i en tid preget av Joe Rogan[ii] og Theo Von.[iii] Festwochen-arrangementet (€25,00) «Armageddon og Antikrist? Fra teologi til realpolitikk» var satt til 7. juni kl. 20.00 på InterContinental Hotel i Wien: en offentlig debatt mellom Peter Thiel og den østerrikske teologen Wolfgang Palaver, for 600 publikummere og moderert av festivalens kunstneriske leder Milo Rau. Ifølge arrangørene hadde begge deltakere «bekreftet sin deltakelse», og arrangementet var en del av Festwochens «Republic of Gods»[iv].

Flott… supert… eller som Milo Rau ville sagt: «fantastico».

Men etter De Lagasneries innlegg ble Rau og Festwochen gjenstand for offentlig kritikk. Selv Veronica Kaup-Hasler, som er Wiens byråd for kultur og en urokkelig tilhenger av Rau, stilte spørsmål ved invitasjonen og kritiserte i moderate ordelag beslutningen som lite gjennomtenkt.[v]

Likevel fungerte skandalen som en test-arena for Festwochens kanselleringsprotokoll, fremsynt utviklet gjennom Wien-erklæringen fra 2024 og ytterligere under Wiener-kongressens «Cancel Culture»-helg i juni 2025. Mens debatten raste arrangerte Festwochen (29.05)en debatt med Rau, Palaver, dramaturgen Sara Abbasi og statsviteren/medlem av Festwochens republikkråd Monika Mokre, og moderert av kommunikasjonssjef Judith Staudinger. Responsen i salen var et tydelig «tja», og selv om noen i publikum spurte om hvorfor Festwochen tilbød Thiel en scene, var responsen positiv til Festwochen som et rom for dialog. Debatten ble avsluttet med at Rau og teamet hans forsikret publikum om at de ville kunngjøre sin beslutning om Thiel i løpet av et døgn.

Sent dagen etter, kunngjorde Festwochen at invitasjonen til Peter Thiel var trukket tilbake, og Rau kom med følgende uttalelse:

Ikke for enhver pris: Jeg tar de kritiske røstene svært alvorlig. Ut fra mitt ansvar for det samlede programmet måtte jeg dessverre ta en beslutning mot det planlagte arrangementet med Peter Thiel, selv om jeg fant det svært overbevisende og tematisk konsistent innenfor rammen av REPUBLIC OF GODS. Å insistere på arrangementet ville imidlertid være i strid med min forståelse av vårt kunstneriske program og alle de som er involvert i det.[vi]

Så det var det.

Peter Thiel kommer ikke, men Milo Rau og Festwochen er på alles lepper, og de følgende dagene flommet det over av (positive og negative) kommentarer om skandalen og den politisk provoserende teatermakeren.

Saken handler ikke bare om at Peter Thiel ikke kom, men – slik jeg ser det, i hvert fall – at han bare kom i betydningen Godot.

Jeg kan verken bekrefte eller avkrefte om det faktisk ble sendt en invitasjon til Peter Thiel; det er en sak mellom Rau og hans (republikk av) guder. Men jeg blir ikke kvitt mistanken om at Peter Thiel ikke bryr seg om Festwochen, og selv om den korte tidsrammen mellom invitasjonen og avslaget gir et skinn av plausibilitet, er det også ting som tyder på at det er lite sannsynlig at Thiel skulle dra til Wien i nærmeste fremtid. Omtrent samtidig med skandalen flyttet Peter Thiel til Argentina (av sympati for landets Trump-lignende president og et klart ønske om å flykte fra skattetrykket i California), og 24. mai, bare noen dager før De Lagasneries innlegg, deltok Thiel i en sjakkturnering i en klubb i Buenos Aires — der reisevesken til Wien åpenbart sto ferdigpakket allerede.[vii]

Som De Lagasnerie påpeker, gir vi dem en stilltiende godkjenning når vi tilbyr folk som Thiel en talerstol. Invitasjonen tilsier at Peter Thiels bruk og misbruk av kristen terminologi er på høyde med en virkelig ekspert (i dette tilfellet Palaver). Men ikke alle dommedagskonspirasjonsteoretikere er teologer, og motsatt. Vi lever i en medieøkologi som er overmettet av denne typen retorikk, og å tilby folk som Thiel en scene forsterker bare deres kulturelle kapital. Peter Thiel er en offentlig mediefigur, tett knyttet til dagens medielandskap og med makt over både medium og budskap. Vi trenger ikke å dele rom med Thiel for å snakke om hans forestillinger om «Dark Enlightenment» eller «Antichrist», de ligger for hånden. Så, hva betyr det, i en tid av politisk podcastifisering, for oss (på venstresiden) å gi dem en bokstavelig og fysisk scene? Hvorfor insistere på at det beste argumentet vil vinne, all den tid vi vet at den andre siden ikke deltar i god tro? Og når vi, som moderatorer, protagonister, eller koret som blir talt til, heller ikke deltar i god tro?

Raus siste rettssaksprosjekter – «Wiener-prosessene» (2024), «Wiener-kongressene» (2025), «Rettssaken mot Tyskland» (2026) og «Tribunal of Faith» (2026) – har sitt utspring i den franske statsviteren Chantal Mouffes begrep om agonistisk pluralisme. Ideen er at ved å skape demokratiske rom hvor motstridende politiske synspunkter møtes, så kan vi engasjere oss i hverandre konstruktivt.

Raus rettssaker blir imidlertid ofte redusert til forenklede hovedperson-antagonist-dikotomier. Når vi først befinner oss i disse dikotomiene, handler det ikke lenger om en oppriktig dialog hos noen av sidene, men om Besserwissen. Det kan fort gli over i noe ubehagelig, til tider ondsinnet, der man håner en enkeltperson som står alene i en offentlig situasjon (for eksempel Ulrike Guérot under Wiener-kongressene i fjor). Ikke engasjement, men uthenging.

Ikke at det spiller noen rolle, Peter Thiel kommer ikke.

I tidligere prosjekter har folk fra den tyske og østerrikske ytre høyrefløyen vært invitert som eksperter, deriblant Frauke Petry, tysk politiker og tidligere partileder i AfD. Den andre helgen av «Wiener-prosessene» (rettssaken mot FPÖ, 2024) fungerte Petry og hennes ektemann Marcus Pretzell som forsvarere, og var trolig arrangementets største vinnere. Paret gikk inn i rettssaken med en genuin teatralsk selvbevissthet (og slengte ut slagord som «den kommunistiske kunstneriske lederen Milo Rau» og «Den sovjetiske republikken Wien»), og inviterte publikum til å le med dem snarere enn av dem. Korte klipp sirkulerte i høyreorienterte kretser på internett, noe som ga paret ytterligere eksponering akkurat på et tidspunkt da deres lokale berømmelse var i ferd med å avta, og løsrevet fra konteksten av den 18-timers rettsprosessen. Uavhengig av hvem som vant rettssaken (hvordan juryen eller Republikkrådet stemte), var det paret som vant dagen.

Dette burde ikke ha kommet som en overraskelse for noen. Cherry-picking er en velprøvd metode i den høyreorienterte medieøkologien: Det spiller ingen rolle hvem som har det beste argumentet, alt som teller er sitatet, klippet, vendingen. Høyreorienterte politikere og aspirerende influencere vet dette, og det er derfor de opptrer på disse scenene.

Men i forhold til makt, innflytelse, tilgjengelighet og tilstedeværelse, befinner Peter Thiel seg på en helt annen planet enn Frauke Petry. Petry er en lokal størrelse med et svært lokalt innflytelsesområde (og en god del fritid). Thiel er en internasjonal aktør som har mer penger enn han noensinne vil kunne bruke opp. Når det er sagt, så er Peter Thiel heller ingen Jordan Peterson eller Charlie Kirk-type, ikke en del av «Change my mind» eller «Owns the libs»-medieøkologien. Peter Thiel deltar ikke i offentlige eller åpne arrangementer. Billetter til foredraget hans i San Francisco 25. september 2025 kostet 200 dollar, og hele arrangementet var strengt «off the record».[viii] Thiels «teologiske» foredrag i Roma ble holdt på et ukjent sted og var fullstendig lukket for media. Dette tatt i betraktning: hvis Rau hadde fått tak i Peter Thiel, ville han virkelig ha trukket invitasjonen sin tilbake? Og hvis Thiel var invitert, tror vi virkelig at han ville trukket seg, som et barn som har fått kjeft, dersom han ble kansellert?

Men for tankeeksperimentets skyld: La oss anta at Peter Thiel ønsket å komme. Som De Lagasnerie sa: Hva innebærer det å behandle disse mennene og deres ideologier som underholdning (noe de allerede gjør)?

Raus rettssaker, tribunaler og offentlige debatter bygger på en filosofi om liberal humanisme, som hevder at vi på en eller annen måte vil bli smartere og mindre forført av retorikken hvis vi hører på folk ansikt til ansikt. Den hevder at tilstedeværelse er nøkkelen til å gjennomskue bedrag, løgner og konspirasjoner. Gjennom nærværets kraft vil vi se at keiseren er naken. Men prøver vi bare å forholde oss til Peter Thiel på hans egne premisser? Hvorfor skulle vi ønske å forholde oss til ham på hans egne premisser?

Rau og mange av oss på venstresiden undervurderer kontinuerlig hvor dyktige ytre høyre er i mediene. Kontrollerer man mediene, kontrollerer man budskapet. Vox populi, vox dei. Man kan jo alltids redigere klippet for å fjerne klærne, og man kan fortelle nettpublikum at klærne er for høyteknologiske til å kunne sees med det blotte øye. Vi overvurderer også vår egen mediekunnskap som forbrukere. Vi antar at vi kan se gjennom fasaden, selv om vi også kjøper oss inn i en fiksjon. Vi antar at både mannen og argumentet hans vil kollapse om de granskes (live), men her er det egentlig ikke noe argument som kan kollapse. Ingen ryggrad eller bindevev. Bare en stråmann.

Problemet er at vi antar at dette er en keiser når det egentlig er en kvakksalver.

Dessuten, hvis Thiel skulle komme, så ville vi ha skapt et miljø som var vennlig nok til at han kunne takke ja til invitasjonen, og ved å gi ham en mikrofon anerkjenner vi hans rett til å delta i debatten. Men hva er egentlig debatten? Rau fremstilte den både som avgrenset til teologi, men også som radikalt åpen – ifølge debatten 29. mai er «ingen spørsmål forbudt terreng». Så er det underholdning eller en teologisk debatt? For egentlig teologiske debatter er sjelden underholdende.

I et intervju med Die Zeit 2. juni erklærte Rau: «Thiel visste at det var et farlig rom for ham.» [ix] Men det var det ikke. Det kunne det ikke være. Peter Thiel er ikke Frauke Petry, han trenger ikke den ekstra medieoppmerksomheten. Peter Thiel opptrer eksplisitt ikke på antagonistiske scener, så hvis han gikk med på det, ville det være i en sammenheng hvor han kjente spillereglene. Hvor han ville få lov til å si hva han ville. Peter Thiel er ikke interessert i en debatt om teologi. Hvis han var det, ville det vært en Peter Thiel-teologiforelesningsturné, eller han ville kjøpt en strømmetjeneste for «The Thiel-ology Hour». Gudene skal vite at han har tiden og pengene. For alt vi vet har Peter Thiel et kabinett av teologer i sitt hjem i Buenos Aires. Men det kansellerte arrangementet knytter seg til en annen mytologi, en som er atskilt fra, men ikke helt ulikt Thiel, og som vi bør betrakte med litt større skepsis.

«Armageddon og Antikrist?» er et perfekt event. I sin utopiske «hvis bare»-form ville det ha gått helt etter planen. Thiel ville ha fulgt de fastsatte reglene. Han ville ha lagt frem sin teologi, som Palaver ville ha imøtegått på en dyktig måte, mens Rau ville vært en streng moderator. Den intellektuelle sløret ville ha blitt løftet for de 600 tilskuerne, og vi ville ha innsett at Peter Thiel verken er teolog eller intellektuell, og at retorikken hans var mangelfull.

Men det er fordelen med et fiktivt rom, det er alltid utopisk – og Peter Thiel kommer ikke.

Så hvor villige er vi to suspend our disbelief?

Kan vi tro på at Peter Thiel ble forført av Festwochens sirenesang? På spørsmål om Peter Thiel fikk betalt for sin opptreden, var svaret nei. Så er vi villige til å tro at Thiel kom til å fly fra Argentina til Østerrike for å delta i en ubetalt debatt på et fullstendig åpent sted som solgte billige billetter til 25,00 euro? Hva ville gjøre dette arrangementet så enestående tiltrekkende for en av vår tids ledende, dunkle, Bond-skurk-liknende, techno-oligarker?

Men Peter Thiel kommer ikke.

La oss likevel spørre: Er Peter Thiel en ekspert på teologi? Hva har Peter Thiel å vinne på å delta? Hvorfor inviterer Festwochen Peter Thiel?

Og igjen: Hva ville vi – som publikum, som samfunnsaktører og som kritisk instans – ha å vinne på dette møtet?

La oss begynne med det første spørsmålet: Nei. Peter Thiel er ikke teolog.

Han har nok penger til å leke teolog: til å kjøpe seg et podium, en scene og nok tilhengere til å fylle et teater. Selv om Thiel bruker bibelske begreper for å snakke om en politisk ideologi som er uatskillelig fra hans status som milliardær og risikokapitalist, gjør det ham ikke til en teolog. Det vi ser, er en omsnudd konstruksjon av genialitet. En Halo Effect – genialitet som en overførbar egenskap – der vi antar at suksess på ett område (spesielt der penger er involvert) automatisk overføres til andre områder. Thiels teologi handler ikke om teologi, den handler om makt og penger.

Men det er jo nettopp det: Invitasjonen handler heller ikke om teologi. Den handler om det gispet som uunngåelig følger med invitasjonen på grunn av hvem han er og tallene på kontoen hans. Thiel er ikke interessant fordi han bruker ord som «antikrist», «apokalypse» eller «dommedag»; han er interessant fordi han har mer penger enn Gud og bruker dem til å manipulere politikken, verdensøkonomien og media. Men ved å stille spørsmål ved Thiels intellektuelle kompetanse innen teologi reiser vi tvil om de andre geniene som vi kanskje tror på.

Det andre spørsmålet gjelder om vi går inn i fiksjonen om at «Peter Thiel kommer»… Schrödingers tekno-milliardær. Dette er det Harry Frankfurt ville kalt for the essence of bullshit, det er «verken forankret i en tro på at det er sant eller, som en løgn må være, i en tro på at det ikke er sant.» Hvis et tre faller i skogen og ingen er i nærheten, gir det lyd da? Men når vi ser nøye etter her, var det ikke noe tre, det var ingen Thiel, og om han noen gang var der, synes ikke å bety noe. For Frankfurt er essensen av bullshit preget av en likegyldighet overfor sannheten.

Hvis jeg inviterer Donald Trump til min neste aerobic-time, sender en e-post til donald.j.trump@hotmail.com og deretter trekker invitasjonen tilbake av politiske, moralske eller etiske grunner, skaper dette en fiksjon som – uten at jeg uttrykkelig sier noe – antyder noe om meg.

Det vi ser, er en ambisjon om å kontrollere og manipulere oppmerksomheten, som blir forsterket av at vi ikke stiller spørsmål. Spørsmålet er hvorfor vi bare reagerer, isteden for å stille spørsmål? Men når det er intet mindre enn fascisme som står på dagsordenen, hvordan kan man da forvente at vi skal legge merke til at fascismen – i akkurat dette tilfellet – er en avledningsmanøver, akkurat som den påståtte Peter Thiel. Når trusselen fra tekno-oligarker er reell – selv om debatten ikke er det – hvordan skal vi da reagere? Og der ligger den knapt skjulte kilden til stuntet.

Paradokset ved denne would be begivenheten – som kanskje skulle funnet sted, men definitivt ikke vil det – er at den ikke handler om Peter Thiel. Den handler om Milo Rau. Hele denne fiaskoen antyder at Rau på den ene siden er i stand til å lede en samtale med en som Peter Thiel, og at han på den andre siden har nok makt, prestisje og innflytelse til å få Thiel til å komme. Det er ikke slik at Peter Thiel har stirret spent på innboksen sin – peter_thiel_1967@aol.com – i håp om å få den rette invitasjonen, men at invitasjonen bare kunne komme fra noen med Raus status og kulturelle kapital.

Det ligger også implisitt i dette at Rau har makt til å kansellere Peter Thiel – eller et arrangement med Peter Thiel i, som er måten begrepene kansellering og Cancel Culture gjerne blir brukt av Festwochen. At han er modig nok til å invitere Peter Thiel og klok nok til å lytte til de mange kunstnerne som trekker seg. Når det er sagt, er det uklart hvilke kunstnere, bortsett fra De Lagasnerie, som har trukket seg fra Festwochen – selv om det skal innrømmes at journalisten og politikeren Michel Friedman i sin førti minutter lange åpningstale for The Tribunal of Faith faktisk kunngjorde at han vurderte å trekke seg.

Men hva spiller dette egentlig for rolle?

Hvilke bevis kan fremlegges for at (ikke-)hendelsen er virkelig, eller at den ikke er det? En e-post fra Peter Thiels personlige konto (wHaTs_ThE_bIg_Thiel@yahoo.com)? Fra en eller annen assistent? Vi lever i en tid preget av catfishing. I alle lagene av selv-iscenesettelse, er sannheten vanskelig å fastslå og kanskje til og med irrelevant, for Peter Thiel kommer ikke. Dokumentasjonen rundt saken er sparsom, og alle kildene våre er filtrert gjennom én forteller. Og selv om Peter Thiel ble invitert, var det meningen at han skulle komme?

Problemet er at Rau vil ha publikum på sin side. Vil bli likt. Vil vinne – en menneskelig og ekstremt gjenkjennelig impuls. Men dette danner en sirkel: Provokasjonen er rettet mot skandale, skandalen er rettet mot en medielogikk som fremelsker skandale, skandalen gir Rau en plass på kultursidene og kulturjournalistikken elsker Rau.

Så hva er dette? En slags performance i stil med Valie Exports Action Pants, der hendelsen kanskje har funnet sted, og kanskje ikke? Der mytologien blir viktigere enn selve hendelsen? Men uten å måtte forfalske fotografiene med maskingeværet utenfor pornokinoen? 

Å invitere Peter Thiel er en provokasjon, men ikke modig. Å invitere Peter Thiel er en lettkjøpt skandale som klinger av hul patos.

Dette stuntet er uttrykk for kynisme. Kynismen stammer fra en antagelse, ja til og med en visshet, om å trigge bestemte reaksjoner. Hvem som helst kunne sett skandalen komme, og Rau er klar over forbindelsen mellom skandale og media. Problemet med skandaler er bare at de er så forutsigbare. For å opprettholde en karriere av skandaler må man stadig øke innsatsen, og det er dessverre en asterisk (*) ved skandaler: nemlig at de krever oppfølging.

Patosen i provokasjonen er overfladisk. Den utløser en forventet reaksjon og trekker seg fort tilbake. Når det i pressemeldingen fra Festwochen heter: «Ikke for enhver pris», er det teknisk sett sant, siden Peter Thiel ikke kommer, men det man overser, er at trusselen om boikott ikke er en boikott, og at trusselen om å trekke seg ikke er det samme som å trekke seg. De Lagasnerie trakk seg faktisk, men hvem ellers? Var det – som Tessa Szyszkowitz spekulerte på i The Guardian – politisk press fra rådhuset, og i så fall fra hvem?[x] Billettene til Peter Thiel-arrangementet var ennå ikke lagt ut for salg, og Peter Thiel skulle ikke få betalt for å delta, så hva er kostnaden?

Kanskje det mest interessante hadde vært å satse på performancekunsten. Å selge billettene, leie salen, sitte sammen med Palaver og 600 andre mennesker, som Vladimir og Estragon, i to timer og vente på Peter Thiel. Og så – som Cliff Cardinal i sin As You Like It (2021) – trekke gardinen fra og si: «Selvfølgelig kommer ikke Peter Thiel! Hvorfor skulle han det? Men hvorfor kjøpte dere billetter for å se ham? Hvorfor satt dere her og ventet? Hva sier det om dere?»

I stedet blir Thiels politikk brukt som et våpen, men ikke av eller for Thiel… selv om Thiel oppnår et utilsiktet mål fordi vi snakker om ham. Men det er ikke poenget. Poenget er at vi snakker om en annens politikk, en annens politiske kunst og engasjement i en situasjon som i siste instans – på grunn av Peter Thiels totale fravær – er ikke-engasjert.

I stedet er vi presset opp i et hjørne. Enhver kritisk handling krever at vi deltar i en fiksjon, at vi spiller i de (kulturelle) ruinene av det som (egentlig ikke) er igjen. Rau vinner mer på denne fiksjonen enn på fakta. Den tvinger oss, som kritikere og tilskuere, inn i et rom der vi må engasjere oss som om Peter Thiel vil og skal komme, når sunn fornuft forteller oss at han ikke gjør det og ikke gjorde det. For når vi har med Thiel å gjøre – en teknofascist og en av verdens mektigste personer – er det på sin plass å ta tullet på alvor. Jo nærmere man ser på påstanden, jo mer faller sannsynligheten fra hverandre, men alvoret i implikasjonen (Peter Thiel kommer) kombineres med det meningsløse i situasjonen (Peter Thiel kommer ikke), og det gjør det vanskelig å skjelne mellom seriøst politisk engasjement og tull.

For til syvende og sist – samme hva som skjer – så kommer ikke Peter Thiel.

«Well? Shall we go?»  «Yes, let’s go.»  (They do not move)[xi]

Fotnoter:

[i] Geoffroy De Lagasnerie, «Instagram Post», May 27, 2026, https://www.instagram.com/p/DYz0N4oDeKT/?img_index=1.

[ii] Joe Rogan er en amerikansk stand up-komiker og podcast-vert. Overs. anm.

[iii] Theo Von er amerikansk komiker og podcast-vert. Overs. anm.

[iv] Festwochen, «Should Peter Thiel Speak at the Vienna Festival?,» May 28, 2026, festwochen.at, accessed June 3, 2026, https://www.festwochen.at/en/should-peter-thiel-speak-at-the-vienna-festival

[v] Stefan Weiss, «Veronica Kaup-Hasler zu Milo Rau, Peter Thiel und Lueger: ‚Kann die Kritiker verstehen‘,» May 20, 2026, Der Standard, accessed June 4, 2026, https://www.derstandard.at/story/3000000322733/veronica-kaup-hasler-zu-milo-rau-peter-thiel-und-lueger-kann-die-kritiker-verstehen.

[vi] Festwochen, «Not at all costs: Debate with Peter Thiel Cancelled,» May 30, 2026, Festwochen, https://www.festwochen.at/en/not-at-all-costs.

[vii] Emma Bubola and Ryan Mac, «Why Peter Thiel Is Decamping to the End of the World,» May 28, 2026, The New York Times, Accessed June 4, 2026, https://www.nytimes.com/2026/05/28/world/americas/peter-thiel-argentina.html.

[viii] Johana Bhuiyan, Dara Kerr, and Nick Robins-Early, «Inside tech billionaire Peter Thiel’s off-the-record lectures about the antichrist» 10 October 2025, The Guardian, accessed 3 June 2026, https://www.theguardian.com/us-news/2025/oct/10/peter-thiel-lectures-antichrist.

[ix] Sven Behrisch and Carlotta Wald, «Thiel war bewusst, dass das ein gefährlicher Raum für ihn ist,» June 2, 2026, Die Zeit, accessed June 3, 2026, https://www.zeit.de/2026-06/milo-rau-wiener-festwochen-absage-peter-thiel-debattenkultur.

[x] Tessa Szyszkowitz, «Milo Rau turned tribunals into theatre. Now his own moral judgement is on trial,» June 7, 2026, The Guardian, accessed June 7, 2026, https://www.theguardian.com/stage/2026/jun/07/milo-rau-turned-tribunals-into-theatre-now-his-own-moral-judgement-is-on-trial

[xi] Samuel Beckett, Waiting for Godot.