Olav Myrtvedt (1964 -2026)

Jeg tenkte veldig intenst på deg nå sist fredag kveld Olav, selv om jeg sto midt oppi hektisk avslutning av festivalen Ibsen Scope i Skien. Det må ha vært et slags tegn. Du døde omtrent samtidig, fredag den 8. mai rundt midnatt. Da ble du borte. Det kom dessverre ikke uventet.

 Nest siste gang vi traff hverandre var på Lovisenberg sykehus. Jeg ble transportert i en seng mellom akutten og et mere varig oppholdsrom. Og der, i gangen, kom du forbi. Du hadde vært på kontroll. Jeg hadde jo i lengre tid visst at du hadde vært alvorlig syk. Men du så frisk og glad ut. Bekymret over meg ble du imidlertid tydelig, da jeg oppdaterte deg på mitt noe slitne hjerte. Vi lo godt av at vi etter alle disse årene på så mange forskjellige scener nå møttes på sykehus! Jeg ble oppriktig glad av å se ditt vennlige, deltakende, seriøse og lekende vakre ansikt.

 Aller siste gangen vi traff hverandre var på veldig hyggelig vennemiddag nå like før jul. På et tidspunkt fikk vi satt oss litt for oss selv, og snakket godt sammen. Ikke noe særlig om fag som vi vanlig vis ville ha gjort. Nei, om livet de neste årene. Om at du begynte å se slutten på din lange karriere som kostymedesigner og scenograf. Om hvordan du så levende så for deg noen roligere år, kanskje på Hvaler eller der omkring, sammen med din kjære André. Det var en varm lengsel i stemmen din. Og på et tidspunkt begynte jeg å bli redd. Du hadde tidligere fortalt at du ganske snart skulle på en svært viktig undersøkelse for å få vite hvordan det gikk med kreften.

 Jeg tenkte stadig på deg rett etter jul Olav. Og sendte deg en liten melding for å høre om alt gikk bra. Omtrent i samme øyeblikk fikk jeg en melding fra Trine Falch, som fortalte at det gikk mot slutten. Siden har vi bare ventet Olav. Til nå sist fredag.

 Vi ville hatt 30-årsjubileum i år Olav. Omtrent 10 felles forestillinger sammen. Jeg hadde sett deg gjøre en scenografi for Line Rosvoll på Det Norske Teatret i 1995. Det var noe av det fineste og mest konsekvente jeg så på den tiden. Jeg visste at du hadde utdannet deg først ved Kunst- og Håndtverksskolen i Bergen og deretter ved Danmarks Designskole.

Selv var jeg i oppstarten med mitt samarbeid med Jon Fosse på Den Nationale Scene i Bergen. Du og jeg Olav, gjorde Namnet sammen i 1996 til Festspillene i Bergen. En av de forestillingene jeg har laget som jeg er mest stolt av. Med en fantastisk klok, begavet og avansert scenografi. Stykket foregår i en stue i et vanlig familiehjem utenfor en litt større by. Du hadde skaffet deg innsikt om en ny teknologi hvor man kunne få printet ut store flater av fotografier på stoff. Du skannet inn tapeter, TV-er, skjenker, familiebilder osv. Alt fra ulike ekte hjem i traktene du kom fra ved Frekhaug litt nord for Bergen. Så ble disse lerretene stramt spent opp på store rammer – som til sammen dannet et rom, inkludert to ekte dører. Foran stilte du en sofa kjøpt på brukthandel i byen. Jeg husker du jobbet veldig nøye med fargepaletten, kornetheten og plasseringen av de ulike dekorative elementene på printene. Jeg tenker på scenografien din som en perfekt kombinasjon av noe folkelig og litt klassisk (som et rom man kunne ha malt opp på det gamle bergenske Comedieteatret!) – og et avansert konseptuelt moderne kunstverk. Perfekt!

 På kostymesiden jobbet du like konsekvent med fargepaletten. Og endte opp med å reise ut til kjøpesentrene omkring byen med hver skuespiller enkeltvis – for å kjøpe/komponere den enkeltes kostyme. Du hadde en omsorg både for aktørene, og ikke minst karakterene som var sjelden. Du var opptatt av verdigheten i det vanlige. Skjønnheten i det alminnelige! Det du gjorde var et mesterstykke.

 Namnet ble begynnelsen på et samarbeid som strakk seg over flere ti-år. Vi gjorde mere Fosse, vi gjorde andre ting. For noen år siden jobbet vi igjen sammen på flere prosjekter, da med meg som dramaturg, bl.a. med Henriette Pedersen. Og det er i tillegg til ditt svært omfattende arbeid på ledende norske institusjonsteatre gjennom flere ti-år, kanskje særlig gjennom dansen at ditt helt spesielt særpregete talent fikk komme frem. Ditt mangeårige samarbeid med Ingun Bjørnsgaard står som noe av det fineste som ble laget i norsk scenekunst på den tiden.

 Ingen ting var for stort eller for lite for deg Olav. Og du forble en slags nytenker og avant-gardist absolutt hele tiden, samtidig som du kunne omgås kunstnere og produksjonsapparat også innenfor et mer main-stream-repertoar på de største scener. Kombinasjoner av sterk evne til konseptuell tilnærming blandet med formbevissthet og «varme» – ble ditt helt egne særpreg. Respekten for materialet og menneskene som var méd var en slags selvfølgelighet for deg. Du var på mange måter en utypisk skikkelse i norsk teater. Som samtidig hørte hjemme over alt. Du ble dypt respektert pga. din begavelse, din ujålethet, ditt store hjerte, og fordi det var så tydelig at du var Olav.

Du bygget og fikk også en stor «familie» rundt deg og ditt. Det var mange du fulgte opp og hadde øye for. Sammen med din elskede André bygget dere et forhold basert på hengivenhet, forskjeller og stort livsmot. Dere beveget dere uanstrengt mellom ditt fantastisk fine hus på Fløksand, Bergen sentrum, og Oslo. Hvaler ville kanskje blitt det neste.

 Kjære gode Olav, du var et flott, levende, hengivent og vakkert menneske. Og en av landets absolutt fremste scenografer og kostymedesignere. Bildene av mange av dine utallige produksjoner går nå på loop for mitt indre øye. Veldig mange sørger i dag. Olav.