Monna Tandberg (1939 – 2025)

Monna Tandberg var en av Norges mest sofistikerte karakterskuespillere. Hun var en venn, mentor og forbilde. Hvilke ord egner seg i en slik stund, og til hvem er ordene egentlig rettet? Til meg selv, til tomrommet hun etterlater seg?

Monna var en banebrytende fortolker av de største dramatiske karakterene, samtidig som hun var en forkjemper for det rare og skjeve. Hun var en skarp iakttager, og en nådeløs kritiker –først og fremst av seg selv. I motsetning til mange i sin generasjon hadde ikke Monna en normativ forståelse av scenespråk. Tvert imot oppsøkte hun det marginale, det uventede, for å undersøke teater som fenomen. Monnas teatersyn var i bevegelse – aldri bygget på modell eller metode, men prosess og undersøkelse. For Monna fremsto verden, med all sin grusomhet, ofte som grunnleggende komisk. Hennes klukkende latter ble det prismet hun lot meg se verden gjennom. Monna var vittig, viktig, rastløs og rappkjeftet.

Monna og jeg startet Torshovgruppen sammen, og fikk med oss Anders T. Andersen og Birgitte Larsen. Sammen utviklet vi et ambisiøst kunstnerisk prosjekt med noen av de mest toneangivende unge europeiske regissørene: Laurent Chétouane, Jorinde Dröse, Mathias Huhn, sammen med norske grupper som Sons of Liberty og Goksøyr/Martens. Åpningsforestillingen var Faust, med Monna i tittelrollen – en radikal, fortettet versjon. Torshovprosjektet var drevet frem av Monnas dype nysgjerrighet og åpenhet. Den dramatiske prosessen var alltid dypt internalisert – aldri falske toner, aldri anstrengt, aldri ubesluttsomt, aldri uklart. Når Monna beveget seg på scenen, var andre mulige bevegelser alltid tilstede som et ubenyttet potensial. Derfor beveget hun seg aldri unødvendig. Hun danset gjerne, men alltid med retning.

Monna har både i kraft av sin personlighet og som venn, vært en formativ del av min forståelse for teater. Alle trenger forbilder. Monna var mitt.