Minneord for Akademi for scenekunst

Akademiets meritter er imponerende. I løpet av de 30 årene institusjonen har eksistert, har den etablert fem utdanningsprogrammer på bachelor-, master- og ph.d.-nivå innen skuespill, performance og scenografi. Om lag 250 kunstnere har fullført utdanning der. Akademiet har gjennomført over 300 forestillinger, med medvirkning fra rundt 200 norske og 400 internasjonale kunstnere. I tillegg har institusjonen hatt mer enn 50 nasjonale og internasjonale samarbeidspartnere, gjennomført over 10 forskningsprosjekter med over 32 millioner kroner i ekstern finansiering og publisert mer enn 80 artikler.

Likevel er stillheten som omgir nedleggelsen av en så toneangivende institusjon, overveldende. Kanskje henger den sammen med en form for skam: vissheten om at vi ikke kjempet hardt nok mens det ennå var mulig.

For oss ved Oslo Nye Teater, som har kjempet mot konkurs siden 2023, har den viktigste kilden til fortsatt kamp vært troen på at en annen mulighet alltid finnes. Den troen er blitt holdt oppe av en enestående solidaritet fra bransjen. Nettopp derfor er det også en unnlatelsessynd at norsk teater lot Høgskolen i Østfold legge ned Akademi for scenekunst.

I ettertid vil spørsmålet være om vi investerte tilstrekkelig i denne andre muligheten. Det krever en selvransakelse, og den blir like grundig og selvkritisk som vi gjør den til.

Periferi betyr ikke provinsialisme

Hva er det som står på spill? Det er åpenbart at vi mister tilgang til en faglighet som har utvidet, utfordret og utdannet norsk teater. Det er like åpenbart at Akademiet har tilført feltet en skjerpet kunstnerisk selvforståelse og et internasjonalt nettverk. Men det mest alvorlige er at nedleggelsen avdekker en egenartet norsk provinsialitet.

Tilknytningen til kontinentet har vært definerende for norsk kulturliv til alle tider. I malerkunsten, fra Tidemand og Gude til Ida Ekblad og Bjarne Melgaard. I litteraturen, fra Ibsen og Bjørnson til Knausgård og Jon Fosse. I film ved Joachim Trier, i arkitektur ved Snøhetta. I teater iscenesetter Vinge/Müller Peer Gynt på Volksbühne i verdensklasse. Vi eksporterer kultur i et omfang som på ingen måte reflekterer folketallet.

Likevel rammes vi av et paradoks. Nettopp fordi vi er små, må vi strekke oss lengre. Men ofte gjør vi det langs majoritetsaksene. Vi smykker oss med de ekstraordinære unntakene, men forvalter ikke grunnfjellet. Vi hyller enerne, dem som kan bryte med sannheten om vår egen provinsialitet, men vi våger i mindre grad å ta vår faktiske posisjon i utkanten på alvor.

Herman Broch skriver i Hofmannsthal und seine Zeit at det som i dag er i periferien, blir morgendagens sentrum. Derfor er periferien en styrke. Det provinsielle er en svakhet. Det er ikke det å befinne seg langt fra sentrum som er problemet, men å innrette seg etter sentrumets målestokker og samtidig mangle vilje til å verne om de miljøene som utvikler noe særegent.

Det er nettopp her Akademi for scenekunst har hatt sin betydning. Institusjonen holdt fast ved en utsideposisjon som var preget av kunstnerisk og faglig mot og uavhengig selvsikkerhet. Styrken i en slik posisjon er at den ser det etablerte skarpere enn sentrum selv. 

Det er de små og ofte usynlige kampene mot provinsialitet i kulturinstitusjoner rundt om i landet som møysommelig bygger nivå og kvalitet. I dette landskapet kjempet Akademiet i 30 år for å utvide perspektivet i norsk teater. Publikum i regionen fikk oppleve et tilbud og en variasjon vi ikke vil forstå rekkevidden av før det er borte.

.

En lettkjøpt kulturpolitikk eller noe annet

Det som gir energi til å arbeide fra en marginal posisjon i Europas periferi, er ikke ønsket om å ligne sentrum, men nødvendigheten av å tilføre noe som ikke allerede finnes. Reell innovasjon kommer ikke av å hevde seg innenfor den etablerte mainstream, men av å utvikle det særegne. Derfor oppstår de avgjørende kunstneriske miljøene ofte i tilsynelatende uanselige sammenhenger: hos Pina Bausch i Wuppertal, hos Grotowski i Opole, eller, i vår sammenheng, ved Akademiet for scenekunst i Fredrikstad.

Blindsonen oppstår når noe er for lite til å registreres av de som ikke kjenner fagmiljøene. Derfor er det sjeldent Utenriksdepartementet eller majoritetsinstitusjonene definerer kunstnerisk innovasjon, de bekrefter heller det som allerede er anerkjent. Det opplyste blikket er det som evner å se den kunstneriske kvaliteten mens den ennå er marginal.

Jon Fosse fikk vokse seg stor gjennom anerkjennelse fra noen få dramaturger og regissører. Vinge/Müller likeså. I ettertid blir det lett anvendt kulturpolitikk å slå seg på brystet med slike kunstnerskap, som om de var produkter av en langsiktig og målrettet satsing. Ofte var de snarere resultatet av miljøer som arbeidet med motstand.

Det er et slikt faglig og kunstnerisk laboratorium vi nå har mistet. Et sted som har hentet inn store internasjonale kunstnere som Ong Keng Sen, Jan Fabre, Claire Bishop, Dan Safer, La Pocha Nostra, Jay Scheib, Ines Weizman, Anna Viebrock, Phillip Zarrilli, Tim Etchells, Tony Hall, Robert Wilson, Nature Theater of Oklahoma, Herbert Fritsch og CocoRosie til små, eksperimenterende forestillinger av stor betydning. Det er dette som nå er ofret, under altfor milde og kraftløse protester.