Lokale og nasjonale forvaltere av kulturmidler må bli enige med seg sjøl.

Kommunene sliter. De må spare inn. Kulturbudsjett finnes ikke. Regionale kulturfond finnes på fylkesnivå. De har fått en slant av staten for at fylkene skal ha større sjølråderett lokalt, og for at de nasjonale kulturfondene skal slippe å gi tilskudd til all scenekunst som foregår der ute på bygda.

Dette var realiteten da produsentene for musikkdramaet Øksefall starta søknadsprosessen, med mål om å forankre teaterproduksjonen lokalt og historisk, samt involvere frivillige sammen med profesjonelle med høy kunstnerisk kompetanse. Jeg er en av produsentene i Topp 3, og var også kunstnerisk involvert produksjonen om Christopher Svartbækken (1804 – 1876), den siste som ble henrettet i Norge i fredstid.

Hvilke muligheter hadde Øksefall til å realiseres? Kultur-Norge har hatt femti år på seg til å utvikle støtteordninger for fri scenekunst. For etablerte danse- og teatergrupper funker det. Men enkeltprosjekt kan havne i en skvis, der hverken lokale eller nasjonale tilskuddsytere gir så det monner. Vi må tilbake til frigruppenes muligheter på syttitallet for å finne liknende pulverisert forvaltning av midler. Jeg vil råde enhver frilansprodusent, –  uansett hvor god den kunstneriske ideen er, hvor vel begrunnede søknadene er, og hvor uovertruffent det kunstneriske teamet måtte være, fra å ta jobben under rådende forhold.

Tenkningen i de lokale tilskuddsforvaltningene synes å være: Nesten alle får, men bare litt (ostehøvelfordeling). De lokale tilskuddsforvaltningene krever at barn og unge og amatører er involverte. Det kan virke som om de sentrale tilskuddsforvaltningene er skeptiske til det samme (med mindre det dreier seg om historiske spel) og gir avslag.

Det som slo beina under en svært nøktern finansieringsplan for Øksefall, (på 1,4 mill.), var likevel tilskuddspraksisen i Regionalt kulturfond Innlandet. Fondet mottar som nevnt overføringer fra Staten, og de skal sikre de profesjonelles rett til anstendige honorarer. Men volum på støtta uteble. I forsøket mitt på å holde en anstendig tariff for de profesjonelle, gikk det utover lengden på prøvetida. Den ble halvert. Øksefall-produksjonen ble gjort på 4 uker, som er halv tid av hva institusjonsteatrene bruker på produksjon av dette formatet. Det var et skammelig, men nødvendig grep. Mitt spørsmål er om statlige overføringer av denne typen tjener formålet.

Teater Innlandet, som befinner seg i samme fylket som Øksefall-produksjonen, mottar 50 mill. pr år hvorav 14 mill. fra fylkeskommunen. Ingen kritikk av disse beløpene, men en refleksjon rundt at den samme fylkeskommunens tilskudd til Øksefall, tilsvarer ca. en prosent av den fylkeskommunale støtten til Teater Innlandet. Hvordan skal frilans scenekunstnere som holder til i Innlandet kunne overleve på en prosent av institusjonsstøtta?

I skrivende stund er ikke produksjonen Øksefall i mål finansielt. (For små tilskudd gjorde at vi måtte skrive nye søknader stadig vekk). Det hjalp at publikum strømmet til og vi spilte for seks utsolgte hus i Løten og Elverum, til stående applaus.

Ennå gjenstår søknadsbehandlinga i Fond for Lyd og Bilde, FLB. FLB la om ordninga i vinter. Oppfordringa derfra var også å søke volum, for å sikre de profesjonelles rett til anstendige honorarer. Jeg håper, men frykter at Øksefall igjen kan havne i en skvis mellom lokal og nasjonal forvaltning av kulturmidler. Det er ikke bra. Det er helt feil, fordi teaterprosjektet er relevant både lokalt og nasjonalt.

Mari Qviller, som anmeldte Øksefall i Shakespeare tidsskriftet, kan sjølsagt mene hva hun vil om bruk av amatører i oppsetninga, og om det lokale engasjementet. Men hun skrev at det var overveiende menn som hadde kjøpt billetter, og det er usant. I ettertid har vi erfart at publikum var balansert, både i kjønn og alder. To forestillinger ble vist for skoleelever, fra og med sjuende klasse og til og med videregående trinn. Av de to tusen publikummere i Løten og Elverum, var minst seks hundre av dem barn og ungdom.

Jeg skriver dette for at eierne, bidragsyterne – og presse, – kan få innblikk i hvordan dynamikken fungerer eller ikke fungerer. Lokale og nasjonale forvaltere av kulturmidler må bli enige med seg sjøl og mer samkjørte, uten at det går på bekostning av kravet til høy kunstnerisk kvalitet eller til mangfold.

Mette Brantzeg, produsent, manusforfatter og co- regissør for Øksefall.  18.04.26