Kunst og kultur er ikke en luksus – det er et samfunnsansvar

Elverket (Dramatens eksperimentelle scene) er stengt av økonomiske grunner. Kulturrådet har kuttet Teater Giljotins organisasjonsstøtte etter 37 år, og Konträr får ikke støtte. Selv MDT, en av Sveriges best finansierte frie dansescener – og det sier ikke lite – går på knærne når støtten ikke dekker husleie og tekniske kostnader.

Man skulle tro at en rik by som Stockholm, med sin lange tradisjon for kunst og kultur, både har plass til – og et politisk ansvar for – et mangfold av scener og kunstneriske uttrykk. Men støttenivået har ikke fulgt inflasjonen, mens husleiene fortsetter å stige.

 Krisen er om mulig enda dypere i Göteborg: høye husleier, mangel på øvingslokaler og scener, og et fritt felt som i årevis har vært kronisk underfinansiert. Skal organisasjoner og kunstnere overleve, trengs rimelige vilkår – og en politikk som forstår forskjellen mellom kultur og konsum.

 Når politikken abdiserer, fyller markedet tomrommet. Og hva blir resultatet? Den frie kulturen behandles som en hvilken som helst bruk-og-kast-vare.

Årets kulturbudsjett ligger på 0,62 prosent av statsbudsjettet, det laveste nivået på 26 år. Det meste går till store institusjoner.

Kulturkanon

I 2022 ble Parisa Liljestrand utnevnt til kulturminister og slo fast att «kulturen mår bra av mer borgerlig politik där vi värnar det frihetliga, de demokratiska värdena och oberoendet». Men uttykket «oberoende» – «selvstendighet» brukes nå som om kunstnere skulle bli friere jo mindre støtte de får.

 I virkeligheten er det motsatt. Uten offentlige midler blir kunsten mer avhengig av sponsorer, billettinntekter og private interesser. Armlengdes avstand krever finansiering uten styring – ikke fravær av finansiering. Og Sverige mangler både sterke stiftelser og filantropisk tradisjon. Når regjeringen sier at kulturen skal «stå på egne ben» betyr det i praksis utrygghet, ubetalt arbeid og utsiling basert på økonomisk målbarhet, ikke kunstnerisk kvalitet.

Samtidig behandles vi mer og mer som konsumenter. Svenske firmaer legger over 90 milliarder inn i reklame hvert år, budskap som ingen av oss har bedt om. Kunsten krever det motsatte: at vi selv velger den.

Og penger finnes når politikken vil noe. Regjeringen kan satse over 170 millioner på spredningen av den omdiskuterte Kulturkanon – en liste over verk som anses som særlig svenske. Samtidig har politikerne foreslått å ta penger fra Arvsfonden, noe som ville ramme barn, unge, eldre og personer med funksjonsnedsettelser.

Om Kulturkanon-satsingen skyver bort samtidens kunst, er det på høy tid med en revurdering. Framtidens kulturarv skapes nå – ikke i en liste over gamle verk. Forslaget har blitt kritisert av flere organisasjoner, blant andre Uppsala universitet, som reagerer på formuleringen «misslyckad integration av invandrare». Historikeren Lars Trägårdh, som leder Kulturkanon-komiteen, har selv sagt til Sveriges Radio og SVT at prosjektet er nasjonalistisk.

Trumpisme

Våren 2025 fikk vi en forsmak på hva som skjer når økonomiske og politiske interesser flyter sammen og begynner å styre kulturen: på vegne av Trump-administrasjonen ville den amerikanske ambassaden skjenke penger til Världskulturmuseet i Gøteborg. Motkravet? Å ikke inkludere mangfold i kurateringen. Museet takket nei, men det er et sterkt varselssignal. Når markedet tar over forsvinner transparensen, og ingen vet hvilke kompromisser som gjøres. Når økonomisk og politisk makt begynner å styre kulturen, er neste steg ofte mer direkte kontroll. I Ungarn har Orbáns parti Fidesz klart å stilne kritiske stemmer og avskaffe armlengdes avstand – ikke gjennom vold, men gjennom å kutte støtten til dem som ikke hyller regimet. Institusjoner, universiteter, medier og kultur kontrolleres, og repertoaret på landets store scener er tilpasset en nasjonalistisk ideologi.

Men det der er vel ikke kulturpolitikk, vil noen innvende – det er propaganda. Ja. Og Sverige er ikke der. Men retningen er urovekkende. En granskning fra Europaportalen 2024 viser at partiet Sverigedemokraternas stemmer i Europaparlamentet er i linje med Europas ytterste høyrepartier.

Når leienivåene stiger og kulturstøtten minker beveger vi oss mot et kulturliv som bare er tilgjengelig for de som allerede har råd – et klassesamfunn der polariseringen vokser og delaktigheten krymper.

Irsk pilotprogram

For den som tviler: det finnes fungerende kulturpolitik. Irland har vedtatt Basic Income for the Arts, etter at pilotprogrammet genererte over 100 millioner euro i sosial og økonomisk vinning. Kanada vil følge etter.

Sverige da? Nei. I Tidöregjeringens ånd har vi ikke engang våget å teste et pilotprogram.

I artikkel 27 av FNs verdenserklæring om menneskerettigheter står det: «Enhver har rett til fritt å delta i samfunnets kulturelle liv, til å nyte kunst og til å få del i den vitenskaplige fremgang og dens goder.» Kulturen er ikke en luksusvare. Den er en demokratisk rettighet – og dermed ett samfunnsansvar. Det frie feltet er kulturlivets motor og laboratorium. Det er der fremtidens kunst og kultur bygges.

Jeg tror at vi kan gjøre det mye bedre enn dette. Om vi som samfunn ikke endrer på noe nå risikerer samtidens kultur å havne der all annen «ulønnsomhet» dumpes i Tidöpartiernes politikk: på søppelhaugen, ødelagt før noen engang rakk å ta del i den.

Spørsmålet er kanskje heller dette: har vi råd til å fortsette å skjære bort kunsten og kulturen? Hva sitter vi igjen med når den er borte?

Kronikken er basert på Ingeborg Zackariassens kronikk «Med politikernas ovilja dör den fria dansen», først publisert i Göteborgs-Posten 14.01.2026