Korrupsjon i krigsteatret

I slutten av november 2025, er det mange i Ukraina som med bitterhet tenker tilbake på 2013, da flere millioner borgere tok til gatene og krevde rettferdighet og at Ukraina skulle utvikle seg i retning av å bli et europeisk demokrati. Det var ikke bare politiske aktivister (som meg) som protesterte mot politisk korrupsjon – det var mennesker fra alle samfunnslag: forretningsfolk, lærere, leger, studenter, arbeidere, bønder.

Hvor er de nå? Noen er drept i krigen, andre har mistet troen, og noen har emigrert. Ukraina opplever i dag sin største politiske skandale siden drapet på journalisten Georgij Gongadze i 2000.

Operasjon Midas, en etterforskning av Ukrainas nasjonale antikorrupsjonsbyrå (NABU) og spesialiserte antikorrupsjonspåtalemyndighet (SAPO), rettet seg mot bestikkelser i energisektoren under den russiske fullskalainvasjonen, som involverer flere personer fra kretsen rundt presidenten. 28. november nådde skandalen et nytt nivå – dagen begynte med en ransaking av presidentens kontor og stabssjefen Andriy Yermak.

Et spørsmål om overlevelse

Korrupsjonsskandalen begrenser seg ikke til å være en intern konflikt mellom maktgrupper og sikkerhetsstyrker – det er toppen av isfjellet. Utenfor synsfeltet er forholdet mellom den herskende klassen i Ukraina og deres like umoralske utenlandske partnere som i årevis har finansiert det korrupte regimet på bekostning av borgerne. Skattebetalere som følger mediedekningen og er opprørt over korrupsjonen i Ukraina, spesielt under krigen. I Ukraina oppleves imidlertid korrupsjonen enda mer tragisk: det er ikke et spørsmål om moral, men et spørsmål om overlevelse.

Russlands fullskala invasjon i Ukraina 2022 har kostet store ofre fra heltemodige ukrainere som i nesten fire år stått imot aggresjonen, men entusiasmen til de frivillige som vervet seg til hæren i 2022, har bleknet. Krigen har gitt opphav til spesielle former for korrupsjon i hæren. Ukrainske borgere lever under militær vilkårlighet og korrupsjonen i «rekrutteringssentre» (offisielt kalt Territoriale rekrutterings- og sosialstøttesentre), som er lokalisert i hærenhetene. «Busification» er et nyord som ble svært populært i 2024-25. Det refererer til bortføringen av menn i vernepliktig alder som blir pågrepet på gaten og tvangsinternert i «rekrutteringssentre», som dessverre har blitt en kjent del av hverdagen. Desertering har blitt et massefenomen. Siden invasjonen startet, har det blitt åpnet mer enn 250 000 straffesaker knyttet til uautorisert fravær fra militære enheter. Hæren har blitt et instrument for biopolitikk, som skaper frykt hos innbyggere den skulle beskytte. Om man bor i Europa, er det vanskelig å tro at noe slikt er mulig. Men det finnes dokumenterte tilfeller av tortur og dødsfall i «rekrutteringssentrene». Korrupsjonen blomstrer i dette systemet, hvor familier som har råd til å betale bestikkelser, kjøper ut sine slektninger, som ofte er syke og uegnet for tjeneste, ettersom medisinske kommisjoner i «rekrutteringssentre» er en formalitet. Velstående mennesker bestikker leger for å få utstedt uføreattester, og ansatte i «rekrutteringssentrene» gir en del av de ulovlige pengene videre til sjefene sine. Det er et system med skyggeøkonomi. Det finnes en ordning for ulovlig grensepassering: rømlinger betaler guider som bruker hemmelige stier for å bli smuglet over grensen til nabolandene.

Privilegier for de utvalgte få

Korrupsjon i hæren finnes også på toppen, som en innebygd mekanisme for å kontrollere ressurser og mennesker: budsjettmidler omfordeles gjennom skyggeordninger; utstyr og ammunisjon leveres delvis gjennom stråselskaper; soldater blir tvunget til å kjøpe utstyr for egen regning; privilegier for de utvalgte få, kommandoen mottar bonuser og tilleggsbetalinger, mens vanlige soldater mottar minstelønn. Korrupsjon og urettferdighet demoraliserer selv de mest ivrige patriotene i Ukraina, de som er beredte til å kjempe for landets uavhengighet for enhver pris. Det gjelder både militæret og sivile.

Noen eksempler på sosial og økonomisk urettferdighet: en lærerlønn ligger på 12 500 UAH (~260 euro), en legelønn på 20 000 UAH (~410 euro), og en gjennomsnittlig pensjon på 6 410 UAH (~132 euro).

Samtidig mottar topplederne i det statseide selskapet Naftogaz titalls millioner hryvnia per år. Styreformann Oleksij Tsjernysjov oppga 25,1 millioner hryvnia for 2024, som er omtrent 0,5 millioner euro i året.

Ifølge FN opplever rundt 5 millioner ukrainere matmangel eller er på randen av sult. De fleste av dem er opptatt av å overleve: av hva de skal spise, hvordan de skal holde seg varme, hvordan de skal beholde jobben, hvordan de skal unngå å havne i kryssilden. Når et menneske bare er opptatt av overlevelse, blir rommet for medborgerskap mindre. Spontane protester blir undertrykt og får nesten ingen dekning i mediene. «Papp-Majdan» sommeren 2025, da studenter protesterte mot korrupsjon, førte til at unge menn mellom 18 og 22 år fikk lov til å reise fra landet. Mange av dem benyttet seg av muligheten til å forlate Ukraina. På den måten ble ungdommenes sivile aktivisme kanalisert for å forhindre at protestene vokste.

Hvem bærer ansvaret?

Spørsmålet trenger seg på: Hvem er ansvarlig for korrupsjonen i Ukraina under krigen, når den økonomiske støtten er så betydelig? Først og fremst den ukrainske herskende klassen, selvfølgelig, men ikke bare. Ansvaret ligger også hos lederskapet til Ukrainas partnere og allierte, som ved siden av å gi økonomisk støtte også burde stilt krav om rettferdig fordeling av ressurser og respekt for menneskerettighetene. Hvorfor det ikke ble gjort, er et retorisk spørsmål.

På den internasjonale scenen har historien om Hunter Biden og Burisma blitt et symbol på global korrupsjon. Vestlige politikere og selskaper er en del av de samme nettverkene som den ukrainske herskende klassen.

Dessverre er dagens medier ikke lenger demokratiets voktere; de gjenspeiler ikke den sosiale virkeligheten, de former den. Mediene er som en scene. Desertering, tortur, dødsfall i «rekrutteringssentre», den ukrainske herskende klassens prangende forbruk og vestlige partneres taushet om systematiske menneskerettighetsbrudd i Ukraina er alt sammen deler av showet.

Jeg ønsker virkelig å tro at hvis dette stykket skal få en annen slutt, vil den komme fra dem som husker hva de kjempet for i 2013-2014, som fortsetter å gjøre motstand, eller som i det minste er uenige. Den virkelige verdighetsrevolusjonen kan begynne på nytt – som et krav om å skape en fremtid for Ukraina.

Aksinya Kurina er ukrainsk journalist, forsker og kurator. Medlem av Ukrainas nasjonale filmforbund, Ukrainas nasjonale journalistforbund og Ukrainas filmkritikerforening. Hun har skrevet flere tekster for Norsk Shakespearetidsskrift, og bl.a. intervjuet dramatiker og grunnlegger av Veteranenes teater i Kyiv, Maksym Kurotsjkin.