Ikke mer «ekstrem» kunst, takk!

Ny utgave nummer 2-3 2026

Kommentaren er hentet fra siste utgave av Norsk Shakespearetidsskrift.

Artikkelforfatter Nora Frizzi Auerbach er dramaturg og scenekunstner, og tidligere forsker og diplomjurist ved et tysk advokatfirma som spesialiserer seg på kultursektoren.

Dette er første kommentar i serien Kunsten i krise? Kulturpolitikk i Tyskland, Italia og Norge 

Første artikkel i serien «Kunsten i krise» tar for seg det første året til Tysklands kontroversielle «Kulturstaatsminister» («Beauftragter der Bundesregierung für Kultur und Medien»), Wolfram Weimer, sett i lys av viktige delstatsvalg i september der det høyreekstreme parti- et Alternative für Deutschland (AfD) kan vinne frem i regjering. AfDs visjon om en «patriotisk kultur» avslører at deres ideologiske prosjekt vil påvirke teatre, institusjoner og kunstnere direkte. Samtidig er den konservative dreiningen i kulturpolitikken på nasjonalt nivå ikke mindre alarmerende.

Artikkelen undersøker hvordan politisk innflytelse hovedsakelig utøves gjennom kulturstøtte, i motsetning til åpen undertrykkelse av den kunstneriske friheten.

Juli 2026: Mens sommeren gir anledning til å samle krefter, går tankene til delstatsvalgene i Berlin, Sachsen-Anhalt og Mecklenburg-Vorpommern i september. Meningsmålinger kan slå feil, de er bare prognoser, men de siste månedene har de fleste av dem vist at AfD ligger an til å bli det største partiet, med en tilslutning på over 30 prosent i de to sistnevnte delstatene. Tretten år etter at partiet ble stiftet, er det ikke usannsynlig at AfD vil overta regjeringen i Sachsen-Anhalt, hvor Hans-Thomas Tillschneider er deres talsmann for kultur. Tillschneider går for å være en av partiets ledende intellektuelle og tilhører den ekstremistiske partifløyen, ofte omtalt som «der Flügel» (Vingen). Han har sterke bånd til ikke-parlamentariske bevegelser; slik som de identitære, som ofte blir beskrevet som det ekstremistiske, «nye høyre». Noe som har ført til at han blir overvåket av den nasjonale etterretningstjenesten, den såkalte «Verfassungsschutz»[i] (tilsvarende norske PST).

I en debatt i delstatsparlamentet i juni 2026 gikk han til angrep på «antitysk teater»[ii], og hevdet at kunsten ikke skal være politisk, i tråd med det såkalte nøytralitetsprinsippet[iii]. De fleste tyske teatre er statlige eller kommunale repertoarteatre som finansieres av det offentlige.

Det finnes ikke et nasjonalt kulturdepartement eller kulturråd (kulturdirektorat), BMK (Bundesbeauftragte) er en kommissær som handler på vegne av regjeringen. Nesten to tredjedeler av kulturmidlene fordeles av regioner og kommuner. Den desentraliserte organiseringen av kulturfinansieringen gir regioner og kommuner selvbestemmelse, og har sin bakgrunn i historiske erfaringer med Propagandaministeriet under Joseph Goebbels. Dersom AfD får regjeringsmakt, er kulturpolitikken ett av områdene hvor de vil ha størst påvirkningskraft og de kan fremme sin egen agenda. AfD vil etablere en «ny patriotisk kulturpolitikk», som gir «tyskerne» økt «selvbevissthet» og bidrar til å (gjen)skape en nasjonal identitet.[iv] Partiet krevde i et forslag – som ble nedstemt i delstatsparlamentet – at alle som mottar støtte i Sachsen-Anhalt, skal erklære sin støtte til (blant annet) «den tyske nasjonalkulturen».[v]

Dette viser nok en gang at toposet om nøytralitet er en farse, og at hensikten er å kvitte seg med kritikk og dissens. Julien Chavaz, teatersjef ved Theater Magdeburg – som ble kåret til «Årets teater 2025» i tidsskriftet Theater heute – frykter for at AfD vil gripe direkte inn i programmeringen hvis de vinner valget.[vi] Og det med god grunn: I partiprogrammet hevdes det eksplisitt at teatrene ikke setter opp nok tyske forfattere og at de er for internasjonale – og derfor ser ikke AfD noen grunn til å finansiere dem i fremtiden.[vii] Mens kunstnere, aktiviser, politikere og juridiske eksperter forbereder seg på hvordan de skal agere innenfor et slikt scenario, ser man en endring av kulturpolitikken på nasjonalt nivå.

.

Hvordan en konservativ strateg ble BMK

Dr. Wolfram Weimer, statssekretær[viii] for kultur og medier ved Forbundskanslerens kontor, har ansvaret for den nasjonale strategien for kultur- og mediepolitikken, og for Berlin som hovedstad. Han er kort sagt ansvarlig for rammebetingelsene for kulturproduksjon (f.eks. nye lover om immateriell eiendom i en tid preget av kunstig intelligens), og fordeler midler til institusjoner av stor nasjonal og internasjonal betydning. «BKM», som er en forkortelse for stillingsbeskrivelsen, er ikke et departement, men har egne avdelinger med over 400 ansatte og et budsjett på 0,49 prosent av statsbudsjettet. Kontoret holder til i samme bygning som Kanzleramt (Forbundskanslerens kontor). Weimer, som er medieeier, journalist og forfatter uten partipolitisk tilknytning, ble utnevnt av det kristenkonservative partiet CDU 6. mai 2025. Han har utgitt polemiske bøker som Das konservative Manifest. Zehn Gebote der neuen Bürgerlichkeit. (Det konservative manifestet. Ti bud for den nye borgerklassen.)

Skal en konservativ mediestrateg ha ansvaret for kulturpolitikken i Berlin? Valget vakte skepsis blant kunstnere og kulturinstitusjoner fra starten av, og siden den tid har han forårsaket flere skandaler og fremprovosert flere åpne brev enn noen av sine forgjengere. «Der Deutsche Kulturrat e. V.» er en organisasjon som driver lobbyvirksomhet på vegne av kulturaktører i Berlin. I en uttalelse fra mai i år hevder de at Weimer, etter et år i stillingen, ennå ikke har formulert en sammenhengende kulturpolitisk visjon eller langsiktig prosjekt, og at hans konfronterende retorikk, inngrep i juryavgjørelser og involvering av etterretningstjenesten i tildelinger av kulturstøtte har skapt usikkerhet i kultursektoren og bekymring for den kunstneriske friheten.[ix]

.

Debatten rundt Berlinale-direktør Tricia Tuttle

En av kontroversene, som også har vakt internasjonal oppmerksomhet, og der Weimer er beskyldt for å så tvil om institusjonens uavhengighet, er debatten rundt den internasjonale filmfestivalen Berlinalen og festivalsjef Tricia Tuttle. Sistnevnte, samt Berliner Festspiele, som arrangerer det årlige Theatertreffen, inngår i «Kulturveranstaltungen des Bundes in Berlin GmbH», et aksjeselskap der den tyske staten er hovedaksjonær. Weimer er medlem og leder av tilsynsrådet, men programutformingen foretas uavhengig, av ledelsen i de enkelte institusjonene.

Noen dager etter festivalens avslutningsgalla i februar 2026 publiserte tabloidavisen BILD-Zeitung en artikkel der det ble spekulert i at Berlinale-sjefen Tuttle måtte gå av.[x] I et intervju med Rheinische Post kort tid etter, krevde Weimer ikke direkte at hun skulle trekke seg, men uttrykte tvil om hun var rett person for jobben.[xi] Et av temaene var en tale av filmregissør Abdallah Alkhatib hvor han kritiserte Tysklands støtte til Israel. Miljøminister Carsten Schneider (SPD) forlot gallaen, og opptrinnet førte til offentlig debatt om antisemittisme og ytringsfrihet. Som journalist og tidligere eier av et medieselskap, vet Weimer nøyaktig hvordan han skal bruke mediene til å skape oppmerksomhet og legge press.

Weimers måte å diskutere Tuttles manglende lederegenskaper på offentlig, kan neppe betraktes som en feil begått av en politisk nybegynner. Det var snarere et forsøk på å styre debatten. Nasjonale og internasjonale filmskapere, forfattere og kunstnere viste sin støtte til Tuttle i et åpent brev og krevde uavhengighet for Berlinalen.[xii] Hun fikk til slutt beholde stillingen. Men saken er utvilsomt interessant for å analysere hvordan politiske konflikter, i en tid preget av kulturkriger, utkjempes gjennom mediene, og hvordan forsvaret for ytringsfriheten og den kunstneriske friheten mobiliseres. Men det viser også at det å kritisere den offisielle tyske politiske holdningen, selv om det ikke forbys med repressive midler, ofte resulterer i enorme backlash. Man kan ha ulike meninger om det faktiske tyske ansvaret for krigen i Israel og drapene på palestinerne i Gaza og andre okkuperte områder. Men kulturelle institusjoner bør være et rom for å diskutere de ulike meningene. De burde tilby en mulighet til å dele følelser og personlige historier, så vel som offentlig debatt, for å belyse spørsmålenes kompleksitet.

Journalisten og rettsvitenskapsmannen Ronen Steinke viser i boka Meinungsfreiheit: Wie Polizei und Justiz unser Grundrecht einschränken – und wie wir es verteidigen (Ytringsfrihet: Hvordan politiet og rettsvesenet begrenser vår grunnleggende rettighet – og hvordan vi kan forsvare den), utgitt i 2026, at det aldri har vært så mange etterforskninger av rene ytringsforseelser i Tyskland tidligere.[xiii] Han slutter seg ikke til hylekoret om at man ikke lenger kan si hva som helst fritt, slik ytre høyre og konservative mobiliserer for med sin anti-woke-agenda. Han utfordrer også påstanden om at folk ikke kan uttale seg mot Tysklands holdning til Israel offentlig. Han understreker at det er en forskjell mellom å si ifra og å bli utsatt for hard kritikk eller å bli møtt med omfattende polititiltak for å gjøre det. Som han sier: «Ingen har rett til å unndra seg kritikk».[xiv] Med utgangspunkt i omfattende research illustrerer han hvordan politiet og andre statlige institusjoner forstyrrer den offentlige debatten i stedet for å utvise tilbakeholdenhet til fordel for grunnlovfestede rettigheter. Han viser hvordan lover som også brukes til å bekjempe hatprat, for eksempel forbudet mot ærekrenkelser i straffeloven § 185, er for vage. Forbudet er viktig når en persons verdighet blir angrepet gjennom diskriminerende eller nedverdigende språkbruk. Paragrafen definerer ikke hva som utgjør en fornærmelse, så dommere må basere sine tolkninger på konteksten og avveie den grunnlovsbeskyttete retten til personlig ære opp mot ytringsfriheten. Denne balansegangen er en av lovens kjerneoppgaver: å finne løsninger og avveie rettigheter. Imidlertid kan den vage formuleringen også gi rom for maktutvidelse, som Steinke viser.[xv] En utvidelse som kan benyttes til å unngå motsetninger og konfrontasjoner i offentlige debatter.

.

Bokhandlere kan ikke tildeles støtte på grunn av etterretningsinformasjon

Selv om de aktuelle kulturpolitiske sakene ofte blir diskutert som en trussel mot den kunstneriske friheten, handler de juridisk sett snarere om grensene for den utøvende forvaltningens politiske virksomhet. Et sentralt spørsmål i forhold til påvirkningen av kulturinstitusjoner, kunstnere og kulturarbeidere, er hvordan pengene fordeles og finansieringen er organisert. Dette kan man se av Weimers beslutning om ikke å tildele en pris til tre bokhandlere som var valgt ut av en uavhengig jury.

Hva var det som skjedde? Bokhandelprisen er en årlig utmerkelse som går til fremragende, uavhengige bokhandlere for deres engasjement for bøker og litteraturprogram. Vinnerne velges av en uavhengig fagjury og mottar tilskudd på mellom 7 000 og 25 000 euro. Det kan utgjøre en betydelig strukturell støtte for små, privateide bokhandlere og blir også oppfattet som et kvalitetsstempel. Pengene kommer direkte fra Weimers kontor. Juryen velger ut kandidatene, og BKM (dvs. Weimer) fatter beslutningen. Frem til 2026 har det for det meste vært en formell beslutningsprosess i tråd med juryens forslag. Totalt ble 118 søknader valgt ut til tilskuddene i år, men bare 115 av dem fikk. Tre av bokhandlene – Zur schwankenden Weltkugel (Berlin), Golden Shop (Bremen) og Rote Straße (Göttingen) – ble fjernet fra listen. Weimers kontor har brukt den såkalte «Haber-Verfahren» for å undersøke dem. Dette er en prosedyre oppkalt etter statssekretær Emily Haber, som i 2017 oppfordret departementene til å sjekke potensielle mottakere av statlig støtte. Den gir forvaltningen mulighet til å be «Verfassungsschutz» om informasjon om hvorvidt de har innhentet «grunnlovsbeskyttelsesrelevante funn» angående mulige mottakere.[xvi] I dette tilfellet hadde de samlet inn informasjon om de tre bokhandlene. Ingen vet nøyaktig hva dette innebærer, ettersom den videreformidlede informasjonen bare var at det foreligger noe. Alle bokhandlene kan anses for å ha programmer eller et utvalg av forfattere med en venstrevridd tendens.

Tanken bak prosedyren er at offentlige midler ikke skal finansiere aktiviteter som tar sikte på å undergrave fundamentet for en demokratisk stat. Ved første øyekast kan det virke rimelig at demokratiets fiender ikke skal støttes i sine forsøk på å ødelegge demokratiet gjennom skattebetalernes penger. Dette kan betraktes som et verktøy knyttet til ideen om et forsvarsdyktig («wehrhafte») demokrati, som er et konstitusjonelt konsept som involverer restriktive lover for å forhindre antidemokratiske eller fascistiske krefter fra å erobre makten med legale midler.[xvii] I sammenheng med en bokhandelpris fremstår imidlertid bruken av Haber-prosedyren alarmerende på flere nivåer. For det første, så er det mer enn tvilsomt om «Verfassungsschutz» hadde lov til å videreformidle informasjon om bokhandlene, og for det andre, er det politisk skandaløst hvis kulturstøtte avhenger av ikke-verifiserbar informasjon fra etterretningstjenesten, heller enn kunstneriske kriterier.

Avgjørelsen utløste sterk kritikk, ikke bare fra den tyske bokhandlerforeningen og PEN Berlin. Bokhandlere har anlagt søksmål mot beslutningen om å ikke tildele prisen på bakgrunn av opplysningene som kom frem gjennom Haber-prosedyren. Rettssakene støttes av ikke-statlige organisasjoner og sivilsamfunnsorganisasjoner, ettersom saken har betydning ikke bare for kulturstøtte, men også for støtte til sivile foreninger.[xviii]

Konstitusjonsrettsforskere, blant dem Christoph Möllers, deler oppfatningen om at de sannsynligvis vil vinne frem og anser fjerningen som ulovlig. Og ikke fordi det berører den kunstneriske friheten, men fordi etterretningstjenesten ikke engang hadde lov til å videreformidle opplysningene om at de hadde innhentet informasjon. Det finnes ingen lov som rettferdiggjør videreformidlingen.[xix] Også innenfor forvaltningen er bruken av Haber-prosedyren omstridt.[xx]  Möllers blir også sitert i en artikkel i Frankfurter Allgemeine Sonntagszeitung på at det å basere utvelgelsen på eiernes faktiske eller antatte politiske overbevisninger er lovstridig.[xxi] Weimer forsvarte sin beslutning i et intervju i Die Zeit, der han sa: «Hvis staten fastsetter priser og bruker skattepenger, kan den ikke gjøre det til fordel for politiske ekstremister. Her er det jo ikke snakk om sensur eller om å forby noen noe som helst, men bare at en statlig pris ikke blir tildelt. Det er den mildest tenkelige måten staten kan uttrykke at den ikke skal støtte og hedre ekstremister.»[xxii] Intervjuet førte til et nytt søksmål mot Weimer. Forvaltningsretten i Berlin forbød ham å betegne eierne av Zur schwankende Weltkugel som «politiske ekstremister».[xxiii]

Retten fastslo at uttalelsen hans manglet tilstrekkelig faktagrunnlag, ettersom den utelukkende var basert på opplysninger fra «Verfassungsschutz», som Weimer ikke hadde tilgang til. Dommerne understreket at han med sin oppførsel også hadde brutt plikten til tilbakeholdenhet. Når det gjelder de øvrige sakene, vil det ta mye lengre tid å avgjøre om Weimer brøt loven ved å benytte Haber-prosedyren.

Finansiering av fremtiden?

Kultur- og kunstscenen i Tyskland ble lenge oppfattet som en lekeplass for å utforske utopier og progressive ideer og skape nye fremtider gjennom innovative kunstneriske uttrykk. Mange internasjonale kunstnere har særlig søkt seg til Berlin. Det har vært en, ikke nødvendigvis venstrevridd, men ikke konservativ dynamikk: Midlene har gått til kunstnere og institusjoner som sikrer progresjon. Men dette ser ut til å endre seg. Snarere enn sosial progresjon, ser Weimers retning ut til å handle om bevaring.

Det ble nylig kjent at Festspillene i Bayreuth, som forvalter arven etter Richard Wagner, vil motta mer støtte fra BKM til neste år.[xxiv] Siden enhver kulturpolitiker er politisk engasjert, kan man spørre seg om denne utviklingen ikke ganske enkelt skyldes at den liberale venstresiden som har dominert kulturpolitikken så lenge, har fått mindre innflytelse. Ingen har en grunnlovsfestet rett til å motta støtte til sine kunstprosjekter. Tildeling av støtte til kulturprosjekter er en del av forvaltningen av offentlige ytelser. Staten tilrettelegger, og begrenser ikke den individuelle friheten gjennom finansiering av kulturprosjekter. Av den grunn har regjeringen og forvaltningen mye større frihet til å fastsette kriterier for tildeling av midler. Å ikke bevilge midler til noe eller noen, bryter normalt ikke med en kunstners individuelle grunnlovfestede rettigheter. Å forby kunstnere å uttrykke seg gjennom kunsten sin, for eksempel ved å hindre en forestilling, er noe helt annet. I de fleste tilfeller styres imidlertid kulturpolitikken gjennom tildelingsbeslutninger. Og til en viss grad er dette politikk: en sosialdemokratisk eller venstreorientert regjering vil trolig finansiere mangfold og mer progressive prosjekter, mens en konservativ regjering vil finansiere mer konservative initiativer. Kulturpolitikk er et relativt billig virkemiddel til å styrke det symbolske aspektet ved ens politiske prosjekt. Selv om politikere ikke fatter beslutninger direkte, kan de likevel påvirke sammensetningen av en jury, som så avgjør. Eller de kan innføre nye støtteordninger.

Så langt, er alt normalt. Men hva om spørsmålet om hvorvidt en kunstner er støtteberettiget, i stedet for kunstneriske visjoner knyttet til et eller annet politisk prosjekt, skal være basert på politiske overbevisninger, slik som det skjedde i avgjørelsen om bokhandelprisen? Og hva om dette kriteriet igjen er basert på informasjon fra «Verfassungsschutz»? Dette er en alarmerende endring. Det burde bekymre oss alle, som et dystert forvarsel om AfDs kulturpolitikk.

Fotnoter:

[i] I 2020 publiserte avisen ZEIT en artikkel som avslørte overvåkningen, se: Stark, H. (2020, 12. februar). «AfD, Verfassungsschutz und Radikalisierung.» ZEIT 08/2020. https://www.zeit.de/2020/08/afd-verfassungsschutz-radikal-ueberwachung-abgeordnete/komplettansicht. Rapporten henviser til flere antidemokratise tendenser, se: Ministerium für Inneres und Sport des Landes Sachsen-Anhalt. (2024, 26. november). Verfassungsschutzbericht 2023. https://mi.sachsen-anhalt.de/fileadmin/Bibliothek/Politik_und_Verwaltung/MI/MI/3._Themen/Verfassungsschutz/Referat_44/2024-11-26_Broschur_MI_Sachsen-Anhalt_VSB_2023_barrierefrei.pdf.  

[ii] Landtag Sachsen-Anhalt. (2026, 25. juni). Kulturförderung erst nach Staatsbekenntnis. https://www.landtag.sachsen-anhalt.de/artikel/kulturfoerderung-erst-nach-staatsbekenntnis. 

[iii] Selv om nøytralitetsprinsippet utelukkende er bindende for statlige aktører, blir det i dagens debatter i økende grad også anvendt på kunstnere og kulturinstitusjoner. For sistnevnte blir det mer komplisert når det ikke dreier seg om private teatre, men om statlige og kommunale teatre. Når det gjelder spørsmålet om kulturinstitusjoner kan påberope seg kunstnerisk frihet, se: Möllers, C & Weinberg, N. (2026). Öffentliche Kunstfreiheit, s.16–21. 

[iv] AfD Landesverband Sachsen-Anhalt. (2026, 5. mars). Entwurf AfD-Regierungsprogramm 2026 (Rev. 1.0). https://afd-lsa.de/wp-content/uploads/2026/03/2026-03-04_Entwurf_AfD-Regierungsprogramm-2026_Rev.1.0.pdf. 

[v] AfD-Fraktion im Landtag Sachsen-Anhalt. (2026, 16. juni). Antrag (Drs. 8/7118). https://padoka.landtag.sachsen-anhalt.de/files/drs/wp8/drs/d7118aan.pdf

[vi] Schneiderjann, N. (2026, 31. januar). Sorge vor Kulturprogramm der AfD in Sachsen-Anhalt. Deutschlandfunk Kultur. https://www.deutschlandfunkkultur.de/zurueck-in-die-zukunft-kulturprogramm-der-afd-in-sachsen-anhalt-100.html.

[vii] AfD Landesverband Sachsen-Anhalt. (2026, 5. mars). Entwurf AfD-Regierungsprogramm 2026 (Rev. 1.0). https://afd-lsa.de/wp-content/uploads/2026/03/2026-03-04_Entwurf_AfD-Regierungsprogramm-2026_Rev.1.0.pdf,  p. 48.

[viii] «Statssekretær» er ifølge tysk-norske ordbøker en av de alternative oversettelsene for «Staatsminister», som ikke bør forveksles med «statssekretær» i den norske betydningen. Den offisielle betegnelsen er «Beauftragte des Bundesregierung für Kultur und Medien». Wolfram Weimer omtales også som «Kulturstaatsminister» i tysk presse. Overs. anm.

[ix] Deutscher Kulturrat. (2026, 5. mai). Ein Jahr Kulturstaatsminister Weimer: Was ist sein Projekt? https://www.kulturrat.de/presse/pressemitteilung/ein-jahr-weimer/.

[x] Tiede, P. (2026, 25. februar). «Druck von Merz Minister Weimer – Berlinale-Chefin wird nach Skandal-Foto abgelöst.» BILD. https://www.bild.de/politik/inland/druck-von-merz-minister-weimer-berlinale-chefin-wird-nach-skandal-foto-abgeloest-699eb62dd7de5a808f60c60b.

[xi] Strauß, H. (2026, 1. mars). Intervju med Wolfram Weimer. «Die Stimmung auf der Berlinale wurde regelrecht vergiftet.» Rheinische Post. https://rp-online.de/politik/deutschland/wolfram-weimer-tuttle-hat-ihre-zukunft-von-sich-aus-infrage-gestellt_aid-144557741.

[xii] Open Letter Earth. (2026, 25. februar). Offener Brief zur Zukunft der Berlinale. https://openletter.earth/de/offener-brief-zur-zukunft-der-berlinale-3e6cfe08.

[xiii] Se engelske utdrag: Steinke, R. (2026, 27. februar). Freedom of Speech. How police and the judiciary restrict our fundamental right – and how we can defend it. Piper Verlag. https://www.new-books-in-german.com/wp-content/uploads/2026/05/Steinke_Meinungsfreiheit_Freedom-of-Speech_Sample-translation.pdf

[xiv] Første kapittel bærer overskriften: «Streitkultur. Niemand hat das Recht, nicht kritisiert zu werden», Steinke, R. (2026). Meinungsfreiheit: Wie Polizei und Justiz unser Grundrecht einschränken – und wie wir es verteidigen, ss. 21-43

[xv] Se kapittel 5., ss. 141-166.

[xvi] Den ikke-statlige organisasjonen ‚FragDenStaat.de‘ publiserte uttalelsen Haber-Diwell-Erlass. https://fragdenstaat.de/dokumente/2-haber-diwell-erlass/.

[xvii] Mer informasjon om tilblivelsen av dette konseptet, se: Nora Auerbachs artikkel «Milo Rau: En nonkonformist som fremtvinger debatt». Norsk Shakespearetidsskrift, nr. 1/2026.

[xviii] Legal Tribune Online. (2026, 5. mars).«Von Preisliste gestrichen. So wollen sich die Buchläden gegen Minister Weimer wehren.» lto-online. https://www.lto.de/recht/nachrichten/n/buchlaeden-preis-liste-gestrichen-klage-minister-weimer.

[xix] Weinberg, N. (2026, 13. mars). «Weimerer Verhältnisse. Verfassungsschutz in der staatlichen Kulturförderung.» Verfassungsblog. https://verfassungsblog.de/buchhandlungspreis-kunstfreiheit-extremismus/.

[xx] For en oppsummering av debatten: Stephan, F., & Häntzschel, J. (2026, 3. mars): «Wohin das führt, sehen wir in den USA», i Süddeutsche Zeitung.  https://www.sueddeutsche.de/kultur/wolfram-weimer-deutscher-buchhandlungspreis-verfassungsschutz-haber-verfahren-kulturfoerderung-extremismus-li.3396299?reduced=true

[xxi] Encke, J. (2026, 17. juli): «Misstrauen ist keine Grundlage für eine Preisvergabe.» Frankfurter Allgemeine Sonntagszeitung. https://www.faz.net/aktuell/feuilleton/debatten/streit-um-verlagspreis-und-weimer-wie-foerdert-der-staat-die-kuenste-accg-201025521.html.

[xxii] «Hier wird ja nicht zensiert oder irgendjemandem irgendetwas untersagt, sondern nur ein Staatspreis nicht verliehen. Das ist die denkbar sanfteste Form, in der der Staat ausdrücken kann, dass er Extremisten nicht auch noch fördert und auszeichnet.», Ulrich, B. (2026, 18. mars). «Das ist überhaupt nicht als Kulturkampf gedacht». ZEIT 13/26. https://www.zeit.de/2026/13/wolfram-weimer-buchhandlungspreis-ausschluss-verfassungsschutz

[xxiii] Verwaltungsgericht Berlin. (2026, 30. april), Sak No. 6 L 229/26. https://gesetze.berlin.de/bsbe/document/NJRE001641498 

[xxiv] Welt. (2026, 24. juli). «So geht es nach dem Jubiläum in Bayreuth weiter». https://www.welt.de/newsticker/dpa_nt/infoline_nt/boulevard_nt/article6a637bfdfe2765826e0fc4d7/so-geht-es-nach-dem-jubilaeum-in-bayreuth-weiter.html