Hvor står Ibsen-jubileet?

I tredje akt av Vildanden lar Ibsen livsløgneren Hjalmar Ekdal komme med uttalelsen: «– i mitt hus snakker man aldri til meg om uhyggelige ting.» Men også i dette hus (Nasjonalbiblioteket) må vi se i øynene utfordrende realiteter.

La oss først stille spørsmålet: Hva slags overordnet samfunnstilstand er det forberedelsene til Ibsen-jubileet utspiller seg i? Det mest slående må vel være alle trusselvurderingene: En skremmende sikkerhetspolitisk situasjon, lammende kriser i internasjonalt samvirke, den amerikanske tekno-strukturens dramatisk økende «software eating the world» med innebygd språklig-kulturelt hegemoni, og misforholdet mellom den norske økonomiens ordinære ytelser og statens utgifter.

Kulturell infrastruktur og nytenkning om norsk samfunnsliv

Man kunne tro at en slik situasjonsforståelse ville lede til langt sterkere tiltak for kulturell nytenkning og integrasjon, grunnleggende verdifellesskap, omstilling og totalforsvars-interesse, derfor større vekt på arenaer og inspirerende møtesteder, scener for felles opplevelser, kreativitet og debatter. Norsk språk og samfunnskultur er selve fundamentet og motivasjonen for forsvarspolitikken overhodet. Både den norske kulturarven, samtidskunsten og verdenskulturen hører med i et kosmopolitisk perspektiv. Det ligger i en slik orientering ikke en tilbakeskuende dyrking av fortiden, men en vekt på å utbygge den kulturelle infrastrukturen og felles referanserammer – for deltagelse, ideer, samhandling, produksjoner, møter og nytenkning om norsk samfunnsliv.

En bindende, nesten psykedelisk Nasjonal Transportplan 2025-2036 med betydelige økninger er vedtatt for de neste årene, likeså en rekke andre prioriterte, offensive planer. Ikke slik for kulturlivet. Enda den direkte statlige støtten til kunst og kultur i snever forstand kun utgjør noen promille av statsbudsjettet, ville det likevel bare virke desorientert og patetisk om noen av oss i dag skulle driste seg til å lansere klare og langsiktige forsterkninger på disse postene. Så ensidig, kompakt og massiv er den sittende samfunnsøkonomiske styringseliten at den verken har teori eller metode til å beregne kulturinvesteringenes økonomiske relevans og langsiktige ringvirkninger som noe annet enn kostnader. I tillegg til pengekalkyler finnes det uansett tungtveiende nasjonalpolitiske grunner til å videreføre et høyt opplysnings- og kulturnivå i det norske sivilsamfunnet uavhengig av markedsverdi. Slik den legendariske økonomen John Maynard Keynes begrunnet opprettelsen av The Arts Council of Great Britain i 1946, det første statlige kulturrådet i verden.

Dikterjubileer: vinklinger og funksjoner

Det er nå snart bare to år til Ibsen-jubileet i 2028. Senter for Ibsen-studier ved Universitetet i Oslo kom i gang i 1993, det har siden organisert internasjonalt forskersamarbeid og også dermed bidratt til vesentlig fornyelse av Ibsen-forskningen. Om en del år vil det kanskje være flere Ibsen-forskere i Kina enn i resten av verden. Vi kan ikke lenger snakke om «Ibsen and all that» som om det dreier seg om en gammel traver fra en velkjent stall. Tvert imot. Det er langt på vei nye innsikter og fortolkninger som forestår. For eksempel med utgivelser som Ibsen, Scandinavia and the Making of a World Literature (CUP 2018) og Ibsen in Context (CUP 2021) har Narve Fulsås og Tore Rem sammen med norske og internasjonale kolleger dokumentert den fascinerende Ibsen-resepsjonen i store og små land over hele verden.

Ibsen-jubileet innskriver seg i en rekke av 200-års dikterjubileer, hvert med sine betydningsfulle vinklinger og funksjoner. The Shakespeare Jubilee i 1769 (noen år forsinket) kan sies å være det paradigmatiske. Det ble trumfet igjennom av tidens ledende skuespiller David Garrick og hans litteraturhistoriske mentor Samuel Johnson i et forsøk på endelig å få kanonisert Shakespeare som den britiske dramatikerstjernen over alle andre. Det lyktes. Dermed fløy Shakespeare videre på det ekspanderende britiske verdensrikes vinger. Hvilken kontrast til Ibsen fra en ørliten nasjon i den ytterste europeiske periferi.

Lenger frem i tid, i den nye tyske forbundsrepublikken i 1949, samlet oppmerksomheten seg om 200-årsjubileet for Goethe som et kjærkomment humanistisk motstykke til nazismen og som kjerne i det som ble Goethe-institutter over hele verden.

Det danske H.C. Andersen-jubileet i 2005 fikk en internasjonal bistandskarakter gjennom storstilte alfabetiserings- og leseprogrammer, med en tilsetning av Lego, Tivoli og Wonderful Copenhagen. I den lange rekken av 200-års dikterjubileer kan vi forberede oss på resultatet av den gigantiske russiske, president-kommisjonære planleggingen av den internasjonale Tolstoj-feiringen i 2028 med vekt på storrussisk patriotisme og vestlig demoralisering.

2028 og «Sektorprinsippet»

Da er med andre ord spørsmålet: Hva slags tanker og ideer skal sette sitt preg på 2028? I hvilken forstand skal jubileet «skje i Ibsens ånd?» Og: Hva kommer den faktiske markeringen til å fortelle om Norge og norsk politikk i 2028? Med god hjelp av Finansdepartementet fant Kulturdepartement ut, allerede i januar 2024, at jubileet på intet vis måtte påføre Den norske stat noe ekstra ut over de vanlige, bundne budsjettbevilgningene. Dette knyttet finansieringen utelukkende til institusjonene som allerede finnes på Kulturdepartementets budsjett.

Det store flertallet av landets kreative krefter utenfor etablerte organer fikk dermed ikke anledning til å stille seg på startstreken og søke fra en prioritert pott av midler til jubileet. I sannhetens navn kan det nevnes at Stortinget allerede høsten 2022 på departementets eget forslag bevilget det som ble 95 statlige millioner kroner til Ibsen-jubileumsformål i Skien. For at vedtaket for all del ikke skulle kunne danne noen presedens, ble stigen straks trukket opp, og Kulturdepartementet innførte det såkalte «sektorprinsippet», et byråkratisk-abstrakt uttrykk som ingen vanlige mennesker skjønte, før det omsider ble utlagt som «ingen friske og frie midler prioritert til Ibsen-jubileet.»

 Gitt Henrik Ibsens enorme betydning for det norske samfunnet må det karakteriseres som noe av en uhyrlighet at markeringen av hans livsverk ikke skulle være verdig en ekstraordinær bevilgning på statsbudsjettet. Mer enn noe annet aktualiserer denne blinde politiske tankeløsheten behovet for et dynamisk og i beste forstand mer anarkistisk Ibsenår enn det de sektorprinsipielle statsteoretikerne forestilte seg.

(Betegnende er den grelle kontrasten til et annet forestående nasjonalt jubileum – i 2030, nemlig for slaget på Stiklestad i 1030 og kristningen av Norge. Her nedsatte barne- og familieminister Kjersti Toppe allerede i 2023 en bredt sammensatt hovedkomité med stortingspresidenten i spissen og medlemmer som fra forskjellige samfunnsområder uttrykkelig skulle forankre jubileet «i sine sektorar og nettverk», ja «løfte jubileumsarbeidet i sine sektorar» uttalte Toppe i 2023. Samtidig har dette jubileet siden stått oppført med en separat post på statsbudsjettet. Selvfølgelig skulle en slik bred sammensetning og tverr-sektoriell forpliktelse – for en virkelig hovedkomité med lengre planleggingstid – også ha preget et Ibsenjubileum med vesentlig større potensialer overfor utlandet.)

Hvilken Ibsen er det vi feirer?

Kreative utøvere kan selvfølgelig søke Forskningsrådet, Kulturrådet, Filminstituttet, private stiftelser osv., men da på linje med flommen av alle mulige andre prosjekter og deres innflytelsesrike støttespillere. Med andre ord: Business as usual. Kulturdepartement har overdratt hovedansvaret til Nasjonalbiblioteket, og har ettertrykkelig sagt sitt. Uavhengige prosjekter, idérike enkeltpersoner, frie grupper, scener og arrangører er på ingen måte oppmuntret eller prioritert, annet enn som mulige underleverandører, som får beskjed om sin eventuelle deltagelse på et senere tidspunkt. Det institusjonelle sektor-establishment velter seg over Ibsen-jubileet.

På dette paradoksale punkt er det nærliggende å spørre seg selv: Hvilken Ibsen er det egentlig vi feirer? Fra et tidlig tidspunkt markerte han seg som bekjent med et ytterst skjevt og satirisk blikk på sine omgivelser, og dette ble åpenbart forsterket da han våren 1850, 22 år gammel med revolte-tragedien Catilina i bagasjen, ankom Christiania. Han gikk inn i Marcus Thranes protestbevegelse som en av dens etter hvert tredve tusen tilhengere. På arbeiderforeningens søndagsskole for arbeidere underviste Ibsen i lesning og skrivning. Han deltok i kjempedemonstrasjonen mot landsforvisningen av den såkalt «yrkesrevolusjonære» Harro Harring, som han også skrev støttende dikt om.

I Arbeider-Foreningernes Blad fungerte han som politisk satiretegner. Ibsens «scapegoat» og yndlingsobjekt var ikke de øverste makthavere, men typisk nok den über-taktiske odelstingspresident Adolf Bredo Stabell, Morgenbladets ambisiøse, liberal-radikale redaktør i landets største dagsavis. På tegningen nedenfor: Stabell i full aksjon som manipulator på Stortinget. 

Fulgt av et Ibsen-dikt breddfullt av lystighet – og frekk ironi.

Mer aktuell i vår nåværende jubileumsdebatt er kanskje neste tegning:

La oss forestille oss at de fire personene i midten er uavhengige kunstnere og kulturarbeidere med spennende 2028-prosjekter uten finansiering. Ibsens egen tekst er: «Her sees Arbeidernes Stilling. Regjeringen knytter Næven mod dem fra sin frie Bastion. Storthinget smisker og ser blid ud. Hvad skal Enden blive?» (Mai 1851.) Bare to måneder senere ble Marcus Thrane og lederne kastet i fengsel for flere år. Ibsen unngikk så vidt arrestasjon.

Tilsvarende kan det godt være at ideen om uavhengige 2028-prosjekter i dagens situasjon på Stortinget møtes med representantenes smil og forståelse, men uten noe resultat – i en parlamentarisk tilstand hvor kulturpolitikken allerede lenge før valgkampen så ut til å være sendt på sidelinjen som noe lite betydningsfullt, nærmest unevnelig. «Hvad skal Enden blive?» spør Ibsen igjen. La oss være optimister!

En prøvestein på norsk politikk

For nå ligger jo jubileet der – som en prøvestein på norsk politikk overhodet. For hver måned som går, – framover og innover i jubileet, så vil den ibsenske sprengkraften, ironien og inspirasjonen vise seg, helt sikkert også på oppfinnsomme, overraskende måter.

Som modernitetens fremste dramatiske forfatter i verden representerer Henrik Ibsen stadig en anti-autoritær kraft på en rekke måter – gjennom sine forløyede, narsissistiske maktpersoner i skuespillene, mosaikkene av subtilt undertrykkende relasjoner, personlige drømmer om autentisitet, kjærlighet og frihet, og psykologiske og samfunnsmessige trekk som mer og mer lar seg inntolke i ulike kulturelle kontekster over store deler av verden. Dette dramatiske arsenal av anti-autoritær samfunnskritikk har Norge selvfølgelig en særlig forpliktelse til å være med på å fremme, i en tid med ny-autoritære guruer og massebevegelser.

Ibsen selv kan ikke «sektoriseres» gjennom et administrativt prinsipp. Det er derfor nå den norske regjeringens ledelse med statsminister og finansminister – i likhet med tidligere statsråd Toppe – må komme på banen med klare anbefalinger om å prioritere forberedelsen av Ibsenåret i det offentlige virkemiddelapparatet i flere departementer. De bør ikke vente til sine egne, sikkert velforberedte festtaler i 2028. Hittil fortsetter Statsministerens Kontor bare å henvise til kulturdepartementet.

Kulturministeren selv bør i det minste kunne bringe Kulturdirektoratet og – ikke minst – NRK og Filminstituttet i tale. Hva har de egentlig foretatt seg med Ibsen-forberedelser? Andre ministre kan gjøre det samme med Utdanningsdirektoratet og Forskningsrådet eller Innovasjon Norge. Det har for eksempel ikke mening om Forskningsrådet nå unnlater å sikre oppdatering og videreføring av det unike systemet The Virtual Ibsen Centre ved Senter for Ibsenforskning. Spesielt nå under den internasjonale forberedelsen av jubileet er denne digitale, globalt omfattende informasjonsfunksjonen jo essensiell!

Utenrikspolitikkens «tredje søyle» ??

Alle har forståelse for at norsk utenrikspolitikk i dag preges av militær alliansebygging, fredsforhandlinger, nødhjelp og bistandspolitikk, samt næringslivsfremme, men hvor blir det av i vårt Utenriksdepartement nye, oppdaterte analyser og planer for norsk utenrikskulturell politikk for den tiden vi nå går inn i? Det øst-vestpolitikeren Willy Brandt kalte utenrikspolitikkens «tredje søyle», er for vårt vedkommende blitt en nokså tynn pinne, og ledende norske utenrikspolitikere omtaler den kulturelle dimensjonen så å si aldri i forbindelse med overordnet norsk internasjonal strategi.

Derfor er det naturligvis helt logisk at Utenriksdepartementets støtte til Norwegian Arts Abroad – spesielt litteratur og scenekunst – to år før Ibsen-jubileet foreslås redusert med millioner. Det er heller ikke overraskende at Regjeringen samtidig varsler at undervisningen i norsk språk og litteratur ved universiteter i utlandet skal miste enhver norsk støtte. Dette har vært bastioner for Ibsen-miljøer i mange tiår. Kutt i tilskudd til Skuespiller- og danseralliansen er heller ikke inspirerende i disse forberedelsestider.

Her i denne salen tror jeg ikke et eneste menneske er i tvil om at Nasjonalbiblioteket med sin fantastiske, med rette beundrede produksjons- og formidlingskompetanse vil skape et solid Ibsenår utover hele landet og i samspill med rekken etablerte institusjoner. Dét vil stige fram etter hvert.

Derfor kan det neppe sies å være utidig i en så stor nasjonal sak å be om at status for planene og tenkningen om jubileet snarest blir offentliggjort, nå to år etter at arbeidet ble offisielt innledet.

I mellomtiden er norsk kulturliv som kjent utsatt for frontalangrep fra høyrepopulistisk hold, men også fra tyngste samfunnsøkonomiske ekspertise i og omkring finansdepartementet – med åpenbart innskrenket verdsetting av kulturlivets betydning for det norske samfunnets utvikling. Kommunenes beslutninger går i dag massivt i samme retning, med nedlegging av bibliotek som fyrtårn.

Derfor utvikler Ibsen-jubileet seg som en prøvestein for norsk kulturlivs vitalitet og motstandskraft. Derfor trenger vi også mer pluralistisk finansiering, strategimøter, mange uavhengige stemmer og debatt.

I Henrik Ibsens spørrende, gravende og eventyrlig kritiske ånd og fantasi.