GAZA: KRIG OG TEATER

ISRAELS BRUTALE ØDELAGGELSE har ikke etterlatt noe i Gaza uberørt, ikke en gang det fortryllende havet. Hele livet har jeg vært fasinert av havet – av bølgene, fiskerne og fortellingene om sunkne skip. Jeg har lært meg navnene på de ulike fiskeartene utenat, og har lyttet til deres nattlige klagesang for Gaza og om det som skjer her.

 Vi hadde et teater med utsikt mot havet.

Det het Al Mashal teater og ble ødelagt fem år før denne krigen begynte. Vi mistet Al Shawa teater, som var Gazas største, viktigste og eldste teater, tidlig i denne stadig pågående krigen. Det ble bombet og jevnet med jorden, akkurat som Al Hilal teater, som ble utslettet for 14 år siden.

De er fast bestemt på å viske vekk alle spor etter livet mitt.

Alle minner, alt det vakre, alle drømmer, alle detaljer i livet vi levde forsvinner.

 For noen dager siden gikk jeg forbi stedet der Al Shawa teater lå. Det fikk meg til å tenke tilbake på tiden da det ble bygget. I 1984 var jeg elev ved Carmel High School, og sammen med noen studiekamerater regisserte og fremførte jeg skuespill for medelevene. Den imponerende bygningen som var i ferd med å ta form var det store samtaleemnet; noen sa at det skulle romme kontorene til ordføreren i Gaza, Rashad Al Shawa, andre mente at det skulle bli et palass for kong Hussein. Atter andre hevdet at det skulle bli et senter for amerikansk etterretning. Alle lot seg fascinere av bygningen som langsomt, men sikkert reiste seg. Også jeg; jeg hadde ennå ikke fylt 18 år.

 Årene gikk. Skjebnen ville det sånn at da den aller første forestillingen hadde premiere på Al Shawa teater var jeg en av hovedrolleinnehaverne. Stykket het Oljekannen og alle billettene ble solgt i forkant av premieredagen, men da forestillingen skulle begynne var salen helt tom. Jeg gikk ut for å lete etter publikum; hvor var alle de som hadde kjøpt billett? På den andre siden av gata, foran parkeringshuset, så jeg en folkemengde som stod og betraktet teatret på avstand. Jeg var sikker på at det var vårt manglende publikum, særlig siden jeg midt i mengden så noen venner som jeg personlig hadde solgt inngangsbilletter til. Det virket som at folk nølte, at de var redde for å gå opp trappene og inn i teatret fordi bygningen virket skremmende og fremmed. Jeg ba regissøren gå bort og snakke med dem. Han krysset gata og inviterte dem til å bli med inn. Folk beveget seg inn i bygningen mens de betraktet de høye veggene og det store portrettet av Rashad Al Shawa som hang i inngangshallen. I samlet flokk inntok vi teatersalen og den dagen ble nylondekket fjernet fra scenen for første gang. Gulvet var oljelakkert, noe som var en utfordring for oss skuespillere; vi var alle redde for å skli. Etter den tradisjonelle avspillingen av nasjonalsangen og et minutts stillhet for martyrene, gikk teppet opp. Forestillingen startet og sluttet til applaus.

Etterpå sa regissør Saeed Al-Baytar til meg: «Det virker som om de likte stykket.» Jeg svarte at ingen av dem hadde fått med seg forestillingen; mens vi spilte satt publikum og glante på veggene i salen, scenens utforming og rommets mange utsøkte detaljer. Ingen hadde noen gang i sitt liv sett så vakre fliser som det teatersalen var utsmykket med.

 Det er slike dyrebare minner som blir ødelagt av okkupasjonsmakten. Teateret har alltid representert et magisk sted for meg, og den dagen da kona mi og jeg gikk forbi Al Shawa lå det i ruiner. Bare fragmenter av en vegg og den vakre trappeoppgangen var igjen. Jeg satte meg på et av trinnene og det rant en tåre fra øyet mitt mens jeg tenkte på situasjonen for oss teaterfolk her i Gaza; vår skjebne er å gjennomleve krig annethvert år, og å oppleve at teatrene våre blir bombet annethvert år. Våre drømmer og håp forvitrer, én krig blir avløst av en ny. Det er som om skjebnen vår er å bygge mens de ødelegger, å leve mens de dreper.

Å, KAMERATER I DENNE LANGE MARSJEN, jeg må ta farvel med dere som martyrer! Noen av dere ligger fortsatt under ruinene ... Hvor ble det av stemmene som pleide å fylle teatret med glede og smerte, hvisking og skrik? Hvor ble det av alle dere som pleide å sveve over scenegulvet som sommerfugler? Å miste dere har gitt våre hjerter banesår, vi har ikke lenger styrke til å bære mer tristhet, smerte og sorg, vi har ikke kraft til å tåle flere tap. Bare under denne krigen har vi mistet over tretti scenekunstnere, jeg kjente dem alle som én. Ordene svikter når jeg forsøker å uttrykke mine følelser når jeg tenker på dem.

 Jeg pleide å si at jeg verken valgte navnet mitt, landet mitt eller familien min. Men jeg valgte teatret av egen fri vilje, og teaterfolk over hele verden er min utvidede familie som jeg elsker og er en del av.

 Jeg kan imidlertid ikke koble eller trekke paralleller mellom teateret og det som foregår i Gaza, fordi teater er glede, bevisstgjøring, kultur, raffinement, menneskelighet, skjønnhet, skapelse og liv. Det som skjer nå i Gaza er det stikk motsatte av teater: hungersnød, destruksjon, ødeleggelser, stygghet, vandalisme og drap på alt fra mennesker til bygninger.

 Gaza er forvandlet til en scenografi av ubeskrivelige og altomfattende ødeleggelser, utført av israelske og amerikanske hender motivert av hat, ondskap og undertrykkelse. En synliggjøring av menneskehetens tyranniske sider og trang til å underkaste seg sine medmennesker. Det føles som om vi lever i en overgrodd jungel der alle verdier, prinsipper og faner har falt. Vi er blitt døve for alle slagord om demokrati, menneskerettigheter, kvinner og barns rettigheter, og vedtakene i Sikkerhetsrådet, FN og den internasjonale domstolen blir bare håndhevet overfor de som er svake.

I snart to år har vi blitt utryddet, rett foran øynene til en hel verden. En verden som taust og ubevegelig bevitner det hele. Det fins en og annen frittalende stemme her og der, et par europeiske land har sagt fra, og noen svært, svært få arabiske land har stått opp for å forsvare sin egen menneskelighet – og oss. Det er de som styrker vår standhaftighet og gir oss oksygen slik at vi fortsatt greier å puste.

Det som flyter i Gaza er ikke bare blod, men kjøtt som sitter fast i sementen, sjeler som vandrer på jakt etter sine kjære, tomme menneskesinn tapt for alltid, og ensomme barn som ikke forstår hvorfor de har mistet hele familien sin og må bo alene i teltene.

 Det som skjer i Gaza minner ikke om noe drama som noen gang er produsert, selv ikkeav de største produksjonsselskapene. Dette er den mest omfattende barbariske scenen som er satt i system, ulikt alt annet og umulig å beskrive med ord, uansett hvor rikt og flytende språket er. Det må dermed forenkles, og det som skjer her er enkelt sagt ubeskrivelig. Når krigen tar slutt vil vi ha behov for flere tiår med forskning og analyse av hva som egentlig skjedde, og effekten av det som utspilte seg her vil kaste lange skygger over de kommende generasjoner.

Gratulerer til verdens kunstnere, for i denne krigen har dere bevist at dere – sammen med forfatterne og journalistene – er de edleste, modigste og mest påkoblede i menneskeslekten; dere har stått opp for og med sannheten, mot urettferdighet og mørke. Jeg vet at mange av dere betaler en høy pris som følge av deres standpunkt og solidaritet med Gaza og hennes innbyggere, men vit at meldingene jeg får fra dere gir meg kraft til å overleve. Kunstnere rundt om i hele verden hever stemmen og krever en slutt på krigen, drapene, sulten og beleiringen, krever frihet for Gaza, for Palestina og for dets folk.

 Ja, jeg har rett til å være stolt av min tilknytning til verdens frie kunstnere, de ekte kunstnerne. Denne krigen har for meg bevist at verdiene vi forsvarer på scenen – gjennom kunstnerisk behandling av frihet og slaveri, demokrati og undertrykkelse, kjærlighet og hat, fred og skjønnhet, barmhjertighet og brorskap – ikke bare er overflate og ord, men ektefølt og oppriktig tro på verdienes sannhet.

 Omnia og tankens edelhet. Hvor mye mer stolt har jeg ikke blitt av dere under denne krigen, min elskede teaterfamilie! Det er dere som gir meg kraft og som hjelper meg til å overleve. Og dere har rett til å være stolte av dere selv, midt i denne mistenkelige stillheten. Den globale stillheten om alle massakrene har fått oss til å føle at vi lever i en tid styrt av jungelens lov; den sterkestes rett og den sterke som spiser de svake. Men uansett hvordan de konspirerer mot dere, å fyrtårn av stolthet, vil dere forbli kunstens opphav, dere vil verken bli beseiret eller kollapse. Dere vil komme sterkere og vakrere ut av kampen, slik riddere alltid gjør. I tusenvis av år har dere blitt værende på post, beskyttet av Aristoteles, Platon, Aiskhylos, Shakespeare, Ibsen, Brecht, Stanislavskij og Saadallah Wannous. Og alle de tusenvis av store dramatikere som har forlatt oss kroppslig, men som har fortsatt å leve iblant oss med sine forfatterskap. De er stadig hos oss, de vokter pakten og løftet om å gripe det frie ordet og holde teaterets flamme tent. De lyser opp veien for fremtidige generasjoner; de som søker meningen med frihet, skjønnhet, frigjøring og fellesskap, som ønsker å forstå betydningen av å være menneske og å forbli menneskelig, og som vil være bærere av denne egenskapen og bli den edleste av alle skapninger.

Vent på teaterets tre klokkeslag og se forestillingen.

*

 Oversatt fra engelsk av Vibeke Harper

Scenekunstner Ali Abu Yassin måtte flykte fra hjemmet sitt i Al Shati flyktningleir i Gaza by 11. oktober 2023. Fra da og helt frem til den midlertidige våpenhvilen i januar 2025 var han internt fordrevet på Gazastripen. I januar dro han og familien tilbake til det utbombede hjemmet sitt i Al Shati flyktningleir. Han har mistet familiemedlemmer, jobb, kolleger, hus og kjemper hver dag mot utsulting, fordrivelse og bomberegn.

Kunstner Vibeke Harper oversetter tekstene hans fra innsiden av folkemordet til norsk.

Ali ble tildelt det norske Dramatikerforbundet - DF Solidaritetsstipend 2024.

Flere av Ali Abu Yassins tekster fra Gaza er publisert i Norsk Shakespearetidsskrift.Tekstene hans inngår også i stykket Gjenferd av Vibeke Harper.

Vil du støtte Ali Abu Yassins kunstneriske arbeid? Vipps til 41238458, merk «Honorar Ali Abu Yassin » . Pengene overføres direkte og uavkortet.