Fem raske

Alexander Mørk-Eidem, regissør:

Hamsuns Sult i regi av Yngve Sundvor (1999), startet mitt 200-tall. Den hadde en, for meg, helt ny teaterform den gangen. Kanskje spesielt artig for meg, som via Irina Malotchevskaja hadde en bakgrunn fra Petersburg-skolen og Stanislavskji, var det å se en regissør som jobbet innenfor Moskvas Meyerhold-baserte metode. En lekenhet i uttrykket og tydelig konsekvens i form og innhold. Fantastisk scenografi som brukte Amfiscenen på National på en helt ny måte.

Markens Grøde (2007) også av Hamsun og også på National, men denne gang i regi av Sebastian Hartmann. Tysk ekspressiv og pompøs regi i moderne brechtiansk form møter Hamsuns tekst og norske skuespillere. Sven Nordin, Petronella Barker, Ole Johan Skjelbred Knudsen og ikke minst Eindride Eidsvold når han anbefalte Isak å lede vann til engen og bygde en vannrenne gjennom publikum. Morsomt, underholdene og gripende.

Tyra Tønnesens Julemiddag som startet som et prosjekt utviklet med skuespillerelevene på teaterskolen og har gått i flere omganger på Nationaltheatret (2014-2025). Utrolig bedrift å skape en moderne klassiker som har engasjert så mange publikummere over så lang tid i ulike format. Dessuten mesterstykket å oversette Thornton Wilders originaltekst til noe som forteller historien om Norge.

Tid for glede av Arne Lygre i Johannes Holmens Dahls regi (Det Norske Teatret 2022). En tvers igjennom helstøpt, overraskende og vidunderlig forestilling i stort format. Den lykkes å fange tidsånden og gav alle som var så heldige å få se den en lykkepille etter en dramatisk og vanskelig tid.

Blikkrommen av Günter Grass i regi av Kjersti Horn på Nationaltheatrets malersal (2021). Kanskje spesielt på grunn av Olav Waastad som gjorde en helt utrolig prestasjon i denne monologen. Sjeldent å se en skuespiller som er så fri i sin tilstedeværelse på scenen. Gripende, burleskt og utrolig morsomt. Bedre enn boken, og det skjer jo ikke så ofte når det kommer til romandramatiseringer.

*

Maren E. Bjørseth, regissør:

Mutter Courage, 2001, Trøndelag teater, regi: Tyra Tønnesen 

En fantastisk og brutal forestilling om krigens natur. Et teaterrom som både innbyr til assosiasjoner og metaforer og samtidig gir rom for sanselighet. Skuespillerprestasjoner som rev i hjertet! En genial slutt hvor virkeligheten slippes inn i fiksjonen. https://www.trondelag-teater.no/forestillinger/mutter-courage

 Peer Gynt, Den Nationale Scene/Det Norske Teatret, 2005, regi: Robert Wilson. 

Mitt første møte med Wilsons univers. En skjellsettende opplevelse, først og fremst i det teaterfaglige: presisjon, komposisjon, farger, estetikk og skuespillerarbeid. En stor opplevelse og inspirasjon på mange vis. https://www.nrk.no/kultur/stralende-peer-gynt-1.539366

Doppler, 2016, Trøndelag teater, regi: Tomi Janežič. 

En genial forestilling hvor Erlend Loes absurdisme blir overført til teaterrommet på en fantastisk måte. En forestilling full av tull, men også dypt menneskelig og eksistensialistisk. Eksepsjonelle skuespillerprestasjoner! Selv om forestillinga har mye tragedie i seg kommer den også over som ekstremt livsbejaende og befriende. https://www.trondelag-teater.no/forestillinger/doppler/

OSV. av Johan Harstad, regi: Torkil Sandsund. Nationaltheatret, 2013. 

Et monumentalt verk hvor du følger flere perspektiver på krigens grusomheter. En lang forestilling hvor opplevelsen av å være til stede sammen i seg selv blir utrolig viktig. Det føles spesielt å spise suppe sammen i pausen og så gå tilbake til setene sine. Et epos som forteller oss mye om hvordan erfaringer og traumer forplanter seg gjennom generasjoner. En forestilling som gjorde meg litt klokere og litt mer empatisk. https://forest.nationaltheatret.no/produksjon/osv-20130910#prettyPhoto[mixed]/5/

Den lure revens eventyr, Den norske Opera og Ballett, 2025.

I et viltert univers følger vi den lure revens eventyr. Som i mange operaer er ikke handlingen det mest spennende, her er det verdenen som regissør Stefan Herheim skaper som lager magien. Fiksjonslag og referanser kastes rundt og klarer på forunderlig vis både å underholde og holde fokuset som trengs. En forestilling som kanskje forteller aller mest om hva det betyr å iscenesette(s). https://www.operaen.no/forestillinger/arkiv/2025/den-lure-revens-eventyr-opera/

*

Jon Refsdal Moe, professor i dramaturgi, tidl. kritiker i Morgenbladet, påtroppende sjef Black Box teater:

 Grusomhetens Teater, Alaska, regi: Lars Øyno, Black Box Teater, januar 2001. «Rart teater viser seg ofte – som i dette tilfellet – å være veldig fint.» (Morgenbladet 26/1 2001: https://www.morgenbladet.no/aktuelt/smertefullt-men-vakkert/9178478)

Sluttspill av Samuel Beckett, regi: Jan Jönsson. Ila fengsel og forvaringsanstalt , sommeren 2003. «En ting er å spille teater i fengsel. Å spille Beckett der inne grenser til ondskap» (Morgenbladet 13/6 2003). https://www.morgenbladet.no/aktuelt/sterk-beckett-i-sikringsanstalten/9233690

Verdensteatret: Konsert for Grønland, Black Box teater, mars 2004. «En floskel blir det, og like fullt: jeg tror dette er et verk som må oppleves.» (Kunstkritikk.no, 12/3 2004). https://kunstkritikk.no/tilvirkelsesmaskinen/

Bakkantinnene av Euripides. Regi: Yannis Houvardas, Nationaltheatret, Desember 2004. «Langsomt å oppdage Houvardas Bakkantinnene ble for meg som å møte igjen en gammel venn på dødsmarkene, i det øyeblikk jeg trodde han var fortapt for alltid.» (Morgenbladet 10/12 2004). https://www.morgenbladet.no/kultur/en-estetisk-seier/9216751

 Gengangere av Henrik Ibsen, regi: Vegard Vinge, Black Box teater, september 2007. «...og når forløsningen til slutt kommer, for den kommer om du bare holder ut, er det ikke lenger som blekgrå morgensol inn av vinduet ved en fjord i det vestlige Norge, men som nietzscheansk Morgenrøde med en apokalypse hengende i horisonten.» (Morgenbladet 21/9 2007) https://www.morgenbladet.no/kultur/rocka-ragnarokk/9517075

Angelina Josephine Stojčevska, regissør:

Den stundesløse i regi av Laurent Chétouane, Nationaltheatret. 

Jeg husker at jeg lo sånn at jeg nesten ble irritert. Ikke fordi det var morsomt på en gøyal måte, men fordi alt var så presist at det ble absurd. Det var som om teksten ble holdt opp mot lyset, vridd litt for langt, og så bare sto der naken og skalv av skam. Skuespillerne virket ikke opptatt av å underholde, og nettopp derfor ble det hysterisk. Jeg husker at jeg ikke helt skjønte hva jeg lo av, bare at kroppen reagerte før hodet. Det var befriende.

Natten er dagens mor, av Kjersti Horn. Nationaltheatret 2015.

Det var vondt og spennende på en stille måte. Ikke dramatisk vondt, men sånn at det strammer seg i magen fordi ingen slipper unna. Alt var kontrollert, nesten flatt, og det var akkurat det som gjorde det uutholdelig. Ingen forløsning. Ingen forklaring. Bare mennesker som sitter fast i hverandre. Jeg husker at jeg ble sittende og tenke: det finnes ingen vei ut her, og forestillingen later ikke som om det gjør det heller.

This Is How You Will Disappear, regi: Gisèle Vienne, gjestespill* i ICON/Nationaltheatret, 2011. 

Det jeg likte var at det var så poetisk og mørkt, uten noen klisjeer. Det var så mystisk i den tåkete skogen. Ingenting ble forklart eller gjort tydelig – men følelsen var klar, som i et dikt. Jeg husker at jeg tenkte på Wagners Parsifal, på skogen under ouverturen, fordi rommet føltes ladet før noe hadde begynt å skje.

Blue Motell, tekst og regi: Lisa Lie. Trøndelag teater/ Black Box teater, 2013

Jeg likte det fordi det absurde ikke var en effekt, men en konsekvens. Det var genialt skrevet. Teksten var veldig morsom og trist, og forankret i noe sant, noe menneskelig – og det var dét som drev den fremover. Humoren kom ikke fra poenger, men fra det som slapp igjennom før språket fikk orden på det. Man lo fordi noe ble gjenkjent. 

Idun Vik, kunstnerisk leder, Cornerstone/ Bergen Dramatikkfestival:

Innspillene mine til kandidater til beste norske forestilling 2000-2025 er preget av at hukommelsen er best i nær fortid og at jeg bodde i utlandet 2006-2014 (...og var tenåring da det 21. århundret begynte). Men here goes!

Undersang av Harald Beharie så jeg i Canadaskogen i Bergen som del av Oktoberdans 2024, og ble trukket inn og ut av meg selv og verden. Skinnkledde utøvere kryper frem gjennom høstløvet og maner frem krefter som får det til å riste i trær og knokler. Verket fremstår som en motstandshandling, et rituale, en utenomjordisk trip og et skrik fra jordas innerste kjerne. Det er rått og konfronterende, samtidig som jeg fornemmer en stor omsorg og invitasjon i alt som gjøres. Sjelden har jeg blitt så grepet og så oppløftet. Beharie har åpnet en ny avdeling i den norske scenekunstsfæren. 

Kjersti Horns Kristin Lavransdotter på Det Norske Teatret i 2022 fikk åtte timers intenst teater til å gå som en røyk. En sammensmeltning av teater og litteratur som virket presserende og historisk, monumental og renskåren, radikal og medrivende. Saftige frukter av et langvarig kunstnerisk samarbeid, og slående skuespillerprestasjoner. Å sitte i salen mellom både pensjonister og ungdommer som alle satt like fjetret time etter time, forsterket den kollektive, forenende erfaringen scenekunst kan være på sitt beste.

Camara Lundestad Joofs De må føde oss eller pule oss for å elske oss brakte inn perspektiver som har vært så godt som fraværende i norsk institusjonsteater – med bulder og brak. Oppsetningen på Den Nationale Scene i 2023 var en bombe der de personlige konsekvensene av strukturell rasisme fikk smelle veggimellom. En in’yer face lektyre som også tilførte et vell av nyanser til de ulike problemstillingene. Skuespillerne gikk inn med raseri, sass, humor, sorg – og et helt uimotståelig scenenærvær. Disse damene må bare overta hele verden, tenkte jeg. En flik av virkeligheten ble forandret. 

Danseforestillingen ME TOO premierte på Dansens hus i 2015 (lenge før #metoo ble et fenomen og helt endret meningsinnholdet til tittelen). Klokkenist Laura Marie Rueslåtten og koreograf Kristin Ryg Helgebostad forente håndklokker, bevegelse, skinnjakker, boots og gullstoff i et vidunderlig uttrykk som hele tiden forvandlet seg. Som en rundtur i underbevisstheten, som gikk fra opposisjon til feelgood, mysterium og sakrale svev. Alle kanaler ble åpnet og jeg ble totalt gjennomboret av fysisk klokkeklang-poesi. 

LIVE – Sorgarbeid av Eirik Fauske hadde premiere på Black Box teater i 2016 og kombinerer et nyskapende formspråk med en dyptpløyende undersøkelse av tap. Ved å la teksten bli skrevet fram live på scenen, synliggjør forestillingen sorg som en pågående og uavsluttet prosess. Publikum inviteres inn i et åpent, poetisk rom der egne erfaringer aktiveres, samtidig som forestillingen åpner for en kollektiv eksistensiell tilstand. Det skrevne ordet står i sentrum for en audiovisuell og kroppslig erfaring – uten synlige kropper på scenen. Samspillet mellom tekst, lys, lyd og scenografi gir sorgen en sanselig og konkret form, i et konseptuelt presist og åpent uttrykk som har satt varige spor i scenekunstminnet.

*

Knut Olav Åmås, direktør Fritt Ord:

Edda, Regi: Robert Wilson. Det Norske Teatret 2017

 Trilogien, av Jon Fosse, regi: Luc Perceval Det Norske Teatret 2019

 Meg nær, av Arne Lygre, regi: Sigrid Strøm Reibo. Nationaltheatret 2019

Hamlet, av William Shakespeare, regi: Johannes Holmen Dahl. Nationaltheatret 2023

 Arven, av Matthew Lopez, regi: Johannes Holmen Dahl. Nationaltheatret 2025

Ellisiv Lindkvist, dramatiker og leder av Dramatikerforbundet:

Jeg flyttet til Oslo i 1997 for å kunne se mer teater. Ja, og studere teatervitenskap da. I Oslo kan man gå på teater hver dag. Det er alltid noe å se. Og særlig var det Black Box teater og det ikke-institusjonelle som tiltrakk meg. På Black Box kom også en rekke internasjonale gjestespill av høy kvalitet.

Hvis jeg skal prøve å se for meg noen forestillinger som har gjort inntrykk, så er det i første omgang ulike kunstnerskap som kommer opp og som har vært interessant å følge, som Ingun Bjørnsgaard Prosjekt, Verk Produksjoner, De Utvalgte, Goksøyr & Martens og Kate Pendry. Pendry har gjort veldig mye bra opp gjennom årene og man kunne valgt fjorårets Kentucky Daze, men jeg tror jeg går for:

An evening with Johnnie Johnson av og med Kate Pendry (2004-2007).

Kate Pendry har lagd en feministisk karakter inni en ganske macho og tradisjonell mann. Han (Johnnie) eller skal vi si hun (Kate) sparker til kvinner, selv om han på mange måter også latterliggjør menn. Det er en kant her som man ikke blir helt sikker på. Jeg skrev selv om den i en katalog til Kunstbanken Hamar i 2008, med tittelen «Hvem er redd for Kate Pendry»:

«Jeg forsøker å huske hva det var ved Johnny Johnson jeg likte så godt. Rett etter at jeg hadde sett forestillingen for første gang, i 2004, stod jeg i foajeen på Black Box Teater i Oslo og tenkte; naivt og entusiastisk: Dette bør alle se! Og det til tross for at forestillingen An Evening With Johnny Johnson ikke gir noen enkle, klare svar.»

Og avslutningsvis i teksten skriver jeg:

«Johnny Johnson skjeller oss ut. Oss kvinner. Oss kvinnelige dramatikere. Oss middelklassefeminister. Og vi – (jeg) klapper og applauderer. Mer, mer. Pisk oss! Pisk meg! Men den som blir pisket på scenen neste gang er Pendry selv. Som Sister Ruby Tuesday. Pendry skjærer gjerne i sine egne armer. Kaster opp på scenen. Henger seg i kroker. Og forteller om en hard barndom. Hun utfordrer grenser i sitt eget liv og i sitt eget virke som skuespiller. Og hun utfordrer publikum. Hvem er vel ikke redd for Kate Pendry?»

Jeg er i hvert fall redd. Fylt av frykt, — og beundring.

 Den norske Opera og Ballett i Bjørvika åpna i 2008 og her har jeg hatt noen storslåtte kunstneriske opplevelser. Et bygg man kan bli glad av å bare sykle forbi. Og her har jeg sett så mange gode forestillinger. Noen ganger er det så deilig å se kunst der man ikke har måttet spare i alle bauer og kanter, der det er utøvere i hopetall, kor, orkester, fantastisk scenografi. Der det visuelle er storslått, utøverne trent til fingerspissene og kvaliteten er av ypperste klasse i alle ledd. En slik kunstopplevelse er:

The Hamlet Complex Redux av Alan Lucien Øyen.

Fra hjemmesida til Operaen: Fra et gigantisk tre-teleskop til levende bilder av dansernes ansikter – denne forestillingen er både spektakulær og nær! «Det er helt vilt og ikke så rent lite fantastisk», skrev Inger Marie Kjølstadmyr i Dagsavisen etter urpremieren i 2018. 

Byggmeister Solness av Ibsen, Vinge/Müller, Det Norske Teatret 2023

Jeg kom seint til festen og hadde ikke fått sett Vinge/Müller før denne forestillinga i 2023. Og jeg forstod umiddelbart hva alle snakket om. Dette var noe av det mest interessante jeg hadde sett på en norsk teaterscene på veldig lenge. Laget av en duo med høy kunstnerisk integritet. Her er det ikke snakk om provokasjon for provokasjonens skyld. «More is more» som Thomas Oberender skriver i et essay i forbindelse med denne forestillinga: videre skriver han: «Ibsen-framsyningane til Vegard Vinge, Ida Müller og teamet deira, liknar ei forståing i sakte film.»

Og videre:

«Vinge/Müller sine meditasjonar over Ibsens verk legg vekt på dei minste leddsetningane i dialogane hans. Enkelte setningar og ord i stykket blir handterte av kunstnarane som liner i eit dikt, dei blir gjentekne om og om att i framsyninga, heilt til dei talar for seg sjølve.»

Det er kunst som makter å ryste, sette en ut av spill og gi oss en følelse av at alt er mulig. Kunsten rocker, this is the real punk.

Ways of seeing, regi: Pia Maria Roll, Black Box teater 2017

Hvis jeg skal snakke fra et kulturpolitisk ståsted så må jeg ta med Ways of Seeing. Stykket som klarte å bli større enn seg selv. For å sitere meg selv fra Klassekampen (også trykket i Jeg skulle si storm, boka om Ways of Seeing): «Teaterstykket er et mangefasettert verk, med poetiske og visuelle kvaliteter. Ways of Seeing undersøker hvordan mange i Norge bruker sin politiske og ikke minst økonomiske makt til å dreie samfunnet i en mer fremmedfiendtlig og høyreekstrem retning. Det som antydes i stykket har vist seg å stemme i etterspillet på nærmest parodisk vis. Vi har fått en offentlighet der folk med makt gjentar løgner igjen og igjen uten at det får noen konsekvenser.» Selv når det viser seg at trusselen mot demokratiet kommer fra det ytre høyre som gjorde sitt beste for å kneble kunsten, anmelde kunstnerne og ønsket å frata teatret støtte, savnet vi en tydelig og modig offentlighet som kunne slå ring om kunstnerne. Hvis noe slikt skjer igjen så håper jeg større del av politikere, media og institusjoner klarer å se hvor støtten og solidariteten bør ligge. Men i det geopolitiske landskapet vi finner oss i i dag, så virker det dessverre fullt mulig at noe slikt kan skje igjen. Leve den frie kunsten!

Den sceniske undergrunnen (2000-2025)

Siden jeg har fått lov å velge fem så går den siste til alle dramatikk og scenekunstfestivalene som har kommet, kanskje gått eller bestått. En anmeldelse av en av Propellenfestivalen fra 2011 var nettopp: «Smak på den sceniske undergrunnen» (Morgenbladet, mener jeg å huske). For selv om det neppe er her man finner de mest fullendte og gjennomarbeidete forestillingene med stort og magisk budsjett, så driver alle de små festivalene et stort og vesentlig arbeid. Det er disse ildsjelene og kulturmaurene som rekrutterer til feltet, holder feltet levende, holder i gang samtalene om kunsten. Ja, endatil holder kultur-Norge i gang, for å dyrke samholdet og skape ting der det bor folk. For å tørre å gjøre noe som er halvferdig og utprøvende, for å tørre å eksperimentere og lage noe halvgodt og kanskje til og med dårlig, men for å i noen tilfeller også lage gull av små ressurser. Og for å periodevis jobbe døgnet rundt for knapper og glansbilder. Under alle disse underbetalte timene såes mange frø, noe testes ut, slik at det kan gjenoppstå et annet sted i mer prangende fjærdrakt. Dette er også teater-Norge, dette er også kultur-Norge, dette er også dramatikk.

Hanne Ramsdal, forfatter, dramatiker, scenekunstner og kritiker:

Skuggar av Jon Fosse. Regi: Kari Holtan. Black Box teater 2009: Bilder fra denne forestillingen dukker ofte opp i meg, mange år etter at jeg så den. Av og til kikker jeg på utdrag på nettet og viser det til andre. All tekst fremføres av barns ansikter vist som videoprojeksjoner på scenen, mens eldre skuespillere vandrer rundt uten å si noe. Dette tilsynelatende enkle grepet får fram andre nyanser i teksten til Fosse enn jeg kanskje ellers ville lagt merke til. Menneskets tilkortkommenhet, kanskje. Og likevel forsøker vi. Og feiler. Igjen. Det som kan virke som en lett og leken tilnærming viser seg å være overaskende rørende på en ujålete, ukonvensjonell måte og når inn til et skyggelagt sted i meg som tilskuer. Et slags grenseområde jeg kanskje visste mer om som barn, men ikke hadde språk for da, og nå når jeg har språk for det, har jeg mistet området litt av syne. Inntil et kunstverk som Skuggar viser vei. https://www.deutvalgte.no/portfolio_page/skuggar/

Lykkelig til mine dagers ende – Et orgastisk lærestykke fra den markedslibidinøse skogen, av Sara Li Stensrud. Black Box teater 2012. Ine Marie Wilmann gjorde en fenomenal prestasjon i møte med den ville og glødende teksten til Stensrud. Jeg husker det som en vanvittig kraftanstrengelse av en sceneprestasjon og at jeg ble helt yr og mørbanka av forestillingen. Anbefaler en kikk inn på et utdrag av teksten her: https://www.dramatiker.no/manusbanken/manus/lykkelig-til-mine-dagers-ende---et-orgastisk-laerestykke-fra-den-markedslibidinose-skogen

Peer Gynt av Henrik Ibsen. Regi: Robert Wilson. Det Norske Teatret/Den Nationale Scene 2005. Lysende opplevelse. Aldri vært borti noe lignende på en scene. Aldri sett kropper tre fram i et rom på den måten. Til å miste pusten av.

Broen over Gjørme av Verdensteateret Black Box teater/Henie Onstad Kunstsenter 2014. Forbløffende og innovativt møte mellom ulike tider, steder og språk. Mellom musikk, scenografi, figurer, mekanikk og romlighet. Et verk som ikke lar seg forklare og ikke kan gjenfortelles. Det minner om å ha sett en film som barn og bære formative inntrykksbilder fra filmen med seg gjennom livet uten å huske hverken navnet på filmen eller handlingen. https://blackbox.no/nb/broen-over-gjorme/

 En vanlig dag i helvete basert på tekster av Tor Ulven, regissert av Ole Anders Tandberg, Nationaltheatret 2008. Til slutt må jeg få med dette særegne stykket som fikk Heddaprisen for 2009 for årets forestilling. Jeg husker at bjørkestammer var bærende scenografiske elementer. Jeg husker skuespillerne som gikk mellom trestammene og at de var mer stemmer enn tradisjonelle karakterer. Jeg husker at teksten til Ulven falt så naturlig ut av Andrine Sæther. Jeg husker det som et godt rom å være i, kanskje det minnet om å være alene med en av bøkene til Ulven. Jeg hadde aldri hatt en sånn opplevelse på teater før. Jeg husker at jeg ville se det en gang til med en gang det var over.

Kristian Lykkeslet Strømskag, teatersjef Teatret Vårt

En av de beste forestillingene, og kanskje viktigste for meg, var Yngve Sundvors Å temme trollet i Reknesparken i Molde i 1998. Det var Yngves første forestillinger etter utdannelsen i Russland, og et overflødighetshorn av lek, uforutsigbarhet og frodighet. En veldig klok og god bestilling fra teatersjef Edvard Hoem og sammen hentet de mange av de beste skuespillerne fra hele landet. 

For meg utfordret Å temme trollet hva teater kan være – upretensiøst, levende og tett på sitt publikum med nærhet til stedet. Et møte mellom verden og en småby på Vestlandet i Norge – et kraftfullt møte mellom Shakespeare og regionteatret. En tolkning som lekte med og utfordret Shakespeare, Molde og tiden. Rett og slett et høydepunkt og et vendepunkt for både Teatret Vårt og også min interesse og forståelse for hva teater kan og bør være. Jeg tror jeg kan ha sett forestillingen ti ganger. Fortsatt et referansepunkt og et minne som gir impulser for hva Teatret Vårt skal og kan være; ambisjoner for kvaliteten hadde internasjonal målestokk, og med en arbeidsmetode for å oppnå reell tilhørighet og nærhet til publikummet og stedet sitt.

De beste forestillingene fra 2000-tallet:

Bakkantinnene av Euripides. Regi: Yannis Houvardas, Nationaltheatret, 2004.

Mann = Mann av Bertolt Brecht, bearbeidet og i regi av Tore Vagn Lid. Samproduksjon Rogaland Teater og Transiteatret-Bergen, 2008.

Vildanden, av Henrik Ibsen, i regi av Vinge/ Müller på Festspillene i Bergen, 2009.

Ibsenmaskin, konsept og regi: Sebastian Hartman. Nationaltheatret, 2010.

Kristin Lavransdotter, basert på Sigrid Undsets romantrilogi. Oversatt av Gunnhild Øyehaug. Dramatisert av Kristian Lykkeslet Strømskag og regissør Kjersti Horn. Det Norske Teatret, 2022.

Morten Traavik, regissør:

Renset av Sarah Kane, regi: Anders Paulin, Den Nationale Scene, Bergen 2002. Begrunnelse: Sitter brent inn i sjelen, nesten 25 år senere. Sarah Kanes ofte fragmenterte, ultravoldelige og klaustrofobiske univers forløst i en sjelden kombinasjon av stilisert og lekfull teatralitet og lavmælt, intenst psykologisk nærvær av et sjeldent samkjørt ensemble. https://www.nrk.no/vestland/terapeutisk-teater-1.196434 

BERTHEUSSEN-SAKEN av Laila Bertheussen, Oslo, 2018-21 Begrunnelse: Totalteater på sitt mest grenseoverskridende, med lag på lag av både tilsiktede og utilsiktede budskap og mening der ingen av de frivillig og/eller ufrivillig medvirkende til slutt har kontroll. I sentrum: En dreven iscenesetter som slår tilbake mot teateret med teaterets egne strategier. https://www.nrk.no/norge/bertheussen-viser-sitt-syn-med-ny-veske-1.15212366 

Witch Club Satan: Konsert, Lokstallen, Kirkenes, Barents Spektakel 2023. Begrunnelse: I følge dem selv en «neo-feminist black metal-performance i 4 akter». Gjerne for meg, men heldigvis også mye mer, dypere og mer flertydig enn ensporet aktivisme. Med bakgrunn fra Akademi for Scenekunst demonstrer gruppen fremfor alt imponerende konsekvent og elegant gjennomført både konseptuelt og estetisk, både mørk, forstyrrende og tiltrekkende. https://www.aftenposten.no/amagasinet/i/JbjdyJ/norske-witch-club-satan-har-blitt-en-internasjonal-snakkis-i-black-metal-miljoeet 

 *

Elisabeth Leinslie, redaktør Sceneweb

 Å velge 5 forestillinger over 25 år er for meg en ekstremt vanskelig oppgave. Jeg har hatt mange produksjoner på listen min, og endte opp med å velge 5 som jeg mener har sprengt grenser, vært nyskapende og utfordret de norske teaterkonvensjonene. Valget henger sammen med mitt kunstsyn og min forkjærlighet for teater som utforsker nye landskap.

 Et dukkehjem, av Vinge&Müller, 2006.

Vegard Vinge og Ida Müller er en kunstnerduo som har fascinert og interessert meg enormt siden jeg så dem for første gang på Grusomhetens teater i 2006. Et dukkehjem var en betraktelig mindre produksjon enn de vi har sett av Vinge og Müller senere, men den banet vei for deres kunstnerskap i Norge. Produksjonen var ekstremt solid og spennende, og noe helt nytt i det norske teaterlandskapet på den tiden. https://sceneweb.no/nb/production/2865/Et_dukkehjem

Blue Motell, Lisa Lie. 2013

Lisa Lie er en spesielt spennende scenekunstner. Jeg har sett mye av hennes arbeider, og det er vanskelig å velge ut den jeg mener er best. Valget faller på Blue Motell da dette spinnville universet tok meg med til steder jeg knapt visste at eksisterte. Skuespillerne var ekstremt dyktige, og humoren var uten sidestykke.

 https://sceneweb.no/nb/production/33267/Blue_Motell

 https://sceneweb.no/nb/awarding/48521/Heddaprisen_2015#48948

Burnt Toast, Susie Wang. 2020

Å skape en ny teatersjanger i vårt århundre er mesterlig. Det mener jeg Susie Wang har klart med sine produksjoner. Spesielt begeistret er jeg for Burnt Toast. En thriller av en forestilling, med mange overraskelser både scenografisk, tekstlig og skuespillermessig. Dramaturgisk beveger de seg i et landskap som er verdt å forske på. https://sceneweb.no/nb/production/96449/Burnt_Toast

Triggersystemet – II: Brunsneglens lange natt, Tore Vagn Lid, Transiteatret. 2025.

Triggersystemet II er en produksjon hvor Lids musikkdramaturgi tas til en høyere enhet. Her veves tekst, skuespill, scenografi og musikk sammen på en mesterlig måte. Produksjonens kritikk av samtiden setter seg i magen som en kule og viser oss en verden uten særlig mye fremtidshåp. Veldig betimelig. Jeg leste også Lids bok, lesedramaet Triggersystemet, og her ligger det et potensial for en moderne klassiker.

https://sceneweb.no/nb/production/160691/Triggersystemet_%E2%80%93%20II%3A%20%C2%ABBrunsneglens%20lange%20natt%C2%BB

 Afterlife, Onlyslime. 2024.

Kunstnerduoen Onlyslime slo for alvor gjennom med produksjonen Afterlife. En ekstremt godt gjennomkomponert produksjon, med en haug av referanser til spillkultur og digital kultur. De tok også i bruk spillteknologi slik at karakterene var både fysiske og digitale samtidig. Vi fikk oppleve en eksistensiell fortelling i en veldig original form som åpnet teatret mot musikk og digital kunst.

 https://sceneweb.no/nb/production/147899/AFTERLIFE

 https://sceneweb.no/nb/awarding/156995/%C3%85rets_verk%202024#156996

*

Ragnhild Tronstad, kritiker i Norsk Shakespearetidsskrift, fagansvarlig for scenekunst, Kulturtanken:

I ikke-prioritert rekkefølge vil jeg fremme følgende glimrende kandidater:

Solaris korrigert (2015) på Det Norske Teatret, regi: Peer Perez Øian. Øyvind Rimbereids fremtidsdikt tilrettelagt for scenen av og med Ane Dahl Torp, til musikk komponert og fremført av Sjur Miljeteig. Et hybridspråklig mesterverk, mesterlig teatralt formidlet.

Det er flere av De Utvalgtes verk som fortjener en plass på denne listen. Siden Skuggar (2009) er nevnt allerede av andre, velger jeg meg Visjonæren (2014), en grensesprengende, bevissthetsutvidende, vakker, klok og skremmende forestilling, løst basert på Holbergs Jeppe på Bjerget.

Klassikere for Kids I-III (2012-2015) var et ambisiøst og kunstnerisk svært vellykket prosjekt av duoen Kristinsdottir/Willyson, som gikk ut på å fremstille tre klassiske litterære verk som teater til et ungt publikum: Goethes Faust, Woolfs Til fyret og Dostojevskijs Forbrytelse og straff. I dag er forestillingene selv å regne som klassikere, og særlig den siste, men også den nestsiste, kan lett forsvare en plass på listen over de siste 25 årenes beste forestillinger.

Vidas Extremas (2016) var en samarbeidsproduksjon mellom det samiske nasjonalteatret Beaivváš, Hætta Production og gruppene Sotz’il og Guatemaya fra Guatemala, regissert av Jon Tombre. I et presist, kunstnerisk-ritualistisk formspråk som tok opp i seg elementer fra hiphop, poesi, dans og teater skildret forestillingen en grufull politisk virkelighet av forsvinninger og folkemord som aktørene selv var berørt av. Avstemt, poetisk, rystende, vakkert, verdig og viktig teater, med «skyhøy gåsehudfaktor».

Til sist vil jeg trekke frem den nær legendariske Sorga kler Elektra, Eugene O’Neills familiedrama basert på Orestien av Aiskylos, regissert av Eirik Stubø. Forestillingen hadde premiere på Det Norske Teatret i 2012 og ble gjenoppsatt samme sted under Heddadagene i 2017.

*

Knut Ove Arntzen, prof. eremitus Teatervitenskap, UiB. Forfatter og kritiker Norsk Shakespearetidsskrift:

Konsert for Grønland, Verdensteatret, premiere Black Box Teater i Oslo, 2004

Konsert for Grønland fikk Bessie prisen i New York i 2006. Det var en performativ installasjon med høy grad av sofistikasjon i bruken av virkemidlene. Materialet til forestillingen var samlet på Grønland. Den var som en veritabel spillemaskin med et sterkt tverrkunstnerisk tilsnitt som kjørte i en og en halv time med performere som ikke var i synsfeltet for å representere noe, men for å operere maskiner og lyd. Den plasserte seg som installasjonskunst mellom bilde og scene. Den viste et scenisk landskap gjennom fysiske handlinger og videoprojeksjoner bl.a. av is og med hav panoramaer som viste skip i hav med isfjell. Iskrystaller ble avbildet som kunstverk når de ble forstørret opp i sterke mønstre. Verdensteatret viste topografiske symboler fra det grønlandske landskap i bevegelse.

Peer Gynt, Det Norske Teatret og Den Nationale Scene 2005.

 I 2005 var det 20 år siden studentene på teatervitenskap i Bergen fikk se Robert Wilson i Berlin, og noen «løse fugler» fra prosjektteatermiljøet i Oslo hadde også sett ham. Dagbladets Erik Pierstorff hadde også sett ham i Beograd på BITEF-festivalen, men var tydelig på at slikt teater kunne han ikke skrive om. «Det må du ta deg av, Knut Ove» var det han sa til meg. Så kom han allikevel til Norge mot alle odds, siden mange mente at det slettes ikke var teater han bedrev. Det var noe annet, noe mystisk, som allikevel mange skuespillere i Oslo og Bergen gjerne ville være med om da han skulle sette opp Ibsens Peer Gynt på Det Norske Teatret og Den Nationale Scene. Ikke siden Charles Marowitz satte opp Hedda på DNS i 1978 hadde det vært så mye oppstandelse på grunn av en teateroppsetning (ref. «Wilson og ´opplevelsens teater´», NST nr. 1-2005). Det var et slags gjennombrudd for postmoderne teater i Norge, i hvert fall på institusjonsteatrene.

Vildanden, Vegard Vinge og Ida Müller, Festspillene i Bergen, 2009

Vegard Vinge og Ida Müllers oppsetning av Vildanden var radikal i måten Ibsen ble utlagt i det sceniske, slik at det nærmest var som en teatermaskin i full vigør. Åpningsscenen var et tablå med to «steinaldermenn» som sloss med hverandre på liv og død. Ensemblet speilet sjelelige landskap og menneskelig forfall i et spill preget av tegneserieaktige figurer. Det var på samme tid en ambient og rituell samhandling, noe som trakk publikum til seg gjennom nærheten og et suggerende spill. Den tegneserieaktige og voldsomme scenografien, de flakkende bildene og den blodige kampen var fascinerende og holdt i en atmosfære som var skapt gjennom sterk lyd og musikalsk ledsagelse. Den frontale billedvirkningen var sterk, og det var lagt vekt på tablåer og spill i flere forskjellige plan.

Transiteatrets 03:08:38 Tilstander av unntak, spilt bl.a. i Logen i Bergen, 2020

Transiteatrets 03:08:38 Tilstander av unntak var en produksjon som ble utviklet til å kunne vises både live og digitalt allerede i forkant av korona-krisen, og den hører til et av de mest vellykkede eksperimentene med dette formatet. Derfor mener jeg at det er relevant å fremheve den som også en av de viktigste de sitse 25 år. #3 og #4 ble vist fysisk på Vega Scene i Oslo 30.-31. januar 2020, men med streaming-lytteposter i Paviljongen i Bergen og Litteraturhuset i Trondheim. Dermed foregrep den teatersituasjonen etter nedstengningen etter 13. mars og diskusjonene i forbindelse med streaming og digitalisering, samtidig som den peker på hva postdigitalt teater kan være. Forestillingen ble gjort av et team av tegnere, musikere og filmkunstnere som rekonstruerte det som hendte minutt for minutt. Den ble utviklet til å kunne vises live og digitalt. Transiteatret hadde lenge arbeidet med virkemidler i fri flyt hvor forskjellige kunstnere smelter sammen et materiale på en ikke-hierarkisk måte. Det var en forestilling som ga en antiautoritær kommentar til en terroraksjon som var inspirert av et autoritært tankegods i en aksjon som var ment å paralysere samfunnet. 03:08:38 Tilstander av unntak viste hvordan kunsten kunne skape antifascistisk motkraft.

Svante Aulis Löwenborg, oversättare, regissör, kritiker

Verdensteatret: Louder, 2007. Denna föreställning, som jag såg på Black Box teater under Ultimafestivalen, sprängde gränserna för en poetiskt-visuell teater, samtidigt som det blev ett deltagande i den resa som gruppen gjort till Vietnam, som ett slags reseskildring där publiken fick vara med om upplevelsen. De ljud som spelades på uppspända pianosträngar och analoga högtalare blev tillsammans med uppläsningen något som få har kunnat överträffa med sin totalteaterupplevelse. Inte heller de själva. Ett prov på regissören Lisbeth Bodds mästerskap att samordna konstnärer som gör sitt yttersta.

De Utvalgte: Jimmy Young, 2007. Skådespelaren Torbjørn Davidsens karaktär som intervjuas i en slags form av TV-talkshow med inslag av exotism och idoldyrkan. Fram växer en karaktär som verkar som en gammaldags skälm och bedragare som lever på att vara lögnare, men där man till slut nästan tror på vartenda ord. Jørgen Langhelles TV-studiovärd, som insisterar att få veta sanningen, blir till ett möte mellan en person med närmast schizofren självbild och en journalist som förlorar sig i att få till scoopet. I Kari Holtans regi, med många lager, som handlar om både medievärlden och om att den verkliga världen är full av sanningssägare och lögnare, utan några säkra svar på vad eller vem som är vad. Och fortfarande väldigt aktuell idag!

Grusomhetens Teater: Sidste Sang, 2009. Trots många starka uppsättningar från denna grupp står Siste sang i sin intimitet och sin frenesi fram som en avgörande upplevelse av hur en konstnär dör och konst därmed blir till, i Lars Øynos bästa ögonblick med den i bästa mening «fattiga teater» som utgår från Jerzy Grotowskis tänkande. Att saker sätts i rörelse på teaterscenen och utstrålar kritiska ögonblick för själva existensen ger teaterkonsten dess mening. Lars Brunborg, Odille Heftye Blehr och Rita Lindanger visar dessutom hur en närmast utdöd form av fysisk teater görs i högsta grad aktuell genom att insistera.

Vinge/Müller: Vildanden, 2008. På Skatehallen i Bergen stod jag ut i bara två timmar, på grund av den fallerande tekniken och höga ljudnivån. När jag gav föreställningen en ny chans på Black Box teater året efter satt jag igenom de 14 timmarna, vilket skapade en närmast fanatiskt lojal skara anhängare när vi som var kvar klockan 7 om morgonen mötte solen utanför teatern. Flera scener framstår som något av det mest fulländade jag har sett. Slutscenen, där Hedvig Ekdahl befriar sin familj ur en drakes mage, med hög Wagneriansk musik skapade en känsla av att här finns det folk som vågar gå hela vägen. En till döden hamrande och insisterande estetik som liknar flera stora författares textmassor och skapar sammanhang, inte bara dyrkan.

Det Norske Teatret: Sorga kler Elektra, 2012. Föreställningen som skapade det som jag kallar Stubøstilen inom norsk teater. Eirik Stubøs mest lyckade mix av klassiska rocklåtar, Eugene O'Neills version av Orestien, och en postkrigs- och hämndskildring där hela ensemblen spelade på topp och flera också inhöstade priser. En renodlad estetik där också projektionerna förlöste historien genom att fokusera på enskilda aktörers framförande, som Torbjørn Eriksens tolkning av The Doors «Riders In The Storm» och Lasse Kolsruds av Deep Purples «Child In Time».

 * Utenlandske gjestespill kan ikke nomineres i kåringen av de beste norske forestillingene 2000-2025. Men enqueten er ikke en del av selve kåringen, og vi gjør et unntak for bl.a. å minne om det nå nedlagte gjestespillprogrammet ICON ved Nationaltheatret, red. anm.