ENQUETE
Fem raske
Norsk Shakespearetidsskrift har oppfordret et knippe teaterfolk til å stemme inn sine favoritter i kåringen av de beste norske forestillingene i det 21. århundre. Vi publiserer svarene fortløpende.
Alexander Mørk-Eidem, regissør:
Hamsuns Sult i regi av Yngve Sundvor (1999), startet mitt 200-tall. Den hadde en, for meg, helt ny teaterform den gangen. Kanskje spesielt artig for meg, som via Irina Malotchevskaja hadde en bakgrunn fra Petersburg-skolen og Stanislavskji, var det å se en regissør som jobbet innenfor Moskvas Meyerhold-baserte metode. En lekenhet i uttrykket og tydelig konsekvens i form og innhold. Fantastisk scenografi som brukte Amfiscenen Hovedscenen på National på en helt ny måte.
Markens Grøde (2007) også av Hamsun og også på National, men denne gang i regi av Sebastian Hartmann. Tysk ekspressiv og pompøs regi i moderne brechtiansk form møter Hamsuns tekst og norske skuespillere. Sven Nordin, Petronella Barker, Ole Johan Skjelbred Knudsen og ikke minst Eindride Eidsvold når han anbefalte Isak å lede vann til engen og bygde en vannrenne gjennom publikum. Morsomt, underholdene og gripende.
Tyra Tønnsens Julemiddag som startet som et prosjekt utviklet med skuespillerelevene på teaterskolen og har gått i flere omganger på Nationaltheatret (2014-2025). Utrolig bedrift å skape en moderne klassiker som har engasjert så mange publikummere over så lang tid i ulike format. Dessuten mesterstykket å oversette Thornton Wilders originaltekst til noe som forteller historien om Norge.
Tid for glede av Arne Lygre i Johannes Holmens Dahls regi (Det Norske Teatret 2022). En tvers igjennom helstøpt, overraskende og vidunderlig forestilling i stort format. Den lykkes å fange tidsånden og gav alle som var så heldige å få se den en lykkepille etter en dramatisk og vanskelig tid.
Blikkrommen av Günter Grass i regi av Kjersti Horn på Nationaltheatrets malersal (2021). Kanskje spesielt på grunn av Olav Waastad som gjorde en helt utrolig prestasjon i denne monologen. Sjeldent å se en skuespiller som er så fri i sin tilstedeværelse på scenen. Gripende, burleskt og utrolig morsomt. Bedre enn boken, og det skjer jo ikke så ofte når det kommer til romandramatiseringer.
*
Maren E. Bjørseth, regissør:
Mutter Courage, 2001, Trøndelag teater, regi: Tyra Tønnesen
En fantastisk og brutal forestilling om krigens natur. Et teaterrom som både innbyr til assosiasjoner og metaforer og samtidig gir rom for sanselighet. Skuespillerprestasjoner som rev i hjertet! En genial slutt hvor virkeligheten slippes inn i fiksjonen. https://www.trondelag-teater.no/forestillinger/mutter-courage
Peer Gynt, Den Nationale Scene/Det Norske Teatret, 2005, regi: Robert Wilson.
Mitt første møte med Wilsons univers. En skjellsettende opplevelse, først og fremst i det teaterfaglige: presisjon, komposisjon, farger, estetikk og skuespillerarbeid. En stor opplevelse og inspirasjon på mange vis. https://www.nrk.no/kultur/stralende-peer-gynt-1.539366
Doppler, 2016, Trøndelag teater, regi: Tomi Janežič.
En genial forestilling hvor Erlend Loes absurdisme blir overført til teaterrommet på en fantastisk måte. En forestilling full av tull, men også dypt menneskelig og eksistensialistisk. Eksepsjonelle skuespillerprestasjoner! Selv om forestillinga har mye tragedie i seg kommer den også over som ekstremt livsbejaende og befriende. https://www.trondelag-teater.no/forestillinger/doppler/
OSV. av Johan Harstad, regi: Torkil Sandsund. Nationaltheatret, 2013.
Et monumentalt verk hvor du følger flere perspektiver på krigens grusomheter. En lang forestilling hvor opplevelsen av å være til stede sammen i seg selv blir utrolig viktig. Det føles spesielt å spise suppe sammen i pausen og så gå tilbake til setene sine. Et epos som forteller oss mye om hvordan erfaringer og traumer forplanter seg gjennom generasjoner. En forestilling som gjorde meg litt klokere og litt mer empatisk. https://forest.nationaltheatret.no/produksjon/osv-20130910#prettyPhoto[mixed]/5/
Den lure revens eventyr, Den norske Opera og Ballett, 2025.
I et viltert univers følger vi den lure revens eventyr. Som i mange operaer er ikke handlingen det mest spennende, her er det verdenen som regissør Stefan Herheim skaper som lager magien. Fiksjonslag og referanser kastes rundt og klarer på forunderlig vis både å underholde og holde fokuset som trengs. En forestilling som kanskje forteller aller mest om hva det betyr å iscenesette(s). https://www.operaen.no/forestillinger/arkiv/2025/den-lure-revens-eventyr-opera/