En ny kulturpolitikk?

Da Bernhard Ellefsen publiserte teksten sin med fem forslag for en ny kulturpolitikk i Norge i Morgenbladet («For en ny kulturpolitikk», 31.10.2025) vakte det en del oppsikt, men har fått få etterfølgere eller svar. Artikkelen var en reaksjon på forslaget om kulturbudsjettet for 2026 fra Kultur- og likestillingsdepartementet, lagt frem for Stortinget samme måned. Derfor var det nå en prisverdig hendelse at Kritikerlaget i samarbeid med Morgenbladet og Oslo Nye Teater inviterte til salong om dette manifestet torsdag 9. april på Teaterkjelleren, en scene som er truet av nedleggelse i den nye politisk-økonomiske virkeligheten som kulturlivet, og ikke minst Oslo Nye, står overfor. Oppslutningen var stor, åpenbart en velkommen debatt om hvordan nye forslag på omrokkeringer av fremfor alt den offentlige pengebruken innen scenekunsten kunne ha hatt for konsekvenser.

 Ellefsen setter i sin tekst opp fem ulike kategorier eller områder der han mener at man skal legge spesielt fokus. To av dem handler om å helt omorganisere NRK og satse på «Kor, korps og håp». Denne kvelden var det fokus på de andre tre: den rollen kultursatsingene bør spille i demokratiet, redusering av faste stillinger innen kulturfeltet og effektivisere bruken av midlene til de regionale teatrene. I kveldens første bolk handlet det om Ellefsens ønske om å redusere høyreekstremisme. Han mener at kulturlivet må være et «antifascistisk bolverk». Redaktør for scenekunst.no Julie Rongved Amundsen og Minerva-redaktør Kristian Meisingset kommenterte dette. Aslak Bonde fra Morgenbladet var ordstyrer. Bernhard Ellefsen fikk svare for seg direkte på scenen, en litt unik måte å håndtere det på. Samtidig skjedde det med godt humør hos alle paneldeltagerne.

Kvalitet og effektivisering

Bernhard Ellefsen: Teksten kommer ut fra en følelse av at verden har forandret seg utrolig mye de siste ti årene, kanskje særlig i fjor, da verden forandret seg i en bestemt retning og for meg av distinkte grunner. Jeg tenker at fascismen banker på døra, det er en premiss for teksten. Og om tiden vår går til helt andre ting enn for ti år siden, så har norsk kulturpolitikk forandret seg sånn cirka ingenting. Og det kan ikke være lurt. Så leste jeg statsbudsjettet, der var det 26 milliarder til kultur, og jeg tenkte at jeg skal ikke gi mer for diskusjonens skyld. Hva kan vi få til med disse milliardene hvis kultur er ekstra viktig i en situasjon der oppmerksomheten vår er under press? Jeg tror at vi må bruke pengene utrolig lurt. Teater var også noe av det første jeg tenkte på fordi det er en kunstart som er diametralt motsatt av en skjerm. Mennesker sitter sammen i et rom, vi tar del i en fellesopplevelse. Teatret tikker av på mange av de boksene som gjør kulturen til et bolverk mot fascisme.

Julie Rongved Amundsen: Jeg er jo enig i mye av det du sier, og tankeeksperimentet er om hvordan omstrukturere det uten å bruke mer penger. Men du får det ikke til – hvordan skal vi gjøre dette? En av dine konklusjoner er at man må effektivisere. Det gjør at dette går på bekostning av kvalitet. Jeg tror at det er helt feil vei. Hvis man får billig teater så får man leieproduksjoner, små produksjoner, ikke en kunst som snakker til menneskene i dag. Da har man ikke det antifascistiske bolverk som jeg er helt enig i at vi trenger. Fordi jeg tror ikke det er strukturene som er problemet. Det er to ting som definerer kulturpolitikk: pengebruken og hvilke strukturer man har for å bruke de pengene. Man trenger at kultur i seg selv er en verdi. At tro på kvalitet er en del av å tro på kunstens verdi.

Kristian Meisingset: Det har vært en gjennomgangstone i kulturpolitikken helt siden andre verdenskrig å løfte opp folket inn i et form for lys, og utjevne klasseskiller med mere. Jeg intervjuet Bentein Baardson da han var sjef for Kilden i Kristiansand og han brukte også denne metaforen: «Nå kommer lyset til Kristiansand». Dette har man brukt mange milliarder på. Nå viser kulturforskningen at det jo ikke skjer, det har ikke blitt noe utjevning av klasseskiller i Norge. Og så tenker jeg at man stort sett er enige om at man vil åpne opp kulturen for alle. I Norge er vi jo glade i å tenke på oss selv som like, men faktum er at kulturlivet er like klasseinndelt som for eksempel kulturlivet er i Frankrike. En grunn til dette er at kulturlivet ikke erteater som har sin beste målgruppe i den øvre middelklassen. De klasseskillene kan vi leve fint med. Folk går ikke til helvete selv om de er på TikTok. interessert i å inkludere folk flest i sine institusjoner, som Operaen og Nationaltheatret, det er veldig mange grunner til at de institusjonene er ekskluderende. Det er ikke bare prisen: at det er billigere å gå på teater enn på en Beyoncékonsert for eksempel, og hvis du er ung er det billigere enn å gå på kino. Det er også mange andre ting: det er klærne, det er væremåten, ånden i veggene og så selvfølgelig det som er på scenen. Og om man skal få inn radikalt andre publikumsgrupper som Bernard skriver, så måtte man endre hele kulturlivet. Det er nok ikke kulturlivet interessert i å gjøre. I motsetning til dette må vi tåle å ha en kulturelite, og et teater som har sin beste målgruppe i den øvre middelklassen. De klasseskillene kan vi leve fint med. Folk går ikke til helvete selv om de er på TikTok.

BE: Det med effektivisering og kvalitet kommer egentlig fra Kulturdirektoratets nye direktør Øystein Strand, som sa at effektivisering ikke alltid handler om å kutte, det er om å prøve å få mer kvalitet for pengene. Men skal vi snakke om kvalitet så må vi dele det i to. For det første må man åpne forståelsen av kvalitet og tenke at hvis man klarer å lage teater som på ekte når flere og har et større mangfold, så er det kvalitet. Det er bare ikke den samme kvaliteten. Det gjør kulturlivet lite mangfoldig når man har en så pass snever oppfatning om hva kvalitet er. Kvalitet har blitt sementert, man må tenke litt større. Det andre er at hvis man ser på enkelte institusjoner så sitter de på utrolig mye av pengene. Og i tillegg er det kjempedyrt å komme inn.

Bernhard Ellefsen gav eksemplet Den Norske Opera & Ballett, som han liker å gå i, men som han tviler på er verd sine penger «hvis det brenner på dass» som han uttrykte det. Når Kristian Meisingset spurte om Ellefsen kunne definere konkret hva som skal til for å endre på institusjonene fikk han ikke noe svar, Ellefsen fortsatte å hevde at det var et reint moralsk problem, at samtidig som man tar veldig mye av kaka er det en høy økonomisk terskel å få tilgang til scenen som publikum.

Feil retorikk om teatret

Meisingset angrep også begrepet «antifascistisk bolverk» og mente at man kommer galt av sted med den retorikken:

KM: Det må handle om kulturens tradisjoner som har blitt bygd opp i hundrevis av år. Det handler om identitet, tilhørighet, det handler om kulturelt nybrottsarbeid, innovasjon og så mye annet enn det som kan puttes inn i en politisk ramme. For meg blir dette et reduserende perspektiv. En annen ting er at man tillater kulturen å være udemokratisk. Man har ikke operaen fordi den skal være for alle, det er for meg helt innlysende. For meg er operaen for de velstående. Skal man gi operaen mer penger for at de velstående skal komme gratis inn?

 En viktig del i Ellefsens tekst var angrep på det han kaller oppmerksomhetsoligarkene, eierne av sosiale media og KI-utviklingen:

 BE: Vi må tilbake til premissene. Hvis vi er enige om at demokrati og menneskeverd er bra, og at teknologifascistene ikke tjener den saken, så må man se nærmere på hva det er de gjør. Sam Altman er kulturpolitiker, Elon Musk er kulturpolitiker. Alle disse sterke, mektige kreftene er opptatt av kultur. Fascister er opptatt av kultur. Og hva er det da som gjør kultur potensielt antifascistisk? I grunnen er det noe annet enn den faens driten som nå ødelegger oss. Den uerstattelige verdien fins i annerledesheten.

Institusjonsteatret er genialt

Dette fikk debatten til igjen å ta en sving innom kvalitetsbegrepet. I den andre avdelingen av kveldens salong sattes det opp et annet perspektiv da den nye sjefen for Teater Innlandet, Ingjerd Egeberg, ble konfrontert med Bernhard Ellefsens meninger om teatret. Et av hans eksempel i Morgenbladet var nemlig at Teater Innlandet hadde brukt sine 52 millioner i offentlig støtte feil:

Ingjerd Egeberg: Det er jo 2024 du prater om der. Som alle innen teatret veit, så går det opp og ned. Noen gang tar du kunstneriske sjanser, noen som ikke passer seg på våren og noen som ikke passer til jul, og så lærer du egentlig av det. Det året var litt stusslig for Teater Innlandet. Det er vel ingen som tenker at der hadde vi bærende kunstneriske seire, men ikke noe folk. Men det som jeg er overrasket over er at institusjonene skulle ha parkert, som du skriver. Jeg synes at – hjelpe meg for en muskel Teater Innlandet kan være for den frie scenekunsten i Innlandet! Det er like så stort som Danmark, det bor 73.000 i Innlandet og det er nesten bare skog der. Det er lange avstander og 46 kommuner, vi skal fordele jevnt på gamle Hedmark og Oppland. Noen føringer vil politikerne ha, resten får vi lov å styre sjøl. I denne styringa vår får vi hjelp av lokale grupper, frie- og dansegrupper, og dukketeatrene. Vi gjør alt det kjedelige merkantile arbeidet, sånn at disse frie kunstnerne, og vi sjøl, kan lage kunst uten at det blir for dyrt. Vi kan være muskel og bruke penger effektivt. Så jeg syns organiseringen i institusjonsteatret er helt genial. 

BE: Det kan jeg håpe på mer av. Jeg vet ikke nok om de 46 kommunene og det frie feltet. Men som jeg nevnte i forrige bolk spriker idéen om riksorganisasjonen som skal ut i landet, og regionteatrene. ut fra en helt annen tanke. Det er glimrende tenkt fra andre verdenskrig og 1970-tallet. Men når man har 52 millioner i offentlige penger, hvordan tar man da best vare på de idéene? Noen av regionene ser ut til at ha klart å lage murbyggingen og være nasjonalteatre unna Oslo, men noen steder så har man ikke klart det. Innlandet er ikke eneste stedet der det ser ut til å ha vært fluktuerende suksess. Er da disse pengene best anvendt i denne strukturen og i den tradisjonen som ligger i det, eller kan man tørre å tenke at vi må gjøre noe helt annet? Skal vi henvende oss til mennesker på en helt annen måte, er spørsmålet. Og så må noen andre som kan noe om teater, svare på om det er en god idé.

Fattig og kreativ

IE: Noen ganger lærer nøden en naken kvinne å spinne. Og noen ganger når du har litt penger så blir du faktisk mer kreativ. Da jeg var teatersjef på Rogaland Teater måtte vi ut av huset et år, og gjorde noe av det du sier, vi spilte da på alle mulige slags pussige steder. Det ene vi oppretta var «take-awayteater», det vil si at vi hadde en meny som man kunne ringe inn. Den skulle inn i en Golf-bil og kunne spilles på to kvadratmeter, hjemme hos «Aslaug på Jæren». Vi spilte på bursdager, vi spilte i bedriftsmiddager, alltid tett inn på der folk var. Et billig teater, men helt avhengig av at vi hadde et fast ensemble. Fordi, hvis vi hadde hatt frilansere, så får de kanskje en bestilling på mandags kveld og så har de en på fredags formiddag, og da er det plutselig en dyr take-away. Men om jeg kan bruke en skuespiller på prøver på dagtid, så er det ikke så dyrt. Det handler om måten du bruker ensemblet ditt på og hva som er mulig.

 Men vi har ikke fast ensemble på Teater Innlandet, fortsetter Egeberg, det er mange andre teatre som ikke har. Vi bruker frilansere i det frie feltet. Vi er veldig aktive på det. Så jeg kjenner meg ikke igjen i den beskrivelsen du har. Når du sier at vi må fordele pengene annerledes. Hva skal vi da?

BE: Dere må fordele pengene da. 

IE: Vi gjør det. Ikke politikerne. 

BE: Poenget er hvordan kan man tjene felleskapet best mulig for felleskapets midler. Den her ideen om at institusjonsteatret må til, det er noe som jeg er nysgjerrig på hva egentlig betyr. Når jeg jobbet i kulturbyråkratiet så syns jeg at det gikk veldig sakte og at folk hadde utrolig god tid. Mitt inntrykk er at det er ganske stor forskjell på hvor mye man får gjort når alle er fast ansatte, når alt er satt og når alle strukturene er evige. Jevnført med når man har en større prosjektfølelse.

IE: Ja, det å være fast ansatt på en arbeidsplass som ikke kan gå konkurs – du skal ha ganske sterk rygg for å ikke bli lat, eller parkere. Men vi på Innlandet er 25 faste ansatte, mens alle kunstneriske krefter er frilansere. Vi er så barbert som vi overhodet kan være. Vi kan greie å utføre det mandatet vi har og bringe teatret ut til hele Innlandet. Vi kan ikke greie det med mindre folk.

Hvor bredt kan vi spille?

BE: Men hva er drømmen når du tar over denne organisasjonen. Hva har du lyst til?

IE: Jeg er glad at du spør! Jeg er veldig opptatt av de vi skal spille for. Mitt håp er å kunne sette opp et teater som kan nå så mange som mulig og først og fremst prate til hjertet deres. Noen kan si at da kommer vi bare til å spille bonderomantikk. Men jeg er ikke redd for å si: hvor bredt kan jeg spille?! Hvor mange folk kan vi greie å få inn i løpet av et år? Vi har ikke en intimscene, eller en amfiscene, vi har digre, dyre kulturhus rundt omkring i Innlandet som skal fylles. Og da er det kanskje noen andres oppdrag å spille det smaleste, som heller ikke hadde fylt en intimscene i Berlin. Vi må tenkte at det kanskje ikke er en kunstnerisk suksess, men hvis det ikke kommer folk, da har vi tapt.

Drite i kulturhusene

Aslak Bonde: Utgangspunktet ditt Bernhard var jo bolverket mot fascisme. Når du trekker frem hvor mye vi får for pengene, lurer jeg på om du var inne på legitimitet for kulturpengene, at det blir for dyrt sånn at det kommer i miskreditt hos folket, at man ikke forstår betydningen?

BE: Det er fordi man i det norske offentlige kulturlivet og særlig i scenekunsten har lagd seg syke greier med egeninntjening og publikumstall som man måler det på, og så har man veldig lite kvalitativ forståelse for hva samfunnsoppdraget er og hva måloppnåelse kan forstås å være. Det er altfor liten vilje å se på hva nytt man bringer til et lokalmiljø. Jeg bor jo i en by uten ordentlig teaterscene (Fredrikstad) og jeg tror man må tørre å tenke: skal vi finne folk på en annen måte, er det ideen? Kan man drite i kulturhusene?

IE: Ja, man kan det!

BE: Det hadde vært lurt. Altså, kan man tenke samfunnsoppdraget mer kvalitativt? Da syns jeg Riksteatrets sjef som sitter bakerst her, er inne på noe, når han frekt sa at det var mer verdt å få et barn som ikke har vært på teater før til å se noe, enn ti publikummere i Nationaltheatret. Hvis måloppnåelsen skal være å forandre verden heller enn å fylle excel-arket, så må man tenke helt annerledes om henvendelsen sin. Grunnen til at regionteatret er morsomt å tenke på, er jo at det virker så åpent. Når man noen steder driver et nasjonalteater i Tromsø, på en måte, og andre steder driver rare verkstedsgreier, er jo det en mulighet. Hva er mulig, og hva er best? Det er jo derfor man ikke kan måle de institusjonene etter samme parameterne som Nationaltheatret. Det er et viktig poeng for meg.

Teatret som muskel

IE: Jeg skjønner ikke hva det er du vil. Du vil spille på en masse andre steder og gjøre det annerledes. Du vil ha en annen type teater. Men, jeg lurer på om det er en motsetning? Du liker ikke institusjonsteatret, ikke sant?

BE: Litt imot.

IE: Og verdien av den musikalen, hva den kan være for å hjelpe andre, eller når vi hjelper en skuespiller å sette opp teater på et toalett…

BE: Hvis institusjonsteatre er dét, da er jeg med!

IE: Men du skjønner jo ikke at veldig mye av tiden bruker vi jo på dette. Men det syns jo ikke fordi kritikere har ikke tid til å reise rundt og se på allting lenger!

BE: Poenget er jo ikke å si at ingenting av dette skjer. Det kan hende at du har rett i at Teater Innlandet gjør alt det jeg drømmer om her i verden og at jeg ikke vet det, men hvis man tenker at institusjonene bruker mange penger, så ser man jo at når de går rett til kunstnere så kommer det jo ut ganske mye med mindre penger. Da mener jeg at det er et legitimitetsspørsmål.

AB: Men det Ingjerd sier er vel at man trenger en muskel. Og at du kanskje du ikke ser det? 

BE: Det tror jeg kan være riktig.

IE: Jeg tror at noen ganger er jåleri inne i bildet, at vi har mista litt feelingen med hva som engasjerer mest mulig folk. Det er lov å ville engasjere mest mulig folk - óg!

BE: Ja, det er det. Men det er nok med Holberg, lissom. 

IE: Ja, Holberg er dårlig, det kan være, men jeg kjenner at jeg blir sint av at noen sitter og bestemmer og forteller meg hva som skal være bra.

BE: Jeg bestemmer ingenting, jeg bare sitter her og mener.

IE: Og jeg liker egentlig ikke at vi begynner å trekke opp fascisme, og så er det Fremskrittspartiet og Høyre, og så lager vi sånne motpoler. Da sitter det noen politikere og leser dette her med subsidiering på 5000 kroner per billett. Det er jo innendørs sleggekasting, det er fare for deg sjøl. Du går på trynet et år innimellom, men pytt, innen kunstnermiljøet er det sånn at kunsten, håndverket – alt dette tilhørte folket før. På et tidspunkt så begynte det å jåle seg til, det er som om vi ikke tar inn over oss at folk flest ikke er interessert i teater. Men folk flest liker å bli underholdt og når de endelig kommer seg på teater og blir traktert med respekt og noe som faktisk kan interessere dem, så er det fare for at de kommer tilbake neste gang. Men at dette her at folkelig og bredt skulle være dårlig?

 BE: Nei da, jeg er enig, men innendørs sleggekasting vil jeg oppfordre til. Hva som er idealene innen kvalitet er for lite avstemt med hva som er behovet. Folkelig og bredt kan også være en gammeldags kategori, jeg er ikke helt sikker på at det er det rette heller.

 IE: Dette er artig! For hør her! Jeg tenker på Innlandet, det er det fylke i Norge med lavest utdannelsesnivå, med høyest kriminalitet innenfor husets fire vegger. For meg er det først og fremst bare å få lyst til å få folk inn i teatret og få smakt på det. La unger fă komme inn, la ungdom få komme inn, bare å få være sammen med noen og se noe anna, så kanskje kan vi strekke en centimeter dit, og en hit. Bare å få opp interessen lite grann er for meg et kjempeviktig mål. Det å få familier til å samles, gå sammen og se, det høres kanskje bonderomantisk ut, men bare for å ta en sammenligning: vi har vært på turné til Koppang. Der bor 1006 mennesker. Tre prosent av Koppangs befolkning var og så på oss, 30 mennesker. Hadde tre prosent av Londons befolkning gått og sett på oss hadde det vært 300.000. Det er noe med å sette i perspektiv. Selv om det ikke kommer så mye folk, så kommer det noen som ikke har noe annet tilbud. Da skal vi være der.

Lokalsamfunnet og polet

AB: Når Hålogaland Teater etablerte seg, leste jeg, var det om å bygge en identitet. Du har vel noe mer i oppdraget ditt enn å bare få folk til å komme?

IE: Ja, i aller høgeste grad. Jeg skjønner at det høres ut som jeg bare er opptatt av det, men å lage godt teater for folk i ei ganske brei vifte, ut ifra en kunnskap om hva det er som gjør at folk vil komme i teatret, det er jeg opptatt av. Og så er det noen annen som får ansvaret for det aller smaleste. Tru det eller ei. Du må prøve å finne dramatikk som er så vettug og så godt skrevet at den kan råke folk der de er.

AB: Da kommer det til å være noe om «bygdedyret» for eksempel?

IE: Gjett om! Her kan det tas mye.

Bernhard Ellefsen tar opp nabolagsbokhandelen i Fredrikstad som et eksempel på når man arbeider nær de som bor i lokalsamfunnet. De som bor og har sitt virke der, vinner frem fordi de er til stede, mente han. Ingjerd Egeberg trekker frem en annen sak som kan virke på samme måte som teatret.

 IE: Ett av forbildene mine er egentlig Vinmonopolet i Moelven. For når Moelven vart by så fikk de pol. Å få folk til ikke bare å kjøpe Amigoen, men bli interessert i en god Burgund, det tar år. Polet har gode ambassadører som kan det med å selge. «Skulle du ikke prøve denne her, Gudrun!» Det er helt genialt at vi har et pol der, jeg håper at teatret kan fungere på samme måte. Vi kjøper billig kvalitetsvin i Norge, men billig kvalitetsteater, det er det faktisk også i Norge.