Den u-menneskelige kunsten

Noen kunstnere påstår at kunsten «deres» skapes uten at de gjør noe som helst. Kunstnerens «død» er den avgjørende trumfen i arbeidet. René Pollesch (29.10. 1962 – 26.02.2024) var faktisk død da «han» regisserte sin siste forestilling, Der Schnittchenkauf (urpremiere 12. desember 2024). Mens den tyske maleren og performancekunstneren Jonathan Meese, som etter eget utsagn «promper ut sitt jeg hver morgen», performer selv (bortsett fra i forestillingen Die Monosau fra 2023 der han representeres av skuespillere og «kunsten» har regi). Selv om tittelen sier det motsatte, ser også Falk, Edy Poppy og Julian Blaue ut til å eksistere i forestillingen Those who don’t exist, som har urpremiere på Det Norske Teatret 9. desember. Men alle disse kunstnerne påstår at kunsten manifesterer seg selv. Til kunstnernes forsvar – og mot deres egen påstand: det er snakk om et samarbeid. Men kan kunsten da også skape et soloverk, helt uten menneskelig hjelp? Spørsmålet drøftes på slutten av essayet.

Kunstens maur

I Jonathan Meeses berømte Propaganda-tale-performance 2012 ved Akademie der Künste i Wien, skriker han ut et kunstbegrep der kunsten oppfattes som et eget regime. I «kunstens diktatur» skal kunstneren tjene som «kunstens maur». Når «mauren» skaper på en upretensiøs, uselvisk måte – som i et slags stoffskifte – «kunster kunsten». Kunstnerisk arbeid, eller bedre: lek, foregår automatisk og naturlig, som å spise og å skille ut ekskrementer.

For mange representerer Jonathan Meese det motsatte av filosofien sin. Han står i sentrum av performancene og på maleriene skriver han navnet sitt («Erz-Meese»). Han bretter ut familielivet i kunsten: «mammaen» hans er ofte med på scenen.

Ser man nøye på Meeses ville «hastighetsverk», er det likevel kunsten og ikke jeget som står sentralt. Han gir intervjuer og maler samtidig med venstrehånden på bilder som senere utstilles som mesterverk. I denne raske produksjonen kan kunsten ta form uten egoets innblanding. En annen måte å unnslippe det «ideologiske», voksne jeget på, er Meeses barnslige kunstlek, alt er på liksom. Han hyller «kunstnere» som går til angrep på virkeligheten, for eksempel eventyrkongen Ludvig II som drømte seg bort fra politikken og bygget «Disney-slott» som Neuschwanstein i stedet. Meese sidestiller Mr. Spock fra Star Wars med Adolf Hitler («man skulle ikke ha latt Hitler herske i virkeligheten, men gitt ham en scene like stor som det tyske riket»). Meese utførte hitlerhilsen på Documenta i Kassel i 2012, men dommeren frikjente ham fra tiltalen for «bruk av symboler tilhørende forfatningsstridige organisasjoner», fordi han «ikke kommer fra virkeligheten» – sier Meese. Det at mammaen hans er en så viktig del av kunsten, betyr ikke at hans person står i sentrum. Tvertom: den umyndige «mammadalten» følger slik idealet sitt om å skape kunst – ikke som et bevisst subjekt – men som en vill, gal og ubevisst guttunge. Eller som en gjenstand, kunstens objekt? Ofte kaller han seg «das Meese», altså «Meesenet», som en ting.

Pollesch regisserer posthumt

Også René Pollesch drømte om å bli overflødig. I hans første forestilling som teatersjef på Volksbühne Herr Puntila und das Riesending in Mitte (urpremiere 11. november 2021) iscenesetter han denne replikken: «Jeg vil bli kvitt regissør-egoet sånn at skuespillere og dramatikere kan jobbe direkte sammen.» Det er skuespilleren Astrid Meyerfeldt som sier «jeg» og fremfører setningen. Det at hun sier disse ordene om regissørens ubetydelighet, samtidig som man skjønner at det er regissøren som tenker høyt, gjør at alle ordene – og samtidig ikke et eneste ett – stemmer: Uttaler Meyerfeldt ordene om seg selv, hvilket hun jo gjør, selv om hun er skuespilleren Meyerfeldt og ikke regissøren Pollesch, blir det feil. Men siden vi vet at det er dramatikeren og regissøren Pollesch, som står for det hele, som egentlig snakker her, blir det også riktig.

Pollesch, eller Meyerfeldt, sier så at en regissør bare er en som sender teksten til skuespilleren per e-post om formiddagen og ringer om ettermiddagen for å spørre om skuespilleren har skapt noe ut av det. I stedet for å irritere ensemblet med sine regi-innfall, kan den såkalte regissøren heller «skryte med kapitalismekritikk om kvelden», sier Meyerfeldt «selvironisk» (hvilket selv ironiseres det over?). Hun «spiller» regissøren uten å skjule at hun er en skuespiller. Forvirringen om Polleschs egen praksis er gøy, og sprø. Hvem vet, kanskje Meyerfeldt allikevel har regissert replikkene selv uten regissør-egoets tilstedeværelse?

Hvem regisserte forresten Der Schnittchenkauf (premiere: 9 måneder etter Polleschs død)? I programmet nevnes ingen regissør. Har den blitt regissert av seg selv? Eller regisserte Pollesch den som død, posthumt? Åpningsscenens «hovedkarakter» er døren mellom backstage og scenen, som i teaterteori ofte anses som terskelen der skuespillerkroppen blir til en rollekropp. To av Pollesch’ favorittskuespillere, Kathrin Angerer og Martin Wuttke, kommer inn gjennom denne døren og tematiserer samtidig – i replikkene sine – at de «kommer inn», som om dette var en forelesning i teatervitenskap. Eller filmvitenskap? Angerer tilføyer at en berømt kvinnelig skuespiller i «en eller annen film» engang kom inn i leiligheten til en mann og sa til ham at «dette» er (Angerer peker samtidig på scenen som likner en minimalistisk upper class stue fra syttitallet) «et elendig hull»[i] og at den mannlige filmskuespilleren så spurte: «hva sier du?» Denne historien om to skuespillere som entrer og kommenterer et rom, fordobles av faktumet at de på scenen også er to skuespillere som entrer og kommenterer et rom (som nettopp beskrevet, men, scenerommet med luksus-accessoirer er altså, kanskje motsatt filmsettet, slett ikke et «hull»). Når Martin Wuttke sier replikken som Kathrin Angerer sa at den mannlige filmskuespilleren sa, altså replikken «hva sier du?», «misforstår» Angerer dette som et autentisk spørsmål fra Wuttke, og ikke som en sitert rollereplikk fra filmskuespilleren hun nettopp snakket om. Hun gjentar derfor, slik man gjør når noen ikke hører, det hun sa om filmskuespilleren, som kalte mannens leilighet et «elendig hull» og alt blir dobbelt, og meta og innviklet og forvirrende og selvreferensielt og komplekst og morsomt!

De som ikke finnes

I 2014 gjør Julian Blaue en performance uten publikum. Han kaster seg selv – og 21 eksemplarer av Edy Poppys novellesamling Sammen.Brudd. – ned en trappeoppgang: Performancen er resultatet av et sjalusianfall han fikk da kjæresten Edy Poppy fortalte at novellene hennes skulle publiseres i USA. Kunstneren Falk tar et bilde av stuntet. (Uten direkte sammenheng «snakker» dette med Jonathan Meeses installasjon Goldene Mutter i trappeoppgangen til Haus der Kommunikation i Berlin fra april 2023, som også han påsto å skape, ikke for publikum, men for selve trappeoppgangen, samtidig som han viser bildene av installasjonen for et millionpublikum).

Rett etter trappestøntet sitt, skriver Blaue stykket Those who don’t exist, der han gjør seg selv til en deprimert dramatiker som har floppet med stykket Nei, mens kjæresten Poppy har hatt stor suksess med sitt stykke De synlige. Vennen Falk skrives inn som en hot, flørtende regissør som vil sette opp hennes nyskrevne verk. Et stykke hun ikke har skrevet, for det har kunsten, påstår Blaue i stykket han selv – eller kunsten? – har skrevet. Visjonær eller sjalu? Trekantdramaet er i gang.

Those who don’t exist handler om å kaste egoet sitt. Ved å skrive ut sine verste frykter vil Blaue ta livet av det rasjonelle subjektet som kan være i veien for kunsten. Som en bi-effekt avlives den sjalu elskeren i ham selv. For hvem skal være sjalu på hvem, hvis ingen finnes? Karakteren Blaue danner kulten «Those who don’t exist» i stykket ved samme navn, med erkerivalen Falk og kjæresten Poppy. Bare kunsten finnes, den skriver egentlig verkene. Blaue dikterer, i stykket, at alle må snakke uten personlig pronomen og navn. Det fører til kronglete setninger som: «Du» i hermetegn hadde altså et møte med «regissøren Falk» i hermetegn på teatret angående kunstens nye stykke.

Kunstens selvrealisering

Ti år senere skal Blaue regissere urpremieren av Those who don’t exist på Det Norske Teatret. Falk og Poppy er med som seg selv. Snart tar kunsten, altså stykket, over styringen. Da «Blaue» ber «Falk» og «Poppy» om å omtale «seg selv» i hermetegn, stritter Falk imot – som i stykket. Plutselig påstår Blaue at kunsten dikterer: Falk skal ikke bare regissere Poppys stykke i stykket, men også Those who don’t exist. Falk tar over regien fra Blaue og de begynner å filme. Filmsnuttene, der Falk, Blaue og Poppy spiller ut sine konflikter fra virkeligheten og fra stykket, skal vises i forestillingen. I fiksjonen, eller bedre: i autofiksjonen, er konfliktene spennende. Men hver gang Falk og Blaue går ut av (auto-)fiksjonen og inn i den «rene» virkeligheten for å snakke om arbeidet, blir det uutholdelig.

I det fiktive manuset forlater Poppy kjæresten Blaue for Falk. For å forhindre at det òg blir sant, spør Blaue den nye regissøren: «Kan jeg, som en virkelighetsutdrivelse, rope på scenen: ‘bruddet er fiksjon!’?» Troen på at alt fra stykket skal bli virkelig, er ikke betryggende. For manuset ender med en «selvutslettelse». Blaue skyter her Poppy, Falk og seg selv med en pistol for å realisere verdens første solokunstverk («døde kropper på scenen») uten levende mennesker. Eller er det et sjalusidrap?

Falk har angst for at Blaue kan komme til å tro at det er kunstens vilje Blaue skal utføre. Det hjelper lite at Blaue i prøveperioden spiller Jonathan Meeses to hit-låter på repeat: «Hab keine Angst, ich bin deine Angst» og «Kunst ist Chef». Konfliktene eskalerer: i et «All is lost-moment», kun tre uker før urfremføringen, takker Falk for samarbeidet. Oppsigelsen er et sjokk for Blaue.

Verdens første solokunstverk

Those who don’t exist har en alternativ, ublodig slutt, der Poppy avbryter Blaue, idet han vil skyte: «Hvorfor vi står her for å bli drept av deg, Julian, for å realisere kunstens første soloverk helt uten mennesker, istedenfor å bare gå fra scenen, skjønner jeg ikke.»

Blir dette forslaget siste scene i produksjonen, og dermed også i forestillingene på Det Norske Teatret? Blaue & Poppy «forlater scenen».

 Falk ville fortsette som regissør, på en betingelse: Blaue må holde seg unna produksjonen og får ikke opptre live. Kunsten må realisere seg selv helt uten hans innblanding, krever Falk og pålegger Poppy samme restriksjon.

Nå skal det altså skapes kunst uten kunstnerne. Er dette «kunstens første soloverk», uten mennesker? Hvis ja, hvem er de andre som fremdeles står i rampelyset, i produksjonen og på scenen?! Oppsigelse kun tre uker før forestillingen og kontakt- og sceneforbud da Blaue & Poppy tryglet om å komme tilbake: Det er brutalt for de fornærmede og truede forhenværende hovedpersonene og ex-regissøren. Har Falk blitt et u-menneske? spør de sutrete egoene deres. Men i dette universet – der mennesker vil utslette seg selv for kunsten – er det å være et ikke-menneske et kompliment. For da er man kanskje: Kunsten? Den u-menneskelige kunsten?

Those who don’t exist (09. 12. 2025 - 10. 12. 2025) har urpremiere på Det Norske Teatret denne uken.

[i] Her henspiller Pollesch trolig på «What a dump», Elizabeth Taylors første replikk i Who’s Afraid of Virgina Woolf?  red. anm.