Aktuelt tilbakeblikk: Fremskrittspartiet som regjeringsparti

Listhaug har fått den blå, liberale morgenstjernen til å skinne over partiet, og trukket et glemselens slør over partiets nasjonalkonservative fortid. Ingen journalister og kommentatorer minner oss på at Fremskrittspartiet for fem år siden var i stadige konflikter med Stortinget, med de borgerlige koalisjonspartiene og hadde store interne motsetninger. Og ingen minner oss på det som skjedde med teaterforestilling Ways of Seeing, eller hvordan den ene FrP-ministeren etter den andre ramlet av sine taburetter. Det er på tide med et tilbakeblikk. 

Med få dager igjen til valget kan vi konstatere at Fremskrittspartiet har overtatt ledertrøya på borgerlig side. Dermed kan et parti som vil legge ned Kulturrådet og Norsk Filminstitutt bli det førende regjeringspartiet, om det blir blå seier. Erna kan kanskje fortsatt bli statsminister, men hun kommer til å sitte på Frps nåde. Og kanskje Frp nå vil ha Kulturministeren? Det er verdt å minne norske velgere litt om det som skjedde, sist de var med i regjering og Erna styrte landet. 

Fra brunt til blått

Frem til de gikk ut av regjeringen og Sylvi Listhaug overtok som leder, var FrP først og fremst kjent som et nasjonalkonservativt og innvandringsfiendtlig parti. Joda, det handlet også den gang om reduksjon av skatter og avgifter og statlig byråkrati. Men den saken som profilerte partiet i regjeringssamarbeidet var først og fremst innvandringspolitikken. 

Fremskrittspartiet fikk 16, 3% av stemmene i 2013 og gikk i forhandlinger med Høyre om å danne regjering. Men aller først holdt de en internasjonal pressekonferanse der de kritiserte norske og internasjonale mediers kobling av Fremskrittspartiet til Anders Behring Breivik og et ekstremt, ytre høyre i Norge. Av alle steder hadde de lagt pressekonferansen til hotellet på Sundvollen, dit likene etter Utøya-massakren ble fraktet og de etterlatte samlet seg i 2011. Siv Jensen ville at FrP skulle fremstå som et liberalt parti, men deler av partiet var fortsatt mest opptatt av å utvikle en restriktiv politikk på det innvandringspolitiske området. Den nasjonalkonservative fløyen hadde mobilisert før valget. Et utvalg ble nedsatt i april 2013 for å vurdere «utfordringene på innvandrings- og integreringsfeltet», bestående av stortingsrepresentantene Per-Willy Amundsen (leder), Per Sandberg, Christian Tybring-Gjedde, Morten Ørsal Johansen og Robert Eriksson, samt Himanshu Gulati, daværende formann i FpU. Også interesseorganisasjonen Human Rights Service ved Hege Storhaug og Rita Karlsen var viktige bidragsytere til rapporten de presenterte før sommeren. Her ble den politiske situasjonen beskrevet som dramatisk: Landet sto overfor mulige «irreversible konsekvenser» om dagens innvadringspolitikk fortsatte. Med tall fra SSB fremskrev utvalget en skremmende kostnadsutvikling for velferdstaten og innbyggernes skattetrykk. Kraftige tiltak måtte iverksettes, het det. Rapporten ble raskt kritisert for misvisende bruk av statistiske data, men var vanskelig for Høyre å komme forbi. Etter 12 dager med regjeringsforhandlinger inngikk FrP og Høyre en forpliktende samarbeidsavtale. Fremskrittspartiet fikk 7 ministerposter, deriblant justisministeren, og statssekretærer ble rekruttert fra begge partier. Både Høyres og Fremskrittspartiets rekruttering av statssekretærer synliggjorde ellers familiære bånd. Blant annet ble Christian Tybring-Gjeddes ektefelle, Ingvil Smines Tybring-Gjedde, statssekretær i Olje og Energi, mens Per Sandbergs første kone, Line Miriam Haugan, ble statsekretær i Helse og Omsorg. Parallelt ble avtaler inngått med Venstre og KrF om borgfred i aktuelle saker, spesielt i innvandringspolitikken og på justisområdet.

Det vonde justisfeltet

Det skulle likevel vise seg at innvandrings- og integreringspolitikken skulle bli vanskelig for Fremskrittspartiet. Hele syv ministere fra FrP måtte gå fra justisministerposten, på like mange år. Anders Anundsen ble den første som tiltrådte, og den som satt lengst, til tross for at han på spektakulært vis hisset på seg mediene og lagde provoserende og selvforherligende PR-stunts. De som slapp til etter ham klarte ikke å holde stafettpinnen særlig lenge, og måtene de mistet den på, fremsto som variasjoner av inkompetent politisk håndtverk og manglende forståelse og respekt for Stortinget. Listen over justisministrene mens Frp var i regjering mellom 2013 og 2020, ble til slutt som følger:

Anders Anundsen 16.10.13 20.12.2016 (1161 dager)

Per Willy Amundsen 20.12.16 17.01.2018 (393 dager)

Sylvi Listhaug 17.01.18 20.03.2018 (62 dager)

Per Sandberg, konstituert 20.03.18 04.04.2018 (15 dager)

Tor Mikkel Wara 04.04.18 29.03.2019 (359 dager)

Jon Georg Dale 15.03.19 29.03.2019 (14 dager)

Jørgen Kallemyr 29.03.19 24.01.2020 (300 dager)

Sylvi Listhaug og Per Sandberg var begge innvandrings- og integreringsministre før de ble justis-, beredskaps- og integreringsministre, og Ingvil Smines Tybring-Gjedde ble Norges første minister for samfunnssikkerhet, i tospann med Tor Mikkel Wara.

Under Erna Solbergs regjeringstid gikk innvandrings- og integreringsfeltet gjennom en transformerende periode: Antall innvandrere økte, tross forsøkene fra regjeringen og Fremskrittspartiet på å begrense den, og en kritisk situasjon oppsto i 2015 på grensen til Russland, der asylsøkere ankom i flokk – på sykkel! Situasjonen førte til en ny utredning om innvandring til Norge i 2017 og Brockmann-utvalgets rapport etablerte en ny konsensus om de langsiktige konsekvensene, inntektene og kostnadene. Det ble nå vanskelig for FrP å bestride de nye fakta. Samtidig tok EU nye initiativ til koordinerte tiltak som la opp til felles retningslinjer og praksis. Handlingsrommet for Fremskrittspartiets justisministere til å fremme partiets innvandringspolitikk ble dermed stadig mindre. 

Sikkerhet og beredskap

Samtidig vokste et nytt felt frem, knyttet til sikkerhet og beredskap. Det handlet blant annet om hvordan politiets beredsskapssenter skulle ligge, og hvordan beredskap og sikkerhet skulle ivaretas mellom etatene. Erna så sitt snitt til å si at dette området var hele regjeringens ansvar, heller enn bare justisministerens, og justisdepartementets porteføljer ble jevnlig endret. Fordelingen av ministerposter og plassering av saksporteføljer var i det hele tatt et aktivt styringsredskap i Erna Solbergs regjeringskabaler. Og en bredere koalisjon med Venstre måtte på plass etter valget 2017. Det ble nye ministerfordelinger, og selv om Fremskrittspartiet beholdt ansvaret på justisfeltet var noe av luften i ferd med å gå ut av samarbeidet. Forholdet til støttepartiene på Stortinget var også anspent, særlig KrF og Stortingets kontroll og konstitusjonskomité var stadig på vakt overfor FrP-ministrenes brudd på konstitusjonelle regler og sedvane. Noen måneder etter valget ga Anders Anundsen seg, og Per Willy Amundsen overtok for ett års tid. Men snart etter at Sylvi Listhaug overtok på nyåret 2018, skjedde det igjen! Etter 2 måneder kjørte hun seg fast i en strid med Stortinget på grunn av en posting på Facebook, som hun ikke ville beklage. Eller ikke klarte å beklage på riktig måte. Det gikk mot mistillitsvotering, med Rødt og Moxnes i føringen. Men hun trakk seg fra ministerposten dagen før hun ville blitt tvunget ut. 

Ways of Seeing

Tor Mikkel Wara var nestemann, og endelig så det ut til at de hadde funnet en som kunne skape ro og tillit til Fremskrittspartiets håndtering av justisfeltet. Men så gikk det likedan med ham, som med de andre før ham. Han måtte gå han også. Og hvilken spektakulær historie var det ikke som felte ham?

 Det viste seg i den senere rettssaken at hans samboer hadde begått hærverk på egen eiendom og sendt fiktive trusselbrev til seg selv og familien Tybring-Gjedde for å få det til å se ut som om kunstnerne bak teaterforestillingen Ways of Seeing truet og hetset dem og kalte dem rasister. Politiet fomlet og famlet og journalister og redaksjoner lot seg lure. Få dager før tiltalen mot Laila Bertheussen ble tatt ut, uttalte også statsminister Erna Solberg seg i saken og ba kunstnerne om å tenke seg om. For å redde stumpene av regjeringssamarbeidet da Tor Mikkel måtte gå av, beholdt Erna den stive masken på: Hun har aldri senere beklaget sin mistanke og tidligere uttalelser overfor kunstnerne.

Hva skjedde egentlig?

Hendelsene rundt Ways of Seeing inngår i en fortelling om høyrepopulismens fremmarsj i Norge, om kulturkrig i Europa og ytre høyres latente og eksplisitte vilje til å henge ut kunstnere og samtidskunst. At politi og medier og det ganske land lot seg lure rundt i nær fire måneder rundt årsskiftet 2018/2019, er et trist faktum i saken. Men det skal sies at det er et komplekst og tildels usammenhengende bakteppe for det som skjer: Samtidig med teaterstykkets premiere var det klart at KrF skulle inn i regjeringen. Fremskrittspartiet trengte nye gode saker å profilere partiet på. Noen ville også at Ingvil Smines Tybring-Gjeddes spesielle kompetanse på sikkerhet og beredskap skulle gi henne en ministerpost. Noe tidligere er også Laila Bertheussen invitert inn i et privat nettverk av erfarne FrP-kvinner på Messenger. Når det så kommer en adjektivrik teateranmeldelse av Ways of Seeing i Aftenposten, mener Rita Karlsen det er en god sak. På nettsidene til HRS går hun hardt ut og inviterer Smines Tybring-Gjedde til å kommentere. «Det er farlig» blir overskriften og kommentarfeltene flommer av sinte støtteinnlegg. Hennes mann, Christian Tybring-Gjedde fyrer dagen etterpå av et brunsvidd innlegg på Facebook som peker ut kunstnerne bak forestillingen som hatobjekter for gode nordmenn*. Kunstnerne begynner å kjenne seg forfulgt og truet. 

 Uten en oppfordring fra Rita Karlsen ville kanskje Laila Bertheussen aldri gått og sett forestillingen på Black Box. Hun filmer ulovlig under forestillingen og blir bedt av vaktene om å gå. Bertheussen opplever hendelsen som truende, men blir i ettertid engasjert og inspirert. Veldig engasjert. Veldig inspirert. Blir kreativ og handlingsorientert. Nå får hun profesjonell hjelp fra Tor Mikkels kolleger og Rita Karlsen til å skrive en kronikk i VG. Står fram i offentligheten i det forestillingen er over. Hun har makt og bruker den. En uke senere starter en annen forestilling, i Vækerøveien, der hun og Tor Mikkel Wara bor….

Politi, rettsvesen og medier kom til slutt til sans og samling og Laila fikk sin straff. Men det tok sin tid. Vi kan bare håpe det ikke skjer noe lignende igjen.

Fotnote:

https://www.facebook.com/christian.tybring.gjedde/posts/hatefullt-teater-blackbox-teater-legitimerer-sitt-hat-mot-nordmenn-gjennom-en-ab/2045033765576505/.

Tore Slaatta er professor i medievitenskap tilknyttet OsloMet og daglig leder i TSL Analytics.Han står bak en rekke forskningsprosjekter og utredninger på medier- og kulturfeltet og skriver jevnlig i Norsk Shakespeartidsskrift om kulturpolitikk, kunstnerisk frihet og kunstnerøkonomi.