Radikalt kvinnelig på Torshov

– Det er bare ett år, man har ikke to år, sånn som før, sier Petronella Barker når vi møter henne, Maria Kristine Hildonen og Marte Engebrigtsen for å snakke om hvilke planer og visjoner de har for Torshovteatret.

– Ett år er ikke mye. Og det er faste rammer for hver produksjon. Men det er vi som har programmet, og vi som kommer med alle forslagene, så det er ingenting som blir tredd nedover hodet på oss.

Hvor ofte har dere selv kunnet velge hva dere vil gjøre og spille?

Petronella Barker: Nei, det er vel helst sånn at man blir veldig lykkelig når man får noe bra...

Maria Kristine Hildonen: Nei, det har vi ikke gjort siden Teaterskolen...

Det var i sommer det ble kjent at Nationaltheatret (hvor det meste står på vent nå for tiden) blåser nytt liv i Torshov, eller rettere sagt modellen med å la Torshov være en selvstendig, skuespillerstyrt scene, der en gruppe får prøve ut sine egne ideer. Da teatersjef Kristian Seltun gikk ut med oppfordringen til å søke, var det var mange om beinet. Men trioen gjorde utvilsomt et skup da de kunne vise til avtaler med filmskaper Dag Johan Haugerud, som debuterer som teaterregissør med Sykdom og sosial nød (med premiere 23. januar), og musiker Tuva Syvertsen, som vil være med på scenen i Meliorisme (f.o.m. 22. april 2026), som blir et lagarbeid basert på selvskrevne tekster. I tillegg til disse, kommer det to produksjoner til høsten, som de foreløpig ikke vil ut med titlene til.

Barker, Engebrigtsen og Hildonen forteller at utgangpunktet var at de hadde lyst til å jobbe med tekst-, eller egentlig relasjonsbasert teater, og å utnytte nærheten på Torshovteatret. 

Marte Engebrigtsen: Vi vil ikke gjøre det rommet til noe annet enn det er, ikke ha så mye maske og scenografi. I de siste årene har det jo blitt programmert som om det var en hvilken som helst scene. Underveis mens vi snakket oppdaget vi at omsorg er en gjennomgående tematikk: både i de to første, men også i de to andre og mer klassiske stykkene. Det var litt sånn: hallo, her er det et slags tema.

Er det et feministisk prosjekt?

Barker: Ja, det må vi kunne si, også fordi kvinners omsorgsarbeid er underkjent, både i dag og historisk. Politikere, ledere og økonomer sier gjerne at «det har vi ikke råd til», eller at det «ikke lønner seg». Men hva som har verdi, er ikke alltid så lett å måle, og spesielt ikke verdien av omsorg.

Engebrigtsen: Og så er det interessant å tenke på teater som en form for omsorg. Gjøre det til et rom for omsorg.

Det lyder ambisiøst!

Barker: Men det er jo greit å gå høyt ut!

Kropper og statusforskjell

Når vi møtes i prøvesalen på Torshovteatret i november, blir Dag Johan Haugerud sittende sammen med oss etter at prøven er over. Samtalen dreier seg inn mot de utfordringene som de står overfor nå – og som til dels er konkrete, og til dels åpne og litt hypotetiske, slik det er i en arbeidsprosess.

Sykdom og sosial nød handler om fire kvinner: Kristin (Barker) oppsøker sin gamle bestevenninne Mona (her spilt av Gisken Armand), som hun mer eller mindre har mistet kontakten med etter at hun ble kreftsyk. Mona er samboer med Desiree (Hildonen), som er 20 år yngre, og så stikker lillesøsteren hennes, Hege (Engebrigtsen), innom for å låne en kjole. De to søstrene er «særkullsbarn»: Mona har arvet en formue, mens faren til Hege ikke etterlot henne noe. Det er også med en tredje ungdomsvenninne av Karin og Mona, Tone (som er borgerlig og godt gift), men hun er ikke til stede i rommet. Vi møter henne bare gjennom Kristins blikk når hun forteller om sitt heller ydmykende opphold hos Tone, mannen og barna i sommerhuset deres i Danmark. I tillegg medvirker det en mannlig foredragsholder (Jan Gunnar Røise), som de møter på Nasjonalbiblioteket ved slutten av stykket. I likhet med Kristin har han vært gjennom en kreftoperasjon og cellegiftkur, og lider som henne av inkontinens.

Dag Johan: Stemmer det at du har hentet tittelen Sykdom og sosial nød fra en skolebok i samfunnsfag?

Dag Johan Haugerud: Det var egentlig bare en arbeidstittel. Men hver gang jeg nevnte den, ble jeg enten møtt med latter, eller: å, men det er ikke salgbart. Og da har jeg egentlig mer og mer tenkt at det er en god tittel. Dessuten liker jeg at den har bokstavrim. Det gjør den enkel å huske.

Barker: Stykket handler om sykdom og klasseforskjell. Historien Kristin forteller handler blant annet om det å ta imot. Det føles som en slags almisser, selv om det er knyttet til vennskap.

På plakaten som henger ute på fasaden, ser det ut som om alle tilhører det samme sjiktet. Alle er litt rufsete kledt. Men sånn er det jo ikke i stykket?

Barker: Jeg synes bildet er ganske fint. Men jeg skjønner hva du mener, for kontrastene mellom oss kunne vært spissere, eller mer skjerpet.

Haugerud: Det ser mer ut som et slags motebilde, som Therese sier. Men dere er jo ikke i rolle. Og så finnes det ulike grader av selvtillit. Klær kan se kule ut på noen, men som noen ganske triste greier på andre. Vi har snakket litt om hvordan man kan uttrykke lavstatus på en scene. For en skuespiller er en høystatusperson i seg selv. Du blir det i hvert fall. Og det er en del av kontrakten med publikum at det er skuespillerne som har status i rommet. Så hvordan kan man få til en lavstatusperson og få det over til publikum?

Engebrigtsen: Det er veldig interessant.

Haugerud: Og det er ikke sikkert at det er mulig. Som skuespiller bærer man mye status i kroppen.

Barker: I kraft av selve yrket. 

Haugerud: Jo, det kan du si, men jeg tror at det ligger i den personlige erfaringen som du har med deg i kroppen. Og kanskje særlig i Norge, har ikke din yrkesgruppe, skuespillere, så mange ulike typer erfaringer i kroppen. 

Hildonen: Men jeg tenker at hvis det er umulig, så må vi jo finne en form for å vise det.

Haugerud: Det jeg synes er fælt, er hvis man merker at det ikke er sant. Du føler ikke alltid at noe er sant, men du føler at noe er usant.

Engebrigtsen: Men på en måte ligger jo dette i kjernen av det vi driver med. Det er umulig å være en annen enn seg selv. Det er jo alltid teater, er det ikke? Er det ikke alltid en påstand? Eller er det helt annerledes med status?

Petronella Barker forteller om Frank Castorfs oppsetning av Fruen fra havet fra Volksbühne, som ble vist på Stadsteatern i Stockholm, hvor det var med virkelige sjømenn fra Hamburg.

 – Men det virket ikke mer autentisk, de beveget seg bare mer stivt. 

Hildonen: Man da handler det kanskje ikke så mye om å tro på fiksjonen, men mer om omstendighetene. Det at de spiller, er på en måte konseptet. 

Haugerud: Og så handler det jo ikke bare om å ha erfaring. Det er jo ikke bare å ta fram pop-stjernen inni deg, og vise den fram!

Det avkledende blikket

Sykdom og sosial nød handler om flere former for utenforskap: hvor viktig er det for deg at kvinnene i stykket er lesbiske?

Haugerud: For meg er det viktig at det er et skjevt blikk. Og at det kommer innenfra. Det er viktig at det blir snakket om at man som lesbisk, eller homoseksuell, har en annen posisjon i samfunnet, og at det gjør for eksempel sykdomssituasjoner enda mer problematiske. Jeg har snakket med mange homoseksuelle menn som har vært gjennom kreftbehandling, og som har snakket med en seksualrådgiver etterpå, og da handler det alltid om det heteroseksuelle sexlivet. Så da må du på en måte alltid komme ut overfor sykepleieren. Og da er det mye behandling, eller rådgivning du ikke får, fordi de ikke klarer å lage en situasjon som åpner for det, på en måte.

Nå handler jo ikke stykket om akkurat dét, men det er viktig for meg.

Men når man bruker skeive historier, så får man vel også en del gratis? Forholdet mellom en eldre mann og en yngre kvinne har vi hørt mange historier om, men det å fremstille slike «asymmetriske» kjærlighetsforhold mellom personer av samme kjønn oppleves friskere?

Barker: Det er sant.

Engebrigtsen: Det er egentlig rart, ja. 

Haugerud: Men det jeg har merket når jeg har jobbet med en sånn type tematikk, sånn som i filmen Drømmer, hvor det er en lærer og en elev, så er det ingen som snakker om det mulige overgrepet det allerede er at en voksen tar inn en elev, fordi det er to kvinner. Hadde læreren vært en mann, da er jeg helt sikker på at det hadde vært det.

Barker: Ja, det har du rett i. Er det ingen som problematiserer det?

Haugerud: Ingen, verken de som leder slike Q&A, eller publikum. Det er litt rart, ikke sant?

Barker: Ja, det er sant. Er det det at det er litt mer sånn mykt og uskyldig når det er kvinner?

Men estetikken er jo også veldig myk i filmen?

Haugerud: Ja, ja, den er jo det, så det er jo ikke lagt opp at man skal tenke det heller. Man godtar det på en eller annen måte. Men nå ser man jo selvfølgelig alt fra hennes synsvinkel, altså fra denne unge jentas. For hun har ikke opplevd noe ubehagelig, hun har bare vært forelska, så det farger jo av, det også.

Da er vi kanskje tilbake til omsorgsrollen: Når det er en kvinnelig lærer, så tenker man jo på det som en omsorg hun har for eleven. Hvis det hadde vært en mann, ville det blitt mye mer ambivalent.

Haugerud: Og det hadde kanskje vært mer spennende å gjøre det med en mannlig lærer og prøvd å behandle det på samme måte. Det ville vært mer forstyrrende. 

Barker: Det hadde vært mer ubehagelig. Man ville blitt skeptisk med en gang: En lærer som tar en elev inn i sitt hjem, klemmer og kjenner på ham. Men så er det den scenen der læreren (Selome Emnutu) sier at hun syntes det var ubehagelig å bli sett på, at den unge jenta liksom har begått et slags overgrep mot henne, at hun var blitt så seksualisert. Jeg ser liksom ikke en mann uttrykke seg sånn. Det hadde vært gøy det.

Haugerud: Nå skal vi kanskje ikke prate så mye om det. Men bare én ting, og det er jo det med seksualiseringen av den svarte kroppen. Det er noe alle de tre hvite kvinnene bidrar til. Det snakket vi mye om under innspillingen.

Barker: Ja, det blir bare så subtilt tatt hånd om av filmen.

Filmens optikk – og teatrets

Når Kristin i stykket forteller om Tone og familien, da hun besøkte dem i Danmark, fungerer det som et slags «rom i rommet», hvor kvinnene liksom kikker inn i det heterofile, «normale» familielivet. Samtidig er disse partiene kanskje det mest utfordrende ved å sette opp stykket på scenen. Jeg ser for meg familien i Danmark som film?

Haugerud: Det er mange som har sagt til meg at den måten jeg skriver på, sikkert kan fungere bra som teater. Men det har jeg ikke vært så sikker på. Så det er liksom mitt personlige eksperiment: å se om den formen faktisk kan funke på scenen.

Fordi den er så teksttung i forhold til det som er vanlig på film?

Haugerud: Ja, de lange klippene, men det gjelder også måten karakterene snakker på, som skal være nærmest naturalistisk, eller hverdagslig, og på en måte ikke betyr så veldig mye. Den kan være litt pludrete. Så det å se om det løfter seg, blir det spennende å finne mer ut av.

Men til det første du sa: jeg opplever at er veldig mange bøker og filmer, men kanskje særlig norsk litteratur, som liksom avkler det heterofile kjernefamilielivet. Men det blir alltid avkledd fra innsida, fra noen som kjenner seg igjen. Tar det på kornet. Og derfor syntes jeg at det kunne være fint at personene ikke egentlig kjenner seg igjen. De har ikke noe med det å gjøre, egentlig. Så de kan kle av det på en annen måte.

Det er litt som en zoologisk hage.

Haugerud: Ja, og vi kan egentlig holde på med det ganske fritt.

Skrev du opprinnelig stykket som film?

Haugerud: Jeg skrev på noe som ligner litt på dette – med et par av skuespillerne i tankene. Og så spurte de meg om jeg ville gjøre det. Og fordi jeg aldri har hatt mulighet til å teste ut manus på denne måten i film, som jeg kan i en prøvesammenheng på teater, så tenkte jeg at jeg liksom ikke hadde råd til å si nei. 

I film har man en motstand og hjelp i bildene, og det har man jo ikke på den måten her? 

Haugerud: Og derfor har jeg tenkt at det vil vært interessant å se om det kan fungerer som teater. Når vi har filma de siste filmene mine, så har vi vært veldig bevisst på avstanden mellom kamera og skuespillerne. Vi har vært bevisst på at bildene skal være såpass store at de aldri bare skal vise personene herfra (fra skuldrene og opp). Det skal være såpass distanse at publikum kan få et slags pusterom mellom det som skjer på lerretet og seg selv. Og at det skal være så store bilder at du kan velge hva du skal se på. 

Derfor har vi også mange ganger prøvd å filme mot vinduer, der det skjer noe utenfor. Så du kan få andre ting å ha oppmerksomheten din på. Og så se om det liksom funker, da. Og så er det kanskje ikke så viktig at du får med deg alt heller, hvis du får med deg en essens. Sånn har vi tenkt. Men som tilskuer er du jo låst inne i kinosalen, og det er jo noe helt annet enn på teater. 

Barker: Det rammer deg inn. Eller du kan vise bilder av noe helt annet.

Engebrigtsen: Vi må jo finne opp den formen, eller: du må gjøre sammen med oss, for å se om det lar seg overføre. Hvordan lytter man? Det å sitte og lytte i et rom, slik som man vanligvis gjør på en scene, kan man ikke her. 

Hvordan da, mener du?

Engebrigtsen: Vanligvis er man intenst lyttende som skuespiller. Men her er jo lyttingen en del av landskapet, så er det jo en helt annen måte man lytter på, i et sånt rom da. 

Hildonen: Det kommer til å bli kjempegøy, men også en teknisk utfordring. For det må jo løftes, og Torshov er et vanskelig lydrom. Vi skal ikke ha mic-er, så det skal ikke være en gjentagelse av den naturalismen som vi var igjennom for noen år tilbake. Men det gjelder å finne et krysningspunkt mellom noe som er veldig teknisk og samtidig naturalistisk og nedpå.

Barker: Ja, og ektefølt.

Men dere vil altså holde dere til en naturalistisk form?

Haugerud: Ja, det er liksom det som er planen. Det er sånn det på en måte er tenkt. Det er sånn det er skrevet. At det er noe man skal egentlig skal lytte seg inn på, og ikke bli så veldig fortalt til. Og da må man jo på en eller annen måte vekke en nysgjerrighet på det som skjer mellom dem.

Kan dere si litt mer om de tekniske utfordringene?

Hildonen: Nei, hvis disse kvinnene kjenner hverandre veldig godt, og praten er pludrete, som Dag Johan sier, så vil veldig mange av ordene bare være ord, for de sitter og prater litt oppå hverandre. Uttrykket skal på en måte oppleves slik at man kikker inn i en stue. Man er veldig flue på veggen, men for at det skal komme over scenekanten, så må vi jobbe veldig teknisk. 

Engebrigtsen: Det er lettere å jukse lytting enn å bare stå og se på et menneske. Altså lytte sånn som man gjør i en stue. Det er en mer avansert teknisk øvelse enn det vi er vant til.

Haugerud: Tror du det går?

Engebrigtsen: Jeg tror det går!

Barker: Absolutt.

Engebrigtsen: Vi burde jo bare komme oss inn i de stolene og så fort som mulig!

Rant og egne fortellinger

Dere i Torshovgruppa har jo enda en produksjon på trappene, Meliorisme, i samarbeid med Tuva Syvertsen. Den er inspirert av en sang, eller en slags rant: «slutte og byne» (Syvertsen) – så det må bli et veldig annerledes uttrykk?

Engebrigtsen: Det er ikke helt ulike tema, selv om det blir to veldig ulike uttrykk. Jo mer vi holder på med det, jo mer beslekta ser vi at de er.

Barker: Jeg føler jo at dette med omsorg og fellesskap er veldig til stede. 

Engebrigtsen: Felleskapet, og hvem er vi i dette rommet? Hvilke rom kan vi gå inn i? Selv om uttrykket vil være forskjellig, så vil jeg tro at det med ikke å ta på seg den store skuespillerrollen... som ofte er en beskyttelse, vil være felles. Vi merker jo også at vi blir farget av det landskapet som vi er i nå, når vi skriver på nummer to. 

Dere skriver altså tekstene selv?

Barker: Ja, vi har et andreutkast til et manus, men vi fortsetter å fylle på. Det er veldig personlige tekster, og de må sys sammen for at det skal få en struktur. Og så har vi jo Tuva og sangene hennes å lene oss på!

Engebrigtsen: Det handler også om det sårbare, mørke, det avkledte, det syke, om døden. Men vi er fire kvinner, så det er klart at det perspektivet er med. 

Spiller dere karakterer, eller blir det et mer direkte og performativt uttrykk?

Engebrigtsen: Vi er kanskje en variant av oss selv. Vi har ikke noen karakterer vi skal fremstille, eller jeg tror ikke det i hvert fall. Men det er interessant siden tematikken er såpass lik, å gå fra dette stykket, hvor vi er i rolle, til det neste hvor det i større grad kommer fra oss, og ikke fra noen annens munn. 

Hildonen: Det er jo også et svar på, eller kommentar til tiden vi lever i.

Barker: Kanskje det er ønsketenkning, men jeg synes jeg merker at teater blir mer og mer viktig. Og jeg synes jeg kjenner en tørst hos publikum etter teater som handler om det som skjer her og nå. Det er kanskje alltid et ønske, men det at fellesskapet vi har er i så stor fare, at vi på vår måte, sammen med publikum kan være med på å skape et felles rom ... 

Men hvis folk har høye forventninger, så faller vel ting lettere gjennom?

Engebrigtsen: Det er større krav til at det er relevant, at det betyr noe. Hvis man ikke bare vil ha underholdning og Netflix da.

Barker: Men det kreves mer av teatret i vår tid. Hva det er vi vil, hva prosjektet vårt er. Det er jo også bra. Det er absolutt skjerpende. 

(Intervjuet er fra Norsk Shakespearetidsskrift nr. 4 2025, og ble gjort i november, mens manuskriptet til Sydom og sosial nød fortsatt var under utvikling, red. anm.)