«Jeg er en sånn sotgrå, sosialdemokratisk moralist»

Bjørn Sand (92), best kjent gjennom figuren Stutum, er ikke den som søker rampelyset. Han er en beskjeden mann, i sterk kontrast til at han herjet i 25 år som den mest kontroversielle og populære humorfiguren i landet, og som krumtapp i NRK TVs Underholdningsavdeling i flere tiår. Det tok undertegnede et par år (!) å manne seg opp til å be om et intervju – men det kom positivt svar med en gang.

D.N.: Bjørn Sand, Stutum-figuren ble jo født på syttitallet. Du har selv sagt at du, som svært mange andre, ble opprørt av Vietnamkrigen og krigføringen i Asia – at det er bakteppet for at Stutum kom til verden. Var det også hendelser i Norge som gjorde at du syns det var på tide å skape en slik figur?

B.S.: Ja, det var en voldsom polarisering, og det var jo Fremskrittspartiet som representerte den polariseringen. Det begynte som Anders Langes parti, ikke sant – og jeg er jo liksom uforbederlig arbeiderpartimann, jeg kan ikke noe annet!

D.N.: Du har en gang sagt: «Stutum er noen koksgrå sosialdemokratiske greier som jeg har ikledd noen morsomme ord?»

B.S.: Ja, jeg er egentlig bare en sånn sotgrå, sosialdemokratisk moralist.

D.N.: Men du gjør det på en veldig morsom måte?

B.S.: Folk må le, det er det viktigste. Hvis ikke, er det ingen som hører på deg.

D.N.: De første arbeidsinnvandrerne kom til Norge på syttitallet, og det hadde jo Stutum noen oppfatninger om?

B.S.: Det hadde han. Det er klart han så det som trusel. Vi hadde jo før det en svær italiensk innvandring, men veldig kortvarig. De ble kalt for «degos».  Innvandrere, det var liksom ikke noe vi skulle ha. Jeg er jo en gammel mann og vokste opp med en mor som var veldig snill og menneskevennlig. Men, hun fortalte meg at da hun gikk formiddagstur med min eldste bror i en barnevogn nede på bryggene, da var det japansk flåtebesøk. Så kom en japansk gast bort og klappet ham på hodet, den lille gutten, og hun sa: – Da grøsset jeg over hele kroppen!  Det var en del av det å være norsk. Vi skulle ikke ha noen utlendinger. Vi hadde én «neger», og det var trommeslageren Pete Brown.

D.N.: Og Ben Youcef?

B.S.: Ja, han kom senere, men ble oppfattet mer som et individ, fordi han hadde så voldsom energi, og humor og karisma. Han ble en raritet, bare – ikke noen trussel. Det var en voldsom polarisering, og ga grobunn for mye av det jeg ville snakke om. Sammen med det tankegodset som lå der på høyresida: Du skal kunne kjøre fort, for det liker noen, du skal kunne røyke i bilen, for det liker noen. Det var det som var deres mantra. Folk skulle gjøre som folk ville, og på en moralist som meg, så sto håret rett til værs, ikke sant. Noe dypere enn det var det ikke, egentlig.

D.N.: Stutum var altså ikke en figur som kom helt av seg selv?

B.S.: Jeg jobbet på Chat Noir, der jeg skrev tekster for revyene.  Samtidig sleit jeg veldig med det som skjedde i Vietnam. Det gjorde vondt. Men, på den tiden var det ikke plass til sånt på revyscenen. Det gikk ikke hjem hos publikum. Alt var privatdrevet, så du var nødt til å tekkes publikum, men så tenkte jeg, søren nå gjør jeg det, og laget en tekst som hadde det innholdet. Lars Nordrum framførte, en kjempegod skuespiller som jobbet på Chat Noir. Figuren var rett og slett en kar som satt i spisepausen, med matpakka si og sa:

Jajaja, akkurat ja, så er det pølse der, leverpostei der, og så agurk, det samma hver dag., men det er jo rart med det, man blir jo vant med det, jeg kan nesten ikke greie meg uten, sånn er det med vanen.  Så begynte han med Vietnamkrigen: – De maser så fælt med at de har det så fælt, men du vet, de blir vant til det, du veit, nedi der, vettu, om de mister et bein eller noe, de tenker ikke så mye på det.

Noe seinere skulle det lages humorinnslag i fjernsynet, Nøkkelhullet – og vi måtte fylle dem med tekster. Jeg sa jeg hadde en tekst som var sett av noen få tusen på Chat Noir –  kan vi ikke få noen til å gjøre den? Erik Diesen, programdirektøren, sa: Kan du ikke lese’n sjøl, da? Vi prøvde det ut, jeg satt der med en matpakke, men jeg ville ikke være plassert, som en industriarbeider som sitter med matpakka si. Jeg ville være fri. Jeg skrev likevel et par tekster til. Så ringte Johan Vigeland i radioen og spurte om jeg kunne lage noe til Nattradioen. Jeg leste opp noe, men tenkte at det er ikke noe særlig å sitte og lese opp i radio, og la det bort. Senere ringte Totto Osvold, som hadde overtatt Nattradioen, og mens vi snakket, kom idéen: Kan jeg ringe til deg, du tar telefonen, så jeg har noen å skyve, liksom? Slik ble det. Vi hadde fremdeles ikke navn på figuren, men for mange år siden hadde vi laget en Chat Noir-sketsj om en major i etterretningstjenesten, som hadde goofa noe fryktelig, og som vi kalte Stutum – stut dum. Da tok jeg det navnet.

Det var altså tilfeldigheter som gjorde at han oppsto. Deretter måtte jeg begynne å ta tak i’n, finne en plattform, et miljø og litt referanser rundt.

D.N.: Da dere laget innslagene, improviserte du noe, eller hadde du tekstene ferdig? Det høres som det kommer rett ut?

B.S.: Det var ikke et komma som ikke var nedskrevet. Det er sånn jeg skriver: Først snakker jeg det, og så skriver jeg det ned. Det som ikke var skrevet, var Tottos replikker.

I manuset hans sto det bare snøft snøft og neinei eller uffameg og sånt noe, og så bygde han sin egen plattform, sitt eget språk og timing derfra. Han visste at han skulle falle inn der. Noen ganger måtte jeg skrive en liten setning til ham, for at jeg skulle ha noe å starte med. Sånn foregikk det. Osvold visste ikke hva det skulle handle om. Jeg skrev jo om natta, om dagen hadde jeg ikke tid, for da hadde jeg full jobb i NRK.

Totto fikk jo en veldig artig oppgave, fordi han måtte forme seg selv, sitt språk... han hadde en kolossal feeling på hva han skulle si, hvor lenge han kunne holde på, for at vi ikke skulle miste farten.

D.N.: Hva tror du gjorde suksessen? Dere holdt jo på i 25 år?

B.S.: Jeg tror hele venstresida tok det til seg. De følte det ble sagt ting som de var enige i.  Jeg hadde jo ganske lang erfaring med å skrive tjodeluttan-morsomme ting, men så var det plutselig at Fremskrittspartiet i stor grad følte at jeg talte deres sak. Jeg møtte voksne fremskrittpartifolk som kunne tekstene utenat, fordi de følte at det var en slags bibelsitater, ikke sant.

D.N.:  De må jo ha misforstått hele figuren?

B.S.: Ja, du skal ha en sensor, en antenne, og den antenna deres var innstilt på en helt annen frekvens, de kunne ikke se noen ironi i det, for det var jo sånn det var. Veldig mange mennesker tok helt feil, de kom og sa faderullan kan ikke du komme og ta en jobb hos oss, og så kan du ta de derre no jævli. Det kunne jeg jo ikke gjøre.  Jeg kunne ikke si at Fremskrittspartifolk er slemme mennesker, for da hadde det ikke vært noe moro. En gang jeg var ute med ungene mine, på lille julaften i Bogstadveien, vi skulle kjøpe de siste julepresangene, møtte vi en dame. Hun stanset og så på meg, og sa: – Har De barn!!? De hadde kanskje oppfattet meg som pøbelaktig, eller at det var noe gulp fra venstresida.

D.N.: Du sier det ikke var lett å få gjennomslag på revyscenen for politiske tekster, som du var interessert i å lage. Stutum bruker jo ironi. Hvor vanlig var ironisk humor på den tiden?

B.S.: Jeg er på en måte heldig, for jeg har jo levet i tre tidsaldre, når det gjelder revy. Den revyen som eksisterte da jeg begynte, det var bare tjo og hei og blomst i hatten og tenna på tørk. Bare moro. Alkoholisme og denslags, det snakket man ikke om. Arbeidsfolk, de var freske i kjeften. Men, du kunne alltids ta regjeringen. Du kunne skrive om skatter, at de bygde noen nye hus, eller at de ikke ble noe av, for eksempel Konserthuset  som drøyde – alle sånne ting var lov.

D.N.: Man tok maktpersonene, uansett hva slags politisk farge de hadde?

B.S.: Ja. Det var jo en lang, lang periode med Arbeiderpartiet, og vi kan fortsatt se en kamp mellom høyresida og Arbeiderpartiet. Den var så tung, den lange tida, at den kaster skygger ennå. Fremskrittspartiets kamp består jo i å få unna alt som Arbeiderpartiet fikk i stand, så det ble en veldig ensformig humor i mange år. Siden det var Arbeiderpartiet som styrte og stelte kunne du ha moro med sånne, da var jo folk kjent i byen. Hvis du var turistsjef, visste hele byen hvem du var. Var du ordfører, visste også hele byen hvem du var – og så kunne du ha det gøy med dem. Du trengte ikke fly med naken rompe for at folk skulle le av deg, sånn som Fabian Stang gjorde. Du kunne gjøre hva du ville. Det var en folkelig, gøyal form.  Men, stort sett gikk den politiske satiren  høyt, den handlet f.eks. om Sovjet, de kunne du alltid ta. Det ble en fattig mark å pløye.

D.N.: Grunnen til at mange misforsto Stutum som sin forsvarer, tok Stutum som sin, må jo ha sin årsak i at de ikke forsto ironi? At du sa det motsatte av hva du mente?

B.S.: Det vanskelige er når du er den du er. Hadde jeg derimot hatt en maske, vært en mer håndgripelig, fysisk figur, ville det nok vært lettere å få tak i den. I og med at jeg var den jeg var, så ble jeg forvekslet med Stutum, og derfor trodde alle at jeg mente det han sa. Hadde jeg derimot hatt hatt og nese og tenna på tørk og øra ut, ville det vært noe annet.

D.N.: Hva tror du Stutum ville snakket om i dag?

B.S.: Jeg tror han hørte hjemme i den tiden. Da var polariseringen så sterk, det politiske liv var så tydelig og nakent. Nå flyter det så voldsomt, du vet ikke hvem som er hvor og hvem som er hva, du må begynne å ta enkeltsaker, og da skal du være ganske spiss, og ha et publikum som har referansene inne. Det er ikke så lett å samle et pubikum, da må du drive på småklubber.

D.N.: Hva tenker du om humorscenen slik den er nå?

B.S.: Jeg syns det er fantastisk morsomt, og jeg har vært så heldig å få være med og lage fjernsynsprogram med de aller første spede forsøk på standup, nede på Aker Brygge. Jon Schau var med, Sturla Berg Johansen – og et par andre. Det er jo helt ubegripelig, hva det har generert av humorstoff. Det baner vei for mange flere. Det var en sterk periode, men egentlig ikke noe annet enn det vi har prøvd bestandig. De bare fikk det til! Så fant jo også Hallo i Uken en form på radio, med stor energi og fantasi.

D.N.: Hallo i Uken, flaggskipet i norsk radiosatire, var jo Totto Osvolds idé?

B.S.: Ja, det rare med Totto er at han ikke så kreativ til å lage ting, men en fantastisk slu rev til å sette igang prosjekter og få tak i folk. Jeg er jo en av dem, da.

D.N.: Nylig kom Kringkastingsrådet ut og påla NRK å lage et satiremiljø med basis i høyresida. Hva tenkte du da?

B.S.: Jeg tenkte at de som lager satire, er hevet over partipolitikk. De er frie. De ser hva som trengs å tas. Vi lagde en gang noe som het Etter Dagsrevyen. Da fikk de politiske partiene lov å lage hver sin lille kabaret – 13 programmer, 13 partier. Da skrev FrP en om at det skulle innføres arbeidstidsreglement i forsvaret. Du skulle ikke bare piske folk til å holde på, det skulle være orden. De valgte naturligvis det aller enkleste, det kom en telefon til forsvarsledelsen om at det er invasjon: Nei, det kan vi ikke ta nå kvart over fire –  i morgen, tidligst, for arbeidstidsreglementet sier det. De kan ikke settes til overtid nå.

Det var typisk, sånn tenkte de, og på Chat Noir hadde man gjort akkurat det samme, for da var det rart.

En satiriker, det vet jo sikkert du, har ingen begrensninger. Hvis du er en god satiriker har du et syn som gjør at du øyeblikkelig skjønner hva som skal gjøres. Jeg skjønner ikke hvor man skulle finne noen som ville kalle seg høyresatirikere?

D.N.: Hva med å sette inn annonse på Finn?

B.S.: De ville ikke finne noen.

D.N.: Jeg har jo alltid etterlyst en høyreorientert komiker i Norge, som var morsom – men jeg har ennå ikke klart å finne noen.

B.S.: Unni (Bernhoft, Sands kone) – hun er jo oppvokst på Vinderen akkurat som jeg, men under helt forskjellige forhold. Hun har en masse klassevenninner, og de møtes jevnlig. Ved et større treff kunne man høre ja fy fader hun derre Sylvi Listhaug hun burde gå hjem og legge seg. Hva! Hun! Som er så sjarmerende! Tenk på hva hun gjør, hva hun ordner opp i! Da tenker de at bare vi må ikke ha flere innvandrere, at de må ikke ta fra oss plassen, arbeidet, pengene, velferden. Da behøver de ikke tenke mer, for da har vi tenkt det som er viktig. De forsvarte henne med nebb og klør, og så sier en annen: Jonas Gahr Støre, da. Uffameg. Sånn tenker jo folk. Det er klart de ville le seg helt skakke hvis man kunne finne på noe rart å si om Arbeiderpartiet. De er så fargeløse i Arbeiderpartiet nå at det ville ikke nytte, for de har jo ingen saker, de er jo helt lammet, de er blitt usynlige, synes jeg. De er bare litt sånn furtne i opposisjon.

D.N.: På 90-tallet og utover har humoren ofte blitt beskrevet som hjerteløs. Har du noen tanker om det?

B.S.: Det er jo ikke sånn at vi spretter i tiår av gangen, men i sekunder av gangen, så vi merker det ikke så lett. Det går så sakte. Det er bare de som setter seg ned og har oversikt og kan tallfeste ting eller på annen måte dokumentere, som kan si det. Det som er klart at vi er blitt et travlere samfunn, og fordi vi bor som vi gjør blir omsorgen for hverandre i familiesammenheng vanskeligere. Likeledes er det få naboforhold som holder seg over lang tid, det blir veldig mye flytting, nye jobber og sånt, og når begge i en familie vil jobbe, blir det mindre tid til det man kan kalle menneskelig varme. På mange måter er vi nok blitt et kaldere samfunn, fordi vi hjelper heller med penger enn med hender.

D.N.: Blir det gjenspeilet i humoren? Er vi blitt slemmere?

B.S.: Det vet jeg ikke... det kommer an på. Det er veldig mye ung humor i dag, og når du er ung har du veldig lite til overs for medfølelse, i den forstand. Du synes veldig syns på deg sjøl og er veldig emosjonell, men empati har du ikke noe særlig av. Det farger nok humoren – og det drar du med deg til du får unger sjøl, eller kommer opp i andre forhold som gjør at du begynner å reflektere – og blir litt snillere. Jeg syns det er veldig mye flott humor i dag. Mye energisk, veldig mange forskjellige typer. Jeg går jo ikke på standup, så jeg tenker ikke på dem, men de jeg ser på fjernsyn, på teater eller i aviser.

D.N.: Det har jo vært eksempler på kraftige reaksjoner rundt satire, for eksempel om Otto Jespersens monolog om Kjell Magne Bondevik, da Bondevik var psykisk syk. Da ble det ganske mye rabalder.

B.S.: Det har noe å gjøre med intelligens hos den som kreerer. Intelligens og forståelse og fingerspissfølelse, om hva som er ålreit. Det er klart du kan lage nesten hva som helst og få fantastisk respons, innenfor visse miljøer.

D.N.: Det er forskjell på en liten scene og riksdekkende TV?

B.S.: Ja, når det blir nesten privat kan du omtrent slenge ut alt mulig. Men du må hele tiden tenke: Hva gjør dette med de som er rundt meg? Hvordan tenker de når de kommer ut herfra? Hvordan bringer de disse tankene videre, hvordan styrer slike impulser deres forhold til verden rundt, hvis det er av den type smakløsheter eller ufine karakteristikker. Hvis Bondevik er syk, hvorfor skal du da gjøre det? Det krever en viss intelligens.

D.N.: Motargumentet fra Jespersen var at Bondevik utnyttet sorg i sin egen familie, ved å la seg avbilde av Se og Hør på sin mors grav?

B.S.: Jeg har ikke sett eller hørt dette, men det er noen menneskelige regler som egentlig burde gjelde hvis du bretter deg ut i et større forum. Hva du gjør i mindre fora, er noe helt annet.

D.N.: Jo færre som hører det, jo fælere kan du være?

B.S.: Jada, og da vet du at du får den responsen som du ønsket deg, og det kan være en god trening. Standup var jo i utgangspunktet ikke kringkastet til å begynne med, det foregikk i små klubber, og det er klart at fortsatt er det ikke noe å kringkaste. Du får ikke formidlet den atmosfæren, du får ingen lukter, du får ingen temperaturfølelse, ingen svette, du taper fryktelig mye på veien. Det er ingen scenografi, ingenting, og det krever at materialet er veldig godt, og at komikeren er veldig god, for at det skal bli bra TV.

D.N.: Hvis du skulle lage en Stutumtekst i dag, hvilket tema ville du velge?

B.S.: Akkurat nå er det klart at innvandrings- og flyktningeproblematikken, den kan du grafse i.

D.N.: Stutum, han ville vel spurt hvor mange flyktninger man kan få inn i en garasje?

B.S.: Ja. Jeg tror han ville tatt tak i utakknemligheten de viser, og den faren de representerer. Det er jo det Fremskrittspartiet sier: Hjelpe dem der de er – det betyr bare at vi skal skaffe bedre vann, og kanskje sykehustelt og utstyr til flyktningleirene, ikke noe annet. Så skal vi komme med en kasse med penger og si værsågod, noen ulltepper, nå får dere det bedre, nå behøver dere ikke å reise herfra. Der tror jeg det ville vært mye å hente, satiremessig. Det er nokså opplagt. Ellers tenker jeg ikke på sånt nå for tiden. Men, hvis jeg ble truet til å skrive noe...

D.N.: En skarp trussel, det ville du vurdert?

B.S.: Å komme i gang igjen er ikke så lett. Når Ronaldo blir 60, kan du ikke forvente at han er like god som han er nå. Da måtte man trent seg opp noe kolossalt. Det å skrive er ikke noen venstrehåndsgreie, det er en sterk psykisk belastning. Dessuten, språket endrer seg så enormt. Jeg syns jeg snakker rimelig greit forståelig, men mitt språk i forhold til mine barns språk, er allerede ute. Hvis du ikke kan språket, hjelper det ikke hva du enn sier. Kommer du med teite ting, selv om det er veldig sterkt ment, og helt på merket for det temaet du behandler, så blir det et arkaisk språk.

D.N.: Var det noe av grunnen til at dere la vekk Stutum?

B.S.: Nei, så lenge jeg holdt på med Stutum, følte jeg at jeg var en slags språkinnovatør. Jeg kunne finne på rare uttrykk. Så lenge du hadde høyde, kunne du godt gå ut med ting som virket nytt. Men selve tyngden i språket har forskjøvet seg. Dataverdenen for eksempel, det er gresk for meg. Jeg aner ikke hvordan de unge snakker i dag, seg i mellom. Jeg har et barnebarn på noen og tredve, hun sa jeg bruker en del sånne ord fordi jeg har lært dem av deg, fordi du bruker dem. Språket må vi ta alvorlig, sjelene våre møtes gjennom språk.

D.N.:  Stutum kunne jo fint snakket om at folk over 60 som ikke har en datamaskin i huset, må betale 250 kroner for å betale en regning, og i tillegg er bankfilialen nedlagt?

B.S.: Det kunne jeg godt reist rundt på seniorsentre og snakket om. Folk ville jo ledd så de fikk hareskår. Men bare der. Jeg kunne ikke gått på Latter og levert noe sånt, da hadde de syntes det var å klage. Dette er en del av det som gjør samfunnet kaldere.  Det blir ingen personlig kontakt, når det gjelder dine egne penger, og så har du ingen personlig kontakt med dem som forvalter dine penger. Du vet, jeg er sånn som lager julekort. Jeg tegner og klipper og klistrer og lager opp mot hundre julekort hvert år, for jeg syns de er artige å sende, og jeg vet at de som får dem syns det er veldig gøy. Det blir jo ikke det samme å maile noe. Etterpå kan du ikke ta på det. Det er sånne små ting som hele tiden gjør samfunnet kaldere, det blir mindre fysisk berøring og nærhet. Men, jeg er ikke av de som klager, jeg er lykkelig for at jeg er vertikal. Å være horisontal, det er ingen drøm, altså.

D.N.: Du er jo en nestor i TV-bransjen. Hva synes du om norsk TV slik det er i dag?

B.S.: Det er oppussing, bolig og mat. Alle kanalene har programmer om det. Apropos kaldere samfunn – samme hva programmene handler om, skal det være konkurranser. Noen må stemmes ut. Fjernsynet driver med uvirkelighet, som ikke fins noe annet sted. Snart kommer vel programmet «Min lidelse» der man samler 20 syke mennesker, i konkurranse om hvem som er sykest. Så blir de stemt ut etterhvert... den som er aller sykest, vinner kanskje sin egen gravferd. Der ligger det noe.

«Hver gang vi møtes» har en del gode personlige ting, ingen skal stemmes ut, det er ingen konkurranse om hvem som er best, og da får programmet en helt annen verdi. Du treffer mennesker under litt andre omstendigheter. De gjør ting for hverandre, og det syns jeg er hyggelig. Det er helt for jævli at det hele tiden skal være konkurranser.  Det gjenspeiler samfunnet.

*

HUMOR – Lær av de beste komikerne og tekstforfatterne, er utgitt av Solum Bokvennen, Oslo, 2020