Jaha Koo tror på teaterets kraft

Jeg møter årets vinner av Ibsen Award, Jaha Koo, på Zoom en tidlig morgen i juni. Han har en pause fra turnélivet hvor han spiller rundt 100 forestillinger i året på scener over hele verden. Nå befinner han seg hjemme i Ghent hvor han har bodd siden 2011 etter å ha tatt sine masterstudier på Das Theatre i Amsterdam. Jaha Koo vokste opp i Sør-Korea, og forestillingene han har blitt kjent for tar opp aspekter av koreansk samfunn og kultur, speilet gjennom hans møte med vestlig kultur og scenekunst.

Hvem er Jaha Koo, spør jeg innledningsvis.

– Jeg er en scenekunstner, komponist og videokunstner. Men min kunstneriske identitet er også knyttet til hvordan man kan utvide teater til en form for ikke-teater i samtiden. Jeg søker kunstneriske eventyr og utfordringer. Jeg ønsker å se nye teaterformer som vi ikke kan forestille oss, men som snakker til en samtid som hele tiden endrer og utvikler seg. Teater har alltid vært i endring og utvikling. Jeg tenker at teaterets struktur må tenkes på nytt. Teaterets betydning dreier seg om å kommunisere og å engasjere et publikum, og å bygge solidaritet og et fellesskap hvor vi kan diskutere politiske saker. Dette er essensielt for teater.

Hamartia-trilogien

Koo fikk stor oppmerksomhet for trilogien The Hamartia Trilogy (2014-2020) som på ulike vis undersøker hvordan en ugjenkallelig fortid fortsetter å skape nåtiden og dermed også fremtiden. Begrepet «Hamartia» henter Koo fra Aristoteles’ Poetikken, hvor det henspiller på en retningsgivende tragisk hendelse. Gjennom trilogien knytter Jaha Koo personlige erfaringer sammen med historiske hendelser. Gjennom dette belyser han hvordan imperialismens strukturer påvirker individuelle liv.

Kort oppsummert handler den første forestillingen Lolling and Rolling (2015) om hvordan engelsk er et språk med politisk makt som markerer status i Sør-Korea. Forestillingen viser hvordan lingvistiske hierarkier fører til at minoriteter blir stilnet og fratar dem identitet og kulturell posisjon. I den andre forestillingen i trilogien, Cuckoo (2017), som vises på Nationaltheatret i forbindelse med utdelingen av Ibsenprisen, diskuterer Koo nyere Koreansk historie med tre snakkende riskokere. Han tar utgangspunkt i en følelse av isolasjon som mange unge koreanere kjenner på, og knytter det til økonomisk imperialisme og den økonomiske krisen i Korea 20 år tidligere. Krisen hadde store følger, spesielt for Koos egen generasjon, som stor arbeidsledighet blant unge og store sosio-økonomiske forskjeller, som blant annet førte til et alarmerende økt antall selvmord. Den siste forestillingen i trilogien, The History of Korean Western Theatre (2020), stiller spørsmål ved hvorfor koreansk teater er så stolt av sine tolkninger av den vestlige kanon. Forestillingen problematiserer tradisjon, selv-sensur og autentisitet og leter frem koreanske folkelige teatertradisjoner som vi primært møter gjennom den mytologiske skikkelsen Bibisael, som er halvt drage og halvt fugl. Forestillingen forsøker å finne en vei ut av kolonialiseringen og globaliseringen av vestlig kultur og idealer. I alle forestillingene blandes musikk, teater og videoer, hvor vi får se dokumentariske filmklipp fra koreansk historie klippet sammen med hans egne tegninger og animasjoner.

Jeg spør hvordan disse forestillingene har blitt mottatt i Korea?

– Veldig likt som i Europa, men en ting skiller seg ut fordi koreansk teater er nokså konservativt, altså litt gammeldags. Da jeg spilte første gang i Seoul, det var forestillingen Cuckoo i 2017, var de bare opptatt av at dette ikke var teater. Særlig fordi jeg også viste den i samtidsmuseet. Da ble alle forvirret. Men da jeg kom tilbake i 2023 så skjønte alle at det var teater. Men innholdet kommuniserte sterkt med det sørkoreanske publikummet. Selv om temaer som den økonomiske krisen og selvmordsproblematikken er kjent, så hadde de ikke sett det behandlet i kunsten.

Fikk du negativ respons?

– Ikke på grunn av innholdet, men The History of Korean Western Theatre (som i Sør-Korea bare har tittelen The History of Korean Theatre) skapte kontroverser blant teatervitere og kulturpolitikere som var ganske sinte. Jeg mente ikke å provosere, men det virket som om de følte seg ydmyket. Min interesse med forestillingen handlet om hvordan man kan bringe fortiden inn i samtiden, og gi den liv gjennom et futuristisk scenisk uttrykk. Da jeg spilte den forestillingen i Korea var det ingen oppmerksomhet på tradisjonelle former innenfor kunst eller musikk, men i dag ser jeg at mange yngre kunstnere utvikler sin egen stil. Det gjør meg glad når jeg ser at de tar seg friheter.

Born to be K to be POP

Jaha Koo bruker et år eller mer på grundig research til sine forestillinger. Når jeg spør om hvordan for eksempel arbeidet med å lete frem koreanske folketeatertradisjoner har påvirket hans eget arbeid, så peker han på at disse ikke lenger er levende kultur, men har blitt konserverte museumsgjenstander.

– Når jeg tenker på kulturell identitet i det koreanske samfunnet, så består det ikke bare av en ting. Vi har gjennomlevd japansk kolonialisering, kinesisk og mongolsk kolonialisering, og så kom den amerikanske innflytelsen gjennom Koreakrigen og Vietnamkrigen. På 1970 og 80-tallet var det også et militærdiktatur. Helt frem til 1989 kunne ikke koreanere reise utenlands, landet var isolert. Når det åpnet opp igjen dro folk ut og tok til seg andre uttrykk. Alt har blandet seg. Det finnes selvfølgelig en opprinnelig sørkoreansk kultur også, men når jeg tenker på koreansk kultur så er det ikke bare én ting. Vi må akseptere at vi er en miks. Vi kan ikke skille mellom hva som er vestlig eller europeisk, og hva som er koreansk stil.

I Hamartia-trilogien tegner du et nokså trist bilde av situasjonen for koreanske unge. Hvordan ser du situasjonen nå? Har det endret seg?

– Det har ikke endret seg så mye. Selvmordstallene har gått litt ned, men det som har endret seg er alderen. Nå er det tilfeller med barn helt ned i 8-års alderen som tar livet av seg på grunn av press fra familien og forventninger til utdanning.

I sitt neste prosjekt, Born to be K to be POP som har premiere i 2027, undersøker Koo vårt kapitalistiske samfunn gjennom en K POP linse. K POP- fenomenet, som oppsto i Sør-Korea, er et motstridende og derfor interessant fenomen å dykke inn i, sier han.

– K-pop ser veldig innovativt ut, men er en penge-drevet og standardisert industri som selger drømmer til folk. Men om du vil bli en K-pop-stjerne så har det en tragisk, mørk side som innebærer at du må ofre drømmen. Det er et paradoks som jeg knytter til selvmordsproblematikken i det nye prosjektet.

På den andre siden, forklarer han, finnes det et stort digitalt felleskap knyttet til K POP som engasjerer seg politisk og aktivistisk og støtter opp om bevegelser som Black Lives Matter, og som motarbeider kapitalistiske og kolonialistiske strukturer, som for eksempel da Trump holdt sin tiltredelsestale, hvor de kjøpte opp et massivt antall billetter, men lot vær å dukke opp så han talte til et halvtomt stadion. Den nye produksjonen Jaha Koo jobber med å utvikle, undersøker hvordan man kan speile en hyperkapitalistisk og materialistisk virkelighet. Koo sier forestillingen fremstiller en post-apokalyptisk situasjon:

– Fødselsratene i Sør-Korea er negative. Det er forskning som viser at om et par hundre år vil sørkoreanere ikke finnes mer. Det fikk meg til å tenke på en post-apokalyptisk situasjon, hvor et helt folk er utslettet. Altså et land uten folk, men hvor det bare finnes ting og materialer igjen, som K-pop-gadgets. Så da blir koreansk nasjonalarv og kultur bare materialer.

Så fenomenet K-pop står for innovasjon som blir standardisert gjennom kapitalismen?

– Det er alltid basert i et pengedrevet system, men på en eller annen måte er deres identitet også knyttet til sosiale bevegelser og politisk aktivisme. Så det å tolke dette samtidige fenomenet er veldig vanskelig. Jeg forstår det ikke, men jeg ønsker at publikum skal se og forstå litt mer. Det er min motivasjon.

Interdisiplinært uttrykk

Jaha Koo sier at han alltid jobber med spørsmål som dreier seg om hvordan man kan synliggjøre ulike krefter i samfunnet og gi det et scenisk uttrykk. Han mener at vi må tenke nytt rundt hvordan vi strukturerer teateret; hvordan man kan engasjere publikum, hvordan man kan reflektere politiske temaer, ikke bare gjennom tekst, men også gjennom et levende språk utenom ordene. Han trekker frem en likestilt dramaturgi som noe han jobber aktivt med, og hvor det scenografiske blikket er like viktig som det dramaturgiske, samt robotikk, video og musikk.

– Da jeg begynte å jobbe i Europa, var det mange institusjoner som ikke skjønte min arbeidsprosess fordi jeg bruker mye tid, og for det meste er i mitt studio hvor jeg har høyttalere, teknologi og roboter. Min musikk, mine videoarbeider og robotikken er alle utøvere og mine medskapere. I vår tid er det så mange ting vi ikke ser og forstår fordi samfunnet ikke er skapt for bare mennesker lenger. De mer-enn-menneskelige perspektivene er også en stor del av hvordan vi må forstå samfunnet vårt. Så jeg interesserer meg for hvordan jeg kan bringe disse mer-enn-menneskelige perspektivene inn i den sceniske opplevelsen.

Arbeidsprosessen starter alltid med en lengre researchperiode knyttet til tema, estetikk og teknikk. Så skapes et stort arkiv til hver produksjon. Dette tar han etter hvert inn i prøvesituasjonen hvor alt spres utover. Så prøver han å se sammenhenger og å koble de ulike lagene. Han er ofte klar over hva han vil si til publikum, så undersøkelsen består i å finne ut hvilken form som kommuniserer temaet best.

Koo trekker frem Das Arts og NTA (Akademi for scenekunst ved Høgskolen i Østfold, som per dags dato er nedlagt) som helt unike utdannelser på verdensbasis. Noe av det som kjennetegner dem begge er at man ikke starter med et manus, men eksperimenterer med form og tematikk. Han sier at han ikke likte teater da han var ung, men at han er interessert i teaterets muligheter og i kraften til et teater som ikke svarer til våre forventninger. Han nevner spesielt en scenekunstner som har vært en stor inspirator: libanesiske Rabih Mroué, venn og tidligere veileder ved Das Arts. En annen viktig inspirasjon har vært den koreanskfødte kunstneren Nam June Paik, kjent som en av de første som eksperimenterte med elektronikk og video i sine arbeider, men som definerte seg som musiker. Musikk og komposisjon har også vært Jaha Koo sitt utgangspunkt. De har vært en inspirasjon for hans interdisiplinære uttrykksform og det han kaller et futuristisk teater.

Mange har kalt Jaha Koo sine forestillinger for lecture-performance og dokumentariske forestillinger. Spesielt knyttet til Hamartia-trilogien. Han forklarer hvordan han har vært interessert i å fjerne den teatrale illusjonen og dramaet.

– Gjennom det klassiske dramaet kunne jeg ikke finne en måte å ta opp de temaene som det er viktig å diskutere og engasje3re publikum i. Derfor ble arbeidene mine i en tidlig fase sett på som dokumentariske, eller som performance-foredrag. Men så har disse formene ikke vært tilstrekkelige til å kunne undersøke kunstneriske utfordringer knyttet til det å transformere dokumenter til en kunstnerisk opplevelse. Så jeg begynte å tenke på ulike sanseerfaringer. Naturligvis video og musikk, som er mine sentrale kunstneriske uttrykksformer, men jeg gikk videre og har undersøkt for eksempel lukt og andre sanseerfaringer.

Når Koo turnerer med sine forestillinger, har han opplevd at selv om de tar opp temaer han ser med et utenfra-blikk på Sør-Korea, så kan publikum andre steder i verden finne gjenkjennelse. Det forteller noe om globaliseringens mekanismer, hvor utfordringene er verdensomspennende selv om de har ulike lokale uttrykk. Han velger sine temaer for å gå i dybden og forsøker å forstå fenomener som for eksempel K POP, kapitalisme og kolonialisme. Han ser dette fra sitt sørkoreanske perspektiv, men det er fenomener som har gjort seg gjeldende globalt, og derfor kommuniserer verkene også på tvers av ulike kulturer.

Haribou Kimchi

I forestillingen Haribou Kimchi (2024) setter Koo opp en ‘Pojangmacha’, en typisk «late-night snack bar» som man finner i Sør-Koreas gater. Han tar publikum med på diasporaens kulinariske reise. Det blir et sted hvor mat gir ly til de som befinner seg langt fra sin egen kultur. Gjennom intime og absurde anekdoter blir utviklingen av kimchi-kulturen fortalt; rasismens smerte, skammen ved å forsøke å passe inn, og smaken av umami som minner om hjemme. Jaha Koo sier at gjennom å turnere med denne forestillingen, hvor to personer fra publikum inviteres til å sitte ved snackbaren oppe på scenen, har han erfart hvordan han når ut til publikummere som aldri har vært i teater før. Han interesserer seg for hvordan han kan jobbe med publikumsutvikling og inkludering av flere. Han har stor tro på teaterets fremtid og ser det som en viktig arena for å bygge felleskap, kommunisere, og at det er viktig å dele kraften som teateret har til å senke tempoet, finne andre måter å komme sammen på og bygge solidaritet.

Ibsenpris-komitéen begrunner sitt valg av prisvinner med at i en verden hvor det spektakulære og høylytte ofte hylles og sidestilles med kvalitet, så representerer Jaha Koos kunst alternative måter å se verden på. På mitt spørsmål om hva Ibsenprisen betyr for ham, svarer Jaha Koo:

– Den betyr større ansvar. Det var overraskende at jeg fikk prisen. Ærlig talt så tenker jeg at jeg er for ung. Når jeg ser tidligere prisvinnere så er det kunstnere hvis arbeider jeg har vokst opp med. De er alle legendariske folk og fantastiske kunstnere, som for eksempel Back to Back Theatre, Lola Arias, Forced Entertainment, Jon Fosse og Peter Brook. De er alle innovatører, så nå føler jeg at når jeg lager forestillinger vil folk virkelig følge med på hva jeg gjør.

Legger det bånd på din kunstneriske frihet?

– Nei, jeg tror ikke det, jeg håper ikke det. Det vil være større utfordringer og kanskje større anstrengelser, men jeg tar ansvaret og liker utfordringen, og jeg er fortsatt en vanlig, ydmyk person. Samtidig er jeg en kunstner som har en oppgave og ambisjon, og et sosialt engasjement som gir meg ansvar. Dette må jeg klare å ivareta. Prisen gir meg mulighet til å se min rolle som kunstner på måter jeg setter pris på.

Med sitt neste prosjekt skaper Jaha Koo, sammen med sitt faste team, scenografen Eunkyung Jeong og dramaturgen Dries Douibi, en større produksjon for en sal med mellom 500 og 1••Ω000 publikummere. Ambisjonen er den samme om å skape felleskap og global solidaritet. Potensielt kan dette utfordre komitéens begrunnelse om at Jaha Koo sin kunst kultiverer det stille og intime formatet, men helt sikkert vil han fortsette å møte opp med ydmykhet og skape teater som får oss til å tenke, bli inspirert og finne sammen.

Intervjuet fant sted 30. juni 2026

Fotnoter:

For hele Ibsenkomitéens begrunnelse se: https://internationalibsenaward.com/winners/jaha-koo