Først tenke, så føle – intervju med Mina Salehpour

Mina Salehpour er en prisvinnende regissør som arbeider i hele Europa: Salehpour har arbeidet ved teatre i blant annet Hannover, Dresden, Berlin, Stockholm, Wien og Amsterdam. Hun ble født i Teheran i 1985. I 1994 emigrerte familien hennes til Tyskland, der hun ble boende resten av oppveksten.

 I Norge har hun tidligere laget Tschick (2019), basert på en roman av Wolfgang Herrndorf, og Olje og vatn (2022), basert på en roman av Upton Sinclair, ved Det Norske Teatret, samt tre forestillinger ved Trøndelag Teater: En beretning om blindhet (2024) etter en roman av Jose Saramago; Det åttende livet (til Brilka) (2023) etter en roman av Nino Haratischwili; og Parsifal (2022), som ble nominert til Heddaprisen. Hun har en forkjærlighet for dramatiseringer av romaner og har tidligere gjort tekster av blant andre Jonas Hassen Khemiri, Jonathan Safran Foer, John Steinbeck, Alejandro Jodorowsky og Dianne Wynn Jones,

Det Norske Teatret skriver: «Regissør Mina Salehpour er tilbake. Den spinkle dama med den sterke energien har med seg heile den greske forteljinga til Det Norske Teatret i vår. Antropolis blir ein maraton av dei sjeldne når ho inviterer til eit felles løft der alle kan bidra til utforminga av scenerommet.»

Når vi møtes er det én uke til premiere på Antropolis på Det Norske Teatret, en 7 timers forestilling basert på en lang rekke greske tragedier i en bearbeidelse av Roland Schimmelpfennig. Teksten hadde urpremiere ved Deutsches Schauspielhaus Hamburg i 2023.

Vi møtes i foajeen til Det Norske Teatret for å snakke om Antropolis og om Salehpours virke som regissør. Salehpour snakker engasjert, med presisjon og med en utålmodighet som jeg syns jeg ofte ser hos regissører like før premieren.

Utangspunkt

Hva er du mest opptatt av som regissør? Hva er startpunktet ditt? Og hvordan startet du arbeidet i denne prosessen?

– Hva skal vi gjøre, hvor og med hvem? Det er spørsmålet. Jeg velger nesten alltid en roman som utgangspunkt, det er min spesialitet liksom, jeg har gjort 30 tror jeg. Jeg kommer alltid med et tykt manus og så jobber jeg på det med skuespillerne. Jeg er aller mest opptatt av storytelling: hvis det er en god historie, kan jeg gjøre det. I dette tilfellet er det et ferdigskrevet stykke, men det var så massivt at vi måtte ta ut nesten halvparten. Så jeg sitter lenge, lenge med skuespillerne ved bordet og snakker om materialet. Hva er det? Hvem sier hva og hvorfor? Når vi har kommet til et eget manusutkast, så har skuespillerne eierskap til det – de har vært med å forme det. Etter en stund går vi på gulvet og prøver oss fram, og da er mitt arbeid å organisere kunsten de skaper - de lager bilder, jeg former dem. Jeg vil ha store bilder, store gester, jeg er opptatt av hvordan folk beveger seg og hva de fremstiller. Og selv om jeg arbeider i forskjellige land pleier jeg alltid å si at jeg ikke er interessert i å se følelsen, jeg vil se tanken. Først tenke, så føle, hvis tanken forårsaker det. Det er utgangspunktet for bildene vi lager.

Hvordan reagerer skuespillere på arbeidsmåten din?

– Jeg er heldig og har jobbet mye med folk som gjerne vil jobbe med meg. Men det er ikke en enkel fremgangsmåte. Skuespillerne må ta mye ansvar både for tekst og karakter. I dette stykket, og i mange dramatiseringer, må hver skuespiller spille flere roller, og det betyr mer arbeid. Målet mitt er at alle er med på det samme prosjektet, og forteller samme fortelling. Antropolis minner meg om å arbeide med romantekster, forresten, fordi det er så mange lange monologer. Det liker jeg. Jeg pleier å ta inn store blokker med beskrivelser som jeg gir til en karakter. For eksempel i Vredens Druer, som begynner med en lang beskrivelse av været, helt nydelig. Jeg ville ha den med så jeg ga den til Pa Joad, som startet forestillingen med en lange beskrivelsen av været, side etter side. Etter det var han ferdigprata, liksom - han hadde sagt alt han kunne si.

Store fortellinger

Hvorfor er du så opptatt av romaner?

– Jeg leser mye. Og denne typen tekster finner meg. Jeg er ikke så god til å iscenesette små fortellinger, noe som utspiller seg i en familie eller en husholdning - ikke at det er mindre viktig. Men for meg, jeg trenger et større utsnitt, landskaper. En reise. Jeg må tenke på Tschick, mitt første prosjekt her på Det Norske Teatret – to gutter i en bil. Jeg liker å forbinde familiehistorierm med politikk og samfunnet. Det finner jeg ofte i romaner.

Det minner meg om Schimmelpfennig, som også skjærer gjennom lagene, liksom, og forbinder det nære og det store. Hvordan er samarbeidet deres?

– Vi hadde vårt første samarbeid for to år siden. Vi møttes og snakket om myten om Niebelungen, og så viste det seg at vi var interessert i det samme: Dragen! Så det ble utgangspunktet for et nytt stykke, See aus Asche. Schimmelpfennig liker å velge uventede perspektiver og karakterer, nesten som magisk realisme. Ting snakker.

Hva er det som trekker deg til denne teksten?

– Bare lytt til ordene! De greske tragediene har overlevd i 2500 år. De går ikke ut på dato. Hvorfor? Jeg er ikke interessert i for eksempel Lessing, «Fräulein sånn og sånn» liksom. Men grekerne, de går dypt i de store følelsene og temaene – krig, kjærlighet, tap, alt er der. Og Schimmelpfennig legger til lignende ting. Min erfaring med denne teksten er at hvis man leser nyhetene om morgenen og så går til forestillingen, så er det overraskende mange overenkomster.

Ja! Det opplevde jeg da jeg var på en prøveforestilling for noen dager siden. Amerikansk politikk, krigen i Iran…

… Det norske kongehuset. Og i delen om Antigone, ser vi de unge iranske kvinnene som har blitt drept av regimet fordi de gjorde motstand. Alt finnes i teksten! Tilskuerne trenger ikke få med seg alt, men det er noe for alle. Uansett hvilket land du er fra og hvilken avis du leser. Prosjektet er overveldende, og det skal vise oss hvor små vi er i det store og det hele.

Hva gjør du for å overvelde oss?

– Lengden er viktig. Men også mengden karakterer. Vi forventer ikke at alle husker alt. Tenk på Kong Laios sin monolog, spilt av Frank Kjosås, med over hundre personer. Ingen kan få med seg alt, akkurat som karakterene, som også er overveldet! Det har skjedd så mye med menneskeheten siden vi begynte på prosessen. Vi har mistet grepet, hvem er vi, hvem gjorde hva? Akkurat som i stykket. For jeg ser ikke på teater som undervisning. Jeg tror teater skal vekke spørsmål. Man kommer ut av forestillingen med hodet fullt av støy og spørsmål.

De små menneskene

Du nevnte de små menneskene. Det minner meg om Prophet Song, som jeg så i Amsterdam. Er det et tema for deg?

– Menneskeheten i seg selv er så fascinerende. På tysk har man et ord, gleichzeitigkeit, samtidighet. Mens vi sitter her og prater blir noen – kanskje en regissør – hengt i Teheran. Noen maler Det sixtinske kapell, og like ved siden av lager noen et torturinstrument. Vi er små i en stor kontekst. Teater er en av de beste måtene vi har for å prøve å finne noen holdepunkter i alt dette. Men vi må først forstå at vi ikke kommer til å forstå. Tenk på Odin – som måtte gi fra et øye for å få kunnskap. Man kan ikke forstå alt – for å se, må man ofre noe. Som i Saramagos En beretning om blindhet eller Tiresias, den blinde seeren fra gresk mytologi, som dukker opp i Antropolis. Tiresias er jo blind men kan se fremtiden. Blindhet er et fascinerende tema som sier mye om menneskene. Vi ser ikke, men vi prøver.

Begynnelser

Hvordan begynte du med teater? Første minner?

– Jeg var ikke spesielt opptatt av teater i ungdommen. Da jeg var 17 flyttet jeg hjemmefra og flyttet i kollektiv med noen venner som studerte musikk. Det var nytt for meg, at det gikk an å studere musikk for å leve av det. Selv var jeg veldig opptatt av MTV, det sto på hele tiden på rommet mitt. Jeg var interessert i musikk og ikke minst musikkvideoer. Det finnes ikke lenger! Jeg ville lage musikkvideoer, og det var min inngang til å lage noe visuelt. Så ble de jeg bodde med leid inn som orkester i en oppsetning av Tolvskillingsoperaen. Jeg dro for å se på prøvene, og noen spurte om jeg ville være med, så jeg spilte litt i den, men følte etter hvert at jeg ikke ville være skuespiller – jeg ville heller fortelle alle hva de skulle gjøre.

Hva husker du fra MTV?

– I love Rock’n’Roll… så det ble mye av det: Nirvana, Tracy Chapman, Pearl Jam, Queen, Muse, Placebo, PJ Harvey, Nick Cave og mange flere, men: slutten på videoen til Smack My Bitch Up» av The Prodigy var en åpenbaring! Er dette mulig, tenkte jeg! Andre musikkvideoer som var viktige for meg var for eksempel «Song to Say Goodbye» av Placebo og «The Pretender» av Foo Fighters. Jeg tror det var slik jeg ble interessert i å fortelle med bilder.

Du reiser mye – hva gjør det med arbeidet ditt?

– En fordel er selvfølgelig at jeg blir kjent med masse flinke folk, og får bo I alle disse flotte byene. Men det viktigste er at man ikke blir fastlåst i en smak – det finnes en tysk smak, liksom, som deles av dramaturger, kritikere, skuespillere. Men når jeg er i Norge må jeg tilpasse meg til andre arbeidsmåter, lære av nye skuespillere og finne ord for hva jeg er vant til å gjøre og hva jeg vil. Resultatet er at man må skape et eget språk sammen for hva man gjør – arbeidet befris fra en bestemt smak. Samtidig er det selvfølgelig også vanskelig, siden man ikke alltid forstår hverandre.

Er det fare for at du gjentar seg selv og bruker gamle ideer på nytt?

– Nei, det er ikke sånn det funker. Et eksempel, jeg gjorde Vredens druer i Dresden, og fem år senere ble jeg spurt om å gjøre den samme boken på Dramaten. Med min arbeidsmåte blir det en helt annen forestilling. Skuespillerne blir ikke bedt om å bare fylle en form som jeg kommer med, de er frie til å skape nye ting og til å ha sin egen tilnærming.

Det virker som teatersjefer og skuespillere vil ha nettopp denne arbeidsmåten – du kommer for arbeide sammen med dem. Men la oss gå tilbake til MTV. Du ville lage musikkvideoer. Studerte du regi?

– Nei. Som mange andre i Tyskland begynte jeg som regiassistent. Jeg begynte rett etter videregående. Man kommer ikke noe sted uten å gå gjennom det.

Mange av mine tyske kolleger har en slags sorg i øynene når de snakker om de årene. Det virker som tøffe år.

– Ja, det knekker mange. De er kanskje gode kunstnere, men ikke gode assistenter, og arbeidstidene er skrekkelige. I hvert fall i min tid, med mye press. Men jeg klarte meg. Men det er rart – jeg var alltid en underdog. Jeg gikk rett fra videregående til å bli praktikant i en stor produksjon av Tolvskillingsoperaen i Frankfurt – ikke den vi snakket om tidligere – en stor produksjon med Wolfram Koch, en legendarisk skuespiller. Jeg var den usynlige andre regiassistenten, men senere ble jeg førsteassistent. Slik kom jeg meg til Hannover. Men i alle disse årene lærte jeg at man aldri kan lære av en regissør hvordan man gjør ting, man kan bare observere hva de gjør feil og lære av det. Det sier jeg til alle som vil lære av meg – se på alt jeg gjør feil, og gjør det annerledes!

Og hva du gjør du feil?

– Jeg gjør feil hele dagen. I kommunikasjon, i planlegging, i hvordan jeg går løs på en scene. Sånn er arbeidet. Men man må bære folka og lede prosessen.

Samarbeid

Hvordan gikk du fra assistent til regissør da?

– Det sies om meg at jeg er en regissør som elsker skuespillere – og det er jeg stolt av. Så det var via skuespillerne i Frankfurt at jeg fikk min første sjanse.

Hvilke forestillinger har du sett som har gjort mest inntrykk på deg?

–Det første var Tolvskillingsoperaen i Frankfurt, det var utrolig inspirerende å se Wolfram Koch i arbeid. Vi ble venner og samarbeidet for ikke så lenge siden med See aus Asche som Schimmelpfennig skrev for oss basert på Niebelungen. Ground-shaking! Og jeg må tenke på Angélica Liddell, som jeg så for ikke lenge siden. Forestillingen hennes gjorde dypt inntrykk på meg. Motet hennes er veldig inspirerende! Og for noen år siden så jeg Susie Wang med Burnt Toast. Det var veldig fint, det er i verdensklasse… Og så liker jeg godt å gå på prøver og se andre i arbeid. Jeg liker å dele prøverommet med andre, det er som å ha gjester og lage middagsselskap. Teater kan være så inkluderende. Hvis det vil.

Hvem er dine folk, hvem samarbeider du med?

–Jeg tar alltid med meg teamet mitt. Scenograf Andrea Wagner er med meg overalt. Og kostymedesigner Maria Anderski. Og så har jeg komponisten Sandro Tajouri. I dette prosjektet har jeg også med meg Eivind Myren, en lysdesigner jeg møtte i Trondheim. Han har vært med meg til Tyskland også. For en overraskelse å finne lysdesigneren jeg alltid har drømte om – i Trondheim! Eivind tenker ikke bare på lys, han tenker på mørke!

Og du skal tilbake til Trøndelag teater – Peer Gynt. Hvordan går det?

– Jeg elsker Trøndelag Teater. Det er en perle! Vi hadde planlagt et annet stort prosjekt, men så viste det seg at et annet teater i Norge arbeidet med samme tekst. Jeg var stressa og sa, hva med Peer Gynt? Og Elisabeth sa ja! Bare gi meg Kenneth Homstad, sa jeg, som har spilt Parcival for meg, så gjør vi Peer Gynt On Ice - og det skal vi gjøre. En liten jente på is-disko som forestiller seg at hun er verdens beste – sånn jeg gjorde som barn. Vi bruker originalteksten – gammel tekst, nye bevegelser.

Hva drømmer du om som regissør? Det virker som du lever drømmen allerede.

– Å fortsette så lenge jeg kan. Det vanskelige er å holde ut. May you direct long and prosper», som det heter i Star Trek.

Hvordan går det da? Do you prosper?

– Så lenge øynene og hodet funker, går det bra. Det hjelper å ha kollegaer å snakke med. Ellers blir det ensomt. Og så lenge jeg fortsetter å utvikle meg som regissør. Det er fint liv.

Og etter Trondheim?

– Jeg har mange planer. For eksempel Women Talking av Miriam Toews på Burgtheater i Wien. Det er første gang den settes opp, tror jeg. Og jeg skal jobbe i Basel for første gang, og tilbake til ITA i Amsterdam.

Hvordan var det å jobbe der?

– ITA er et av de aller beste teatrene jeg har jobbet ved. Utmerkede skuespillere og veldig dyktige folk. Eline Arbo er en av de beste teaterlederne jeg har møtt. Hun har skapt et inspirerende hus. Jeg må fortelle deg noe jeg opplevde med Prophet Song, som jeg laget hos ITA. Der er det en scene der en mor går gjennom et rom fullt av likposer for å se om sønnen hennes er der. Noen måneder senere er det akkurat slike scener som utspiller seg i Teheran.

Iran

Hvordan er forholdet ditt til Iran?

– Everyone is miserable… Familien min i Tyskland er redde for alle som bor i Iran såklart og vi vet ingenting. Kommunikasjonen er stengt av – akkurat som i Prophet Song, forresten. Tanten min ringer av og til, hvis hun kommer igjennom, og alt hun sier er: «Vi lever. Fortell det til alle.» Og så ringer vi rundt til familie over hele verden, «de lever». Og jeg mistet flere søskenbarn i januar-massakren. Jeg bodde jo mine ti første år i Iran, og nå føles det som om jeg mister hjemlandet mitt. Samtidig mister jeg mitt nåværende hjemland, for Europa ser ut til å gi faen i hvordan det går med folk i Iran.

Hvor skal det ende? Hva kommer til å skje?

– Det hele er så komplisert. Jeg tror det er viktig å sette seg nøye inn i hva som skjer i regionen – med folket, og ikke bare med oljeindustrien, for eksempel. Vi kan ikke danne oss en mening på grunnlag av overskrifter eller regimets propaganda. Det aller viktigste er: Vi kan ikke søke tilflukt i uvitenhet. Det finnes ikke enkle svar i kompliserte saker som dette.

Tidligere har du laget Olje og Vatn på Det Norske Teatret, basert på Upton Sinclairs Oil! Det er én inngang til å forstå regionen, som du er inne på. Hvordan var det å arbeide med temaet olje?

– Det var spennende! Vi tok inn bibel-tekster og forsøkte å gå helt tilbake til begynnelsen, til skapelsesberetningen og hvordan menneskene ble grådige og tok noe de ikke burde tatt. I likhet med Norge er Iran i stor grad en fortelling om olje og hvor deilig det er å ha, å kjøre bil. Jeg var ikke så interessert i politikken, nordmenn har god oversikt over det politiske, men i noe annet  – i gnisten, i begjæret. Og vet du hva det neste blir? I den siste scenen gravde skuespilleren nedover i den støvete scenografien, og han ble så tørst  – og det er det neste  – vann!

Jeg er interessert i olje og hvorfor det lages så få forestillinger om det, til tross for at det er så viktig for oss. Hvorfor er det så vanskelig?

– Les de første ti sidene av Vredens druer. Der ser du hvordan vi er viklet inn i ting vi ikke forstår. Men jeg tror ikke vi skal prøve å svare på alt dette. Vi kan bare fortelle. Jeg er en storyteller. Oljen har så mange perspektiver. Jeg ville ikke snakke om politikken, jeg ville snakke om grådigheten, tørsten som ligger i oss, lengselen. Om hvordan vi kan må ofre noe for å få noe annet.

Hva ofrer vi for oljen da? Jeg forstår hvorfor du leser greske tragedier…Det er mytiske temaer. Men la oss gå tilbake til begynnelsen. Har du et kunstnerisk forhold til Iran?

– Nei. Jeg måtte legge det bak meg da jeg flyttet derfra, fremmedgjøre det for å kunne høre til et annet sted. Det var først senere jeg fant ut hva det var å være fra Iran. Jeg jobbet mye med tekster av Jonas Hassen Khemiri. Da noen foreslo at jeg skulle lese Invasjon! ble jeg rasende – får jeg den bare fordi jeg er fra Midtøsten? Men så leste jeg den, og måtte le høyt. Så jeg gjorde den, og alt annet han har skrevet, og sånn oppdaget jeg på nytt at jeg har flyktningebakgrunn, at jeg ikke er hvit, men en person of colour. Jeg leter etter iranske fortellinger jeg kan sette opp – jeg leser gamle romaner. Ser filmer. Jeg har tidligere gjort en iransk fortelling i Köln, Death of Yazdgerd av Bahram Beyzai. Nylig skjønte jeg at kunst er en viktig form for motstand i den persiske kulturen. Tunge tider blir omsatt i kunst, poesi og sanger. Så denne krigen skaper et enormt reservoar som en dag vil settes fri… Unleash the Persians! Jeg er europeisk, men blir mer og mer persisk.