Fra forestillingen Macbeth i drag, Sao Paolo 2026.

REISEBREV

«Dette er dagen, og den blir ikke din»

… hørte Julian Blaue i São Paulo og trodde at det varslet Lulas nederlag. Men i gatene og på sosiale medier koreograferte folk på venstresiden sin støtte til Lula. Bolsonaro tapte. I dette reisebrevet har Blaue fått tre brasilianske scenekunstnere til å kommentere valget, forestillingen Macbeth i drag og kropper som avbryter flyten.

Publisert Sist oppdatert

Hvis ingen kandidat får over 50 prosent av stemmene, går det mot en ny presidentvalgrunde i Brasil. I første valgrunde, 4. oktober 2026, fikk ytre høyre-kandidaten Flávio Bolsonaro fra Det liberale partiet (PL), sønn av den fengslede ekspresidenten Jair Bolsonaro, 47,03 prosent av stemmene. President Luiz Inácio Lula da Silva (Lula) fra Arbeiderpartiet (PT) fikk 45,16 prosent. 

Spenningen er stor da jeg lander i São Paulo rett før andre valgomgang 25. oktober. Den afrobrasilianske poeten og performeren Natasha Felix har sin performance Tre ganger Lazarus på kultursentrumet Sesc 24 de Maio. Den labyrintiske scenografien består av køstolper med sperrebånd, som om hun venter på Lula, forgjeves, som Beckett på Godot. Aldri har en presidentkandidat tapt første runde og vunnet den andre. Diktene treffer kjernen i et valg få tror Lula kan vinne. Hun skriker, hvisker og synger: «Om de gjør meg syk og river ut fire av de beste tennene mine (...) / om de erklærer meg beseiret / om de sier til meg / her ender veien / blir jeg her / akkurat der jeg står.» Flávio Bolsonaros seier ville nok ikke bety tortur, selv om han truer: (fattige) kriminelle «skal fjernes, stående eller liggende». Likevel oppfatter jeg diktet som Felix’ løfte om å holde fast ved standpunktet sitt, selv hvis Bolsonaro vinner – og slutten som en mørk spådom om valgdagen:

«om de sier til meg / dette er dagen / og den blir ikke din / blir jeg her / akkurat der jeg står.»

Natasha Felix i Tre vezes Lázaro, Sao Paolo 2026.

Men så synger Felix, akkompagnert av elektronisk musikk: «jeg er en kniv som tenker.»

Jeg snakker med Natasha Felix etter visningen. Hun sier:

– At premieren på Tres vezes Lázaro skulle finne sted dagen før valget, ga teamet energi.

Hele uken snakket jeg med folk på gata. Vi er med i vira-voto-bevegelsen [i], den nasjonale mobiliseringen for å få folk til å endre stemmeavgjørelsen sin. Performancen er ikke noe unntak. Jeg tror ikke på kunst som unnviker samtiden. Arbeidet mitt er motstand, å utfordre dødspolitikken og skape livskraft.

                  Helt siden faren til Flávio, Jair Bolsonaro, forårsaket en av de største katastrofene i covid-pandemien – med 693 853 døde – har ytre høyre blitt beskyldt for sin «nekropolitikk». Er det i opposisjon til dette at venstresiden identifiserer seg med en type vitalisme jeg ikke kjenner fra Europa? Kan den, mot alle odds, føre til Lulas valgseier?

Macbeth i drag

Jeg går på premieren til en Macbeth-forestilling på Sesc Pompeia (tegnet av den legendariske arkitekten Lina Bo Bardi, som også tegnet Teatro Oficina). Alle aktørene er i drag, og travestien reduseres ikke til humor, som ofte ellers. Skuespilleren Alexia Twister er både den minste og den mest maskuline i ensemblet, et paradoksalt godt cast av det tvilende maktmennesket Macbeth. Scenografien er minimal, kostymene overdådige: eksentrisk sminke og kostymer som er moderne, men virker barokke. I São Paulo, med sitt store dragmiljø, og i Brasil, med sin hang til det karnevaleske, er det opplagt at teaterkostymer topper dette. Ikke kun fordi hovedpersonenes løgner og manipulasjon viser frem hvordan kynisme følger kampen om makten, poengterer Macbeth i drag også Brasils situasjon: Som mange høyrepopulister fremstiller Bolsonaro kjønnsminoriteter, anslått til rundt 1,9 prosent av befolkningen, som et sentralt samfunnsproblem.  

Valgkvelden er jeg på en sambafest med levende musikk. Mellom låtene ropes «Olê, olê, olê, olá – Lula, Lula!» På TV leder først Lula, så Bolsonaro. Når resultatet er klart, blir det stille før jubelen bryter løs. Det umulige skjer: Lula vinner! Jeg tar bussen til Avenida Paulista, der han skal holde en tale. Bussene brukes av mindre privilegerte som ofte stemmer på PT. Bussen har blitt et diskotek, nesten baile funk. Alle danser, synger og roper ut av vinduene. På Avenida Paulista feirer titusener seieren. Lulas tale runger over dem alle.

Noen dager senere møter jeg regissøren til Macbeth i drag, Ines Bushatsky, på en kafé i middelklassestrøket Sumaré og spør: Kan Macbeth knyttes til den politiske situasjonen i Brasil?

– Stykket handler om hvor langt mennesker vil gå for å oppnå makt. Heksene planter en idé i Macbeth om å bli konge, og han blir besatt. Men har Macbeth kanskje tenkt på dette tidligere? Og Lady Macbeth? Hun har et enda mer strategisk hode enn ham. Macbeth må håndtere krigen. Lady Macbeth er hjemme, i den private sfæren.

Den klassiske kvinnerollen: å få makt gjennom mannen?

– Profetien gir Lady Macbeth en sentral rolle. Hun pusher Macbeth framover: «Du må være modig. Gå og gjør det. Dette har vi alltid drømt om.» Tilbake til spørsmålet ditt: Macbeth og Lady Macbeth kan minne om ekteparet Bolsonaro.

Macbeth i drag, regi: Ines Bushatsky.

Sønnen eller faren?

– Faren. Jair Bolsonaros kone Michelle, som har et godt forhold til ledelsen i PL, ble valgt til senatet for Brasília ved første valgrunde. «Michelle er Lady Macbeth i Bolsonaro-klanen», som litteraturprofessor João Cezar de Castro Rocha sa. Han mente at hun måtte rydde sin stesønn av veien, presidentkandidaten Flávio, som kunne hindre hennes maktambisjoner. Hvorvidt det er sant, vet jeg ikke. De facto måtte Flávio gi seg etter valget, mens hun, som påtroppende senator for Brasília, nå er den mektigste politikeren ved navn Bolsonaro. Vi hinter om parallellen mellom de to first ladies, når en av Duncans døtre sier: «Macbeth er ingen idiot. Han er en kuppmaker, en militsmann og en folkemorder.» Jair Bolsonaro omtaltes ofte slik. Like etter sier MacDuff: «Og kona hans er enda verre.»

Er det hint til valget i forestillingen?

– Macbeth ønsker å stoppe tiden for å slippe konsekvensene av drapet på Duncan. Alle unntatt Macbeth-paret «fryser» derfor ved et bankettbord og gjør L-tegnet (for Lula) med hånden. I scenen med profetiene kaller heksen Macbeth «kamerat», som Lula ofte gjør, og avslutter med «den 25. er det 13» (valgdagen og PTs partinummer). Publikum reagerte entusiastisk på denne «Lula-reklamen». Etter kongemordet forteller Lennox om «dødsskrik som blåste i vinden» og alluderer til Jair Bolsonaros dødspolitikk under koronaen ved å hviske «22, 22», PLs partinummer. Etter valget la vi til en spøk: Baronen av Cawdor kalles en forrædersk rotte som har flyktet fra landet og utropt seg til konge av Skottland. Flávio Bolsonaro, som flyktet til USA etter valgnederlaget, hilser.

Det var en magisk stemning før Lula vant valget. På premierefesten din sang vi for ham sammen med dragartistene. Etter applausen oppfordret dere publikum til å støtte Lula. På Teatro Oficina ble Lula sammenlignet med «a lua», månen, som skinte gjennom teatrets tak da de åpnet det. Gatene fyltes av maskerader og opptog som støttet PT. Alt det er utenkelig i Europa.

– Hvorfor det?

Ja, det er nettopp spørsmålet mitt! På 1970-tallet hadde den europeiske venstresiden en slik kultur. Man sang, eksperimenterte og gjorde ukonvensjonelle ting. Høyresiden har overtatt rollen som opprørere. De fremstiller seg som pønkere. Kan den brasilianske venstresiden være et forbilde for en mer folkelig, teatral og opprørsk venstreside i Europa?

– Hva hvis dere virkelig sto overfor et nytt nazistparti?

I Tyskland leder AfD meningsmålingene, et parti langt mer ekstremt enn høyrepopulisterer i Skandinavia. Sjefen på Volksbühne Matthias Lilienthal engasjerer seg mot det. Likevel begynner ingen, verken på Volksbühne eller andre steder, å synge og danse for en bedre politikk.

– Jeg tror den brasilianske mentaliteten spiller en stor rolle. Du sa du var på Teatro Oficina?

Ja.

– Da vet du sikkert hvor viktig Zé Celso og Teatro Oficina er for teatermakere i Brasil. Denne blandingen av glede, frihet, politikk og teater har en lang tradisjon. Jeg har lært mye av dette. Det har påvirket hvordan jeg tenker teater. Vi har også en tradisjon for å fylle gata med folkemengder. Karneval er å ta gatene i bruk gjennom sang og dans. Politikk er for oss knyttet til slike semi-teatrale fellesskap.

 

Brasiliansk på Volksbühne

Etter samtalen med Ines Bushatsky flyr jeg tilbake til Norge via Berlin. Volksbühne, som kanskje kommer nærmest den opprørske og folkelige venstrepopulismen jeg så på teatrene i Brasil, har invitert brasilianske scenekunstnere. De skal ha en «School of Self Defense» i helgen etter valget: workshops, foredrag og performance om selvforsvar. På hovedscenen danser Davi Pontes og Wallace Ferreira i sin egen koreografi Mata Leão («Drep løven»), oppkalt etter et kvelertak i brasiliansk jiu-jitsu. Mata Leão oversetter, med sine koreografiske side kicks, ideen til capoeira, selvforsvarsdansen til de afro-brasilianske slavene i Brasil, til vår tid. Interaktiv, hypermoderne og abstrakt «selvforsvarsdans» mot den høyreekstremistiske dødspolitikken.

Etter forestillingen møter jeg Davi Pontes i Volksbühnes kantine. Jeg vil komme enda nærmere en forståelse av protest i det offentlige rommet, som ved siden av sosiale medier kan ha bidratt til Lulas seier. Kanskje nettopp en koreograf fra Brasil kan forklare gateprotestens vesen?

Han sier:

– Vi brasilianere okkuperte rommet som kalles «offentlig», der våre ønsker skal bli synlige, og som skal være felles, men i virkeligheten ikke er det. På gatene kan man «forstyrre» normer og måter å leve sammen, eller mot hverandre, på. Man avbryter flyten. Når borgeren går hjemmefra, har hen som regel en plan for hvordan å bevege seg gjennom dagen. Å okkupere gatene betyr å stanse denne bevegelsen. Denne stansen påvirker alt. Demonstrasjonen vanskeliggjør trafikken og setter andre ting i bevegelse. Det er her demonstrasjonens betydning ligger. Den er en koreografi, forstått som en ny organisasjon av rommet. Demonstrasjonen har et episenter, men virkningen sprer seg videre ut i verden. 

Fotnote:

[i]
Vira Voto 2026 («snu en stemme») var en grasrotkampanje under presidentvalget i Brasil i 2026, der man gjennom personlige samtaler og digitale kampanjer forsøkte å få usikre velgere og tilhengere av Flávio Bolsonaro til å stemme på Lula.

 

Powered by Labrador CMS