Vil utforske samiske selvforståelser

Etter å ha bodd kummerlig 40 i år, i sameksistens med muggsopp, skjeggkre og betongstøv i det

Per Ananiassen

Norsk-samisk teaterviter, dramaturg og teaterleder. Han har vært dramaturg ved Trøndelag Teater og ved Den Nationale Scene. Fram mot 2019 ledet han den omfattende prosessen med å utvikle nytt teaterbygg og omstille Avantgarden til sin nye virksomhet som Rosendal teater. Fra høsten 2024 er Per Ananiassen teatersjef ved Det Samiske Nasjonalteateret Beaivváš.

gamle Kulturhuset, kunne Det samiske nasjonalteatret onsdag 20. august flytte inn i et praktbygg, Čoarvemátta, sammen med Samisk videregående skole og reindriftsskole.

Kampen for, og drømmen om egen scene og skikkelige produksjonslokaler har pågått i flere tiår, under skiftende ledelse. Lengst kom teatersjef Haukur S. Gunnarsson, som for ti år sida stod klar med byggeplaner, men det skulle bli etterfølgeren, teatersjef Rolf Degerlund, som fikk prosjektet i mål, sammen med arkitektene i Snøhetta og byggherrene Statsbygg. Det var en stolt og sliten Degerlund, som under åpningsmarkeringa, med ekko på lydanlegget, slo seg på brystet og sa «I have a dream». Det var hans siste dag på jobben, han kunne gå med sin mission completed.

Čoarvemátta kommer fra de samiske ordene for horn og rot, «čoarvi» og «mátta», og er det innerste leddet i et reinsdyrhorn; her brukt som tegnet for samisk identitet, kultur, miljø og bærekraft. Og det danner grunnformen i arkitekturen.

Ny sjef

I det splitter nye bygget Čoarvemátta møter jeg Per Ananiassen. Jeg har under tvil sagt ja til å intervjue ham for Shakespearetidsskriftet. Som regissør og manusutvikler ved Beaivváš i tiår, føler jeg meg tett på teatret. Men Ananiassen har aldri vært sjefen min. Til nå har han vært påtroppende. Først i dag er Ananiassen teatersjef for Det samiske nasjonalteateret Beaivváš. Vi mener at vi kan snakke sammen på et mer overordna plan. Hva skal han fylle huset med? Forventningene til den nye teatersjefen er store, både lokalt og nasjonalt.

Du er samisk; det kan bety mange ting. Hvordan definerer du din «samiskhet»?

– Et godt og vanskelig spørsmål, fordi det er så mange tråder i meg som springer utfra den store samiske veven. Enkelt svart er identiteten min knyttet til sted, til Tanafjordområdet. Forfedrene mine var sjøsamer. De livnærte seg ved småbruk, fjordfiske, sesongarbeid, sånn sett ikke ulikt nordmenn. De hadde, i generasjoner, vært utsatt for fornorskning, gjennom et knallhard internatskolesystem. Min mor hadde samme lærer som morfar – tredve år etter på samme skole, Vestertana skole. Mange i min nære familie sier likevel at de hadde det bra, men mer brutale opplevelser dominerer. Om de snakket samisk på skolen, ble de straffet. Jeg tilbrakte somrene hos besteforeldrene mine. For meg, som barn, var det en drøm å komme dit fra Bergen, men jeg kom også til et språk som jeg ikke forsto. Det viktigste jeg kan si om min samiske identitet, er at jeg i forhold til det samiske, er både innenfor og utenfor.

Visste du om fornorskningsprosessen som slekta di hadde gjennomgått da du var barn?

– Ja, det var ingen hemmelighet. Jeg hørte mange historier, men jeg ble spart for de mest opprørende detaljene.

Ikke offerrollen

Har du noen overordnede kunstneriske tanker om hvordan du ønsker å forvalte mandatet?

– Jeg vil undersøke de betingelser som gjelder, de omstendigheter som påvirker individ og samfunn. Hva er det som bestemmer at du skal være sånn, eller te deg slik, for å få godkjentstempelet som same? Kjønnsidentitet et en annen ting, for hva er den kulturelle kodeks som bestemmer kjønn. Det er ikke lenge siden at homofile, lesbiske og ikke-binære samer, måtte skjule sin identitet. De var en minoritet i minoriteten. Åpenheten er blitt større, det snakkes om tematikken på mange kunstneriske arenaer.

Men offerrollen er ikke noe jeg vil bruke altfor mange produksjoner på. Det er oss som subjekt jeg er mest opptatt av, som aktører i egne liv, selvfølgelig i en veksling, og i et samspill mellom subjektrollen og objektrollen. Hva er funksjonalitet med tanke på ansvar? Dysfunksjonalitet? Dette opptar meg. Jeg starter med blanke ark.

Sápmi mot øst

Du hadde et tydelig blikk på Øst-Europa i din tid på Avantgarden, som slik sett skilte du deg litt fra BIT og Black Box. Har dette perspektivet relevans for din repertoarlegging?

– Mine samiske røtter er fra nord-øst, nær grensa, der Russlands pågående krigføring oppleves hetere enn her. En del av Russland er del av Sápmi. Det bor samer der, og andre urfolk. Så Øst-perspektivet er allerede inne i det samiske blikket på seg selv – både når det gjelder russisk Sápmi og finsk Sápmi. Vi må reflektere den østlige erfaringen også.

For vi står i nye, globale problemstillinger, befinner oss i det komplekse grønne skiftet. Politikerne og utbyggere skjeler til Finnmark som vindmøllefylket, spør hva vi skal leve av om vi ikke har vindmøller, kraftledninger og gruver.

Kan/ bør teatret spille kjente verk innenfor den vestlige kanon? Står det i noen motsetning til samisk profil?

– I gitt kontekst kan slike verk inngå i en samisk profil. Jeg er åpen, uten å ha konkrete planer. Ikke bare for verk i den vestlige kanon, men også for asiatiske og afrikanske stykker, som vi kjenner for lite til. Klassikere, ta Brødrene Karamasov som eksempel, handler om de motsetninger som alle mennesker bærer på, av mørke og av lys. Det er ikke utenkelig at de tre brødrene, som både representerer funksjonelle og dysfunksjonelle menn, kan skrives inn i en samisk kontekst.

Du overtar to stykker samtidsdramatikk fra din forgjenger, fra manusutviklingskurset Sápmi muitala, driftet av teatret og av Dramatikkens hus. Har du liknende planer for å utvikle samiske dramatikere?

– Ja, de to er allerede i kommende års repertoar. Og jeg vil først se stykkene fra Sápmi muitala produsert, før jeg setter i gang noe nytt. Men jeg er helt klart åpen for det. Det finnes mange måter å engasjere dramatikere på. Jeg har sans for å arrangere hurtigskrivingssituasjoner og liknende prosesser som kan trigge samiske, skrivende kunstnere.

Entusiasme og usikkerhet

Har du tanker om hvordan du kan bruke erfaringene fra da du var teatersjef for Rosendal Teater i Trondheim? – Jeg tenker på flytteprosessen inn i nye lokaler.

– Jeg har vært inne i planleggingen en stund. Mine erfaringer med anskaffelse av lyd- og lysanlegg ved Rosendal, tror jeg har vært nyttige her. Vi (Per og kona, red. anm.) flyttet til Guovdageaidnu/Kautokeino ved årsskiftet, så jeg har kunnet følge litt med i flytteprosessen.

Et nytt hus, Čoarvemátta, gir nye muligheter, men hvordan påvirker bygget scenekunsten og identiteten? Hva tar vi med oss videre? Spørsmålet skaper entusiasme, men også usikkerhet Jeg håper at jeg kan gjøre denne prosessen positiv – og bli en bedre teatersjef for Beaivváš enn jeg var for Rosendal Teater. Jeg var nok ikke så god sjef i den perioden. Lobby-arbeidet, jobben med å skaffe pengene, flytteprosessen samt programmeringen var krevende, det gikk utover de ansatte, teamet som holder teatret i gang. Jeg øver meg på å lære av det.

Sammen om bærekraft

Et samarbeid mellom teater og skole forventes. Om det skal realiseres – vil det ikke kreve drastisk omorganisering av arbeidsrutinene, både i teatret og skolen?

– Det er spennende å leve i sameksistens, og jeg tror at noe av det vi kan gjøre sammen, ikke krever så store grep for å få til. Vi bør gi det en sjans. Duodji, samisk kunsthåndverk, (som sammen med reindrift er en av hjørnesteinslinjene ved skolen, red. anm.), gir elevene kompetanse. Duodji kan godt tenkes som grunnlag for samarbeid på ulike nivå med både rekvisitt- og kostymeavdelinga ved teatret.

Oppfatter du ikke duodji som vel tradisjonsbundet? Hittil er du assosiert med avantgarde-sida i norsk teater.

– Duodji er ikke samtidskunst, men begrepet er knyttet både til dáidda (kunst) så vel som håndverk. Det finnes mange eksempler i Sápmi på at kunnskap om det tradisjonelle også kan fornyes og videreutvikles. Det er viktig å kunne faget, om en vil eksperimentere. Slike samarbeidsnisjer har jeg tro på.

Bare se på sceneteppet til den nye scenen, skapt av Máret Ánne Sara. Hun, som er fra en reindriftsfamilie, har tatt utgangspunkt i fettet, som ligger rundt magesekken. Sara har behandlet motivet som ornament, nært forbundet med den samiske forståelsen av sammenheng. Reindrift gir både mat og klær. Absolutt alt på reinen benyttes. Vi kan ikke definerer oss ut av sameksistensen med naturen, heller lære. Skolen og teatret kan sammen strebe etter bærekraft, se friheten i å erkjenne kosmologien.

Trenger unge

Hvordan tenker du å løse rekrutteringsbehovet for skuespillere til teatret? Kan skolen bety noe for den?

– Ikke så direkte som i duodji og reindrift. Unge samiske scenekunstnere drar ut og skaffer seg utdannelse. Det er en oppgave å få dem til teatret. Spørsmålet er om de vil flytte nordover igjen, etablere seg etter endt utdannelse. Jeg spør dem – vil du virkelig dette. For man må ville det nok.

Jeg søker samarbeidspartnere for å knytte rekruttering til selve bygda og til det nye bygget. Egill Pálsson ved HT, Frank Jørstad ved Kvääniteatteri og jeg har snakket om scenekunstutdanning i nord, noe det er behov for. En skole med forankring i samiske, mienkielli og nordnorsk språk og kultur. Det ligger et stykke fram i tid.

Kulturskolen her i Kautokeino er interessert i å drifte barneteater. Jeg har stor tro på slike grep. Jeg tenker på unge HT, Trøndelag Teaters internasjonale teaterskole, og ikke minst Samisk Barneteater i Tana, som Ebba Joks har drevet i en årrekke. Hun har betydd mye for opplæring, vi har sett flere komme ut derfra (Ella Marie Hætta Isaksen, f.eks. journ. anm). Ebba har inspirert oss til å starte et samarbeid med kulturskolen.

Programmerende eller produserende nasjonalteater?

Med status som samisk nasjonalteater, harBeaivváš større økonomi. Har du noen tanker om hva som skiller oppdraget tilBeaivváš fra f.eks.de to andre teatrene, Giron Sámi Teahter (i Kiruna) og Åarjelaemien teatere (i Mo i Rana)?

– Vi har som nasjonalteater ansvar for å være teater for hele Sápmi. Det må også reflekteres i språkene som brukes på scenen og hva vi forteller. Vi må også ta et ansvar for at underskogen av samiske scenekunstnere får vokse og trives og få realisert sine prosjekter.

Er kunstnerisk samarbeid Giron Sámi Teahter og Åarjelaemien teatere noe du vurderer?

– Ikke bare vurderer vi det, vi har dialog med de to teatrene om det.

Andre samarbeid?

– Jeg er svært innstilt på å dele fasiliteter som scenene og teknikken i teatret, samt gjesteboligene. Ikke leie ut, men låne ut, og på den måten knytte kunstnere til oss. Vi har stor romkapasitet når vi er på turné. Men vi trenger blant annet å øke planleggingsressursene og teknikerstaben for å holde huset operativt også da. Det er et ansvar at vi fyller huset.

Det samiske nasjonalteatret 2.0 søker en større diversitet i repertoaret, og i den samiske selvforståelsen, noe vi har vært inne på. Jeg har inngått avtaler med flere aktører i Sápmi som skal ha premiere i 2025 og 2026.

Kan du si noe konkret?

– Kompaniene vil selv eie produksjonene sine kunstnerisk, og jeg tenker at de må selv bestemme når dette skal offentliggjøres.

Ut av fortielsen

Hva med egenproduksjoner ved Det samiske nasjonalteatret? Hvilket kunstnerisk avtrykk vil du giBeaivváš?

– Jeg ønsker at vi skal fornye teatrets musikkteaterside. At de skal gå litt tilbake til røttene og Våre vidder, som var det første stykket vårt i 1981. Vi må våge å være politiske, men også selvkritiske. Vi må våge å kunstnerisk bearbeide det i våre samiske samfunn som ikke fungerer. Det er mange problemer og uløste spørsmål vi må begynne å snakke om. I alle fall fra en teaterscene. Noe er for dyrebart til at alle tier om hvor utsatt det er. Vi skal snakke om det.

Publisert 26.08.2024, rettet 27.08.2024

Innvielsen, 21. august 2024

Festforestilling: Beaivi, áhčážan. Eanni, eannáža / Solen min far, Jorden min mor.

Sametingspresident Silje Karine Muotka, Kunnskapsminister Kari Nesse Nordtun og Kultur-og likestillingsminister Lubna Jaffery åpner Čoarvemátta åpnet teater og skolebygget. Taler fra arktiketer og byggherrer m fl fulgte.

Beaivváš framførte teaterkonserten Beaivi, áhčážan. Eanni, eannáža /Solen min far, Jorden min mor, med tekst i utvalg av Nils Aslak Valkeapää, komponert av Frode Fjellheim. Medvirkende: Arktisk filharmoni, Adriana Angelico og Ulla Pirttijärvi, Egil Keskitalo, Mary Sarre, Ingor Ante Ailu Gaup og Nils Henrik Buljo. I regi av Rolf Degerlund, dirigert av Anna Hartmann.