- Vi bør alle være aktivister!

Den femte utgaven av Østfold Internasjonale Teaters festival KunstFest hadde Artivisme som tema. «Artivisme» er sammensatt av ordene kunst (art) og

kunstfest vol. V

Rosemary Loves a Blackbury

av og med Diana Burkot

Østfold Internasjonale teater, 20. april 2024

aktivisme, og handler om «å bruke kunst som protest eller til å øke bevisstheten om samfunnsmessige utfordringer».

Sammen med visning av Thomas Østbys film Sivil ulydighet og verdenspremiere på Direct Action Theatres forestilling Serve And Protect var Diana Burkot fra det russiske, feministiske punkrock-kollektivet Pussy Riot invitert til å opptre på festivalen. I dette intervjuet med Norsk Shakspearetidsskrift snakker hun om sin virksomhet både i Pussy Riot og med sitt musikk-multisjanger-soloprosjekt Rosemary Loves a Blackberry.

Håp?

I paneldiskusjonen på KunstFest i går sa du at det man trenger fra dagens aktivistiske kunst – eller artivisme – er håp. Kan du utdype dette? Er det håp om et regimeskifte i Russland, for eksempel?

– Jeg vet ikke om jeg egentlig tror på håp, men jeg har det alltid. Det er alltid mer produktivt å gjøre noe, ellers ser det ut som om du ikke ønsker å ta ansvar eller tro på fremtiden. Hvis du sier at «alt kommer til å ordne seg i fremtiden», krever det konkrete handlinger og offentlig dialog.

Etter Navalnyjs død var det en veldig mørk tid. Jeg var et vrak. Jeg delte ikke alle synspunktene hans, men likevel – han var alltid liksom denne personen i bakgrunnen i livene våre som vi visste kjempet mot regimet til Putin. Bare vissheten om at han eksisterte ga oss håp. Så da han døde føltes det virkelig som om noe viktig var ødelagt.

Men så kom Julia Navalnaja med disse modige ordene om at hun ønsket å fortsette arbeidet hans. Da bestemte vi oss alle for at yeah! Det er altfor lett å gi opp bare på grunn av Navalnyjs død. Det er alltid riktig å fortsette å kjempe!

Ønsker meg død

Hvordan oppfatter du russiske eller ukrainske aktivister – har de håp? Og hvordan kommuniserer de?

Dette er et utfordrende spørsmål akkurat nå. Ikke bare i aktivistmiljøet, men også generelt er kommunikasjonen mellom russerne og ukrainerne vanskelig. Det er som om vi befinner oss et dystert sted i historien der vi ikke engang kan begynne å diskutere hva vi kan gjøre sammen og hvordan vi kan kommunisere. I begynnelsen av krigen ønsket ikke det ukrainske folket å kommunisere eller å ha noe med russerne å gjøre i det hele tatt. Jeg har full forståelse for det, det er helt greit. Men jeg håper at de en dag vil være klare, og at vi kan kjempe sammen mot Putin-regimet. For eksempel sier en av mine ukrainske venner at hun ikke vil snakke med meg lenger, og hun ønsker meg død. Men en annen av vennene mine fra Ukraina fortalte meg at hun virkelig støtter meg og at alt er i orden. Hun forstår hva som skjer og hva vi kjemper for.

Nylig møtte jeg også en vennlig ukrainsk kunstner i Hamburg. Vi planlegger å samarbeide. Og vi forsøker å finne ut om dette er en mulighet til å starte mer organisert kommunikasjon mellom russere som faktisk er imot Putin-regimet. Ikke bare Pussy Riot, men alle aktivistene som har jobbet mot Putin i så mange år.

Hva slags muligheter har dere for å kommunisere arbeidet deres til omverden?

– Vi kan bekjempe Putin-regimet både i og utenfor Russland. Landet produserer ingenting nå for tiden, ikke vitenskap eller ny teknologi, og regjeringen støtter ikke småbedrifter. Det eneste vi har nå er naturressurser, gass og olje. Det er slik regjeringen har penger. Og det er veldig dyrt å finansiere krigen. Så de europeiske landene som fortsatt kjøper fossilt brensel fra Russland, støtter faktisk direkte krigen og regjeringens ultra-høyrepolitikk. Uten disse pengene kunne ikke Putins regime fortsette.

Vi i Pussy Riot og jeg personlig prøver å bruke alt mulig som en plattform for å nå ut med budskapet vårt. Utstillinger, for eksempel – en av de siste var Velvet Terrorism: Pussy Riot’s Russia i Canada, Danmark og Island. Og vi er fortsatt på vår Anti World-tour med forestillingen RiotDays (Riot Days er en blanding av konsert, rally, teater og politisk happening, journ.anm.). Alt vi «ikke kan gjøre», gjør vi!

Ved hver forestilling med Riot Days samler vi inn penger til ideelle formål, blant annet til barnesykehuset Ohmatdyt i Kyiv. Og noe av det aller viktigste er at vi prøver å inspirere folk som kommer på forestillingene våre. Vi understreker at situasjonen i Russland ikke er et spesielt tilfelle. Vi pleide å ha både frihet og demokrati, men for rundt ti år siden begynte landet å bli som en terrorstat. Og dette kan skje overalt hvis man ikke er politisk bevisst. Så vi bør alle være politisk aktive og aktivister.

Ekstremisme?

Denne typen autoritær nasjonalisme er ofte sammenvevd med undertrykkelse av kvinner og skeive. Har du noen teori om hvorfor det alltid er disse gruppene som skal tas?

– Det er ganske enkelt, det handler om patriarkatet. I Russland har vi et dominerende patriarkalsk system – for eksempel i den russisk-ortodokse kirken. Synet er at kvinner bare skal eksistere for å føde nye mennesker, elske menn og ellers være stille og snille. Menn er bedre til å finne ut av alt i verden. Dette synet er det samme i regjeringen, og råder også ellers i samfunnet på grunn av regimets propaganda. Og at «denne krigen, den er en mannskrig.»

Men akkurat hva tror du de er redde for hos kvinnene eller de skeive?

– De vil bare ikke bryte reglene. Hvis det ikke er i et system med tydelige regler, og ting er åpne for tolkning, blir det sett på som en trussel. I Russland ser de på LHBT+-personer som en ekstremistbevegelse. Jeg tenker: «La nå bare folk elske, da!». Det samme gjelder feminismen. Det er skummelt for dem å la kvinner ha makt, fordi jeg tror de opplever at kvinnene prøver å gjøre ting på en måte som avviker fra regelsystemet deres.

Eksplisitt seksuelt

Jeg lurer på om du også ser ditt soloprosjekt Rosemary Loves a Blackberry som et aktivistisk prosjekt? På hvilken måte? Jeg forstår dessverre ikke tekstene, men jeg lurer på om du anser din valgte estetikk – som er ganske eksplisitt seksuell – som et slags politisk statement? –

– Ja, faktisk. Noen ganger sier folk til oss at vi ikke er ekte feminister, fordi feminister etter deres mening alltid er uhøflige og ikke barberer beina sine og slikt. For meg er det en stor misforståelse. Feminisme generelt handler om valg. Hvis du vil være veldig kvinnelig og sexy, kan du være det, eller hvis du vil være kone og mor, kan du være det, eller hvis du vil være sint, bør du ha en måte å uttrykke sinnet ditt på. Feminisme for meg handler om friheten til å velge hvordan du vil være.

Min opptreden med Rosemary har forskjellige vibber for hvert show. Noen ganger er det sexy, noen ganger er det frekt og provoserende, andre ganger er det noe helt annet. Det avhenger av humøret mitt.

Inspirasjon fra suffragettene

Fikk du sett Thomas Østbys film Sivil ulydighet under KunstFest vol.5?

– Ja, jeg så det meste av den.

Den løfter blant annet hvordan man som aktivist kan få oppmerksomhet fra mediene. I ettertid: Hvordan opplever du at valget av navnet Pussy Riot og gruppens generelle estetikk var effektivt for å nå gjennom i media? Hvordan planla dere dette?

– Jeg forstår hvorfor du spør. Pussy Riot skapte kanskje en ny visjon eller et nytt bilde av hvordan aktivister kan opptre og se ut. Men aksjonsstrategien var inspirert av og bygget på tradisjonen fra suffragettene for over 100 år siden. De prøvde først å snakke med politikerne om hvordan de kunne få sine rettigheter, og de fulgte loven. Ingenting fungerte. Det var for øvrig de som fant på sultestreik som et politisk statement. Så forsøkte suffragettene å finne ut hvordan de skulle gjøre ting på en annen måte for å spre informasjon, hvordan de skulle bevege seg i det offentlige rom for å vekke oppmerksomhet. De fant ut at de måtte gjøre noe provoserende for å bli skrevet om i avisene og få folks oppmerksomhet. Det er det samme med internett og sosiale medier i dag – for å få oppmerksomhet som aktivist må du gjøre noe som skiller seg ut.

Ofte hevder folk at aktivister gjør det de gjør fordi de vil ha oppmerksomhet eller noe sånt. Det synes jeg ikke er rettferdig. Aktivistene gjennomfører aksjonene sine fordi de trenger å spre informasjon om urettferdighet som skjer. Og det er en veldig utmattende jobb. Du har ingen penger, folk forstår ikke hva du holder på med, du er veldig sårbar, og du havner ofte på politistasjonen. Etter alle gateaksjonene jeg gjorde mens jeg fortsatt bodde i Russland, endte jeg faktisk opp på en kunstresidens for utbrente aktivister.

Vi hadde også en slags aktivisttradisjon som kalles «Moskva-skolen for aksjonisme», som for eksempel bestod av Alexander Brener og hans kolleger. Den røde plass har generelt vært et veldig populært sted for aktivister i Russland, særlig på 1990-tallet. De har virkelig inspirert meg.

Er det fortsatt mye aktivisme i Russland nå for tiden?

– Ja, det er det. Nesten hver uke har vi en ny straffesak mot aktivister, for eksempel om ting de har uttalt i sosiale medier. I ett tilfelle arresterte politiet en person som bare sto på gaten med en blank, hvit plakat. Det sto ingenting på den. Det russiske politiet anser selv den minste antydning til demonstrasjon som en ekstremistisk eller terroristisk handling. Men noen fortsetter likevel å kjempe.

Forskjellige språk for å nå fram

Til å begynne med opptrådte ikke Pussy Riot i kunstinstitusjoner. Men nå – slik jeg har forstått det – vil dere bruke alle mulige plattformer til å presentere de politiske sakene deres. Kan du utdype dette? Er det noen plattformer som er mer effektive enn andre?

– Jeg kan ikke si at noen av dem er mer effektive enn andre. De er bare forskjellige verktøy, forskjellige språk. Noen mennesker liker ikke offentlige taler med direkte, politiske budskap. Da kan det være mer effektivt å kommunisere med folk gjennom show eller konserter. Hvis de vil høre på musikk og ha det gøy, så kan vi nå frem til dem via musikken. De blir slik mer mottakelige for budskapet. Andre mennesker liker ikke høylytte settinger som konserter, da kan vi nå frem til dem for eksempel gjennom utstillinger på museer eller gallerier. Ja, så det er bare forskjellige språk. Men vi snakker fortsatt om det samme.

Hva vil du si var og er hovedmålet til Pussy Riot?Tenker du deres tidlige protestaksjoner har hatt den effekten dere ønsket?

– I starten var vi ganske høylytte, da. Og selv om vi ble et berømt band etter aksjonen i katedralen, var det ikke lett – med tanke på tiltalene, fengselsstraffene og så videre. Jeg tror vi gjorde alt vi kunne gjøre på den tiden. Men tidene forandrer seg, vi forandrer oss. Jeg er ikke sikker på om jeg vil si at vi gjorde feil eller ikke, for jeg synes generelt at det er ok å gjøre feil underveis i en prosess. Bare prøv å være robuste og ikke gi opp. Vi fortsetter å kjempe!

Hardcore

Har du noen andre aktivister/artivister som inspirerer deg eller som du mener gjør en forskjell i disse dager?

– Jeg liker fortsatt Bikini Kill veldig godt! Det er også litt nostalgisk, for gjennom dette bandet begynte jeg å forstå hva feminisme er og kan være. Punken, hardcore-miljøet, det horisontale systemet, kombinert med deres aktivisme og DIY- og DIT-kultur. Hvordan kan alle sider ved en person –musikeren, artisten, aktivisten – brukes sammen for å forandre verden? Det inspirerer virkelig arbeidet mitt og tilnærmingen min til ting.

Så hvor skal du nå, etter Fredrikstad?

– Jeg er fylt opp av så mange opplevelser og følelser, det er helt sprøtt… Vi har én konsert til på Riot Days-turneen. Men før det tror jeg at jeg har litt fritid. Jeg skal være i Reykjavik, hvor jeg prøver å bygge opp et liv. Jeg har vennene mine og kjæresten min der – min herlige viking, og jeg prøver å fullføre en mastergrad på universitetet. Det er på en måte mitt nye hjem. Reykjavik er en veldig kul by, en utmerket kombinasjon mellom naturen og det urbane, og det er virkelig en kunstnerby.

Jeg har også noen spillejobber for Rosemary Loves a Blackberry, og Riot Days er booket til noen festivaler, og så blir det noen nye planer. Uansett, er jeg veldig fascinert av livet.

(Publisert 25.04.2024. Rettet 27.04.24)