Velspilt teatermagi

Mesteren og Margarita er en stor og kompleks roman, med flere tids- eller fiksjonslag, et stort og variert persongalleri og en mengde referanser til

Mesteren og Margarita

Av Mikhail Bulgakov

Oversettelse: Erik Egeberg

Bearbeidelse og regi: Simon K. Boberg

Scenografi, kostymer og lysdesign: Edward Lloyd Pierce

Komponist: Fredrik Saroea

Koreografi: Piero Issa

Rådgivende tryllekunstner: Roy Bjerke

Dramaturg: Kjersti Gulliksrud og Lilian Bikset

Festspillene i Bergen/Den Nationale Scene, Store Scene, 23. mai 2024

russisk samfunnsliv under Stalin-tiden, samt til mer universelle filosofiske og religiøse spørsmål. Magi i mange former inngår som noe selvfølgelig i Bulgakovs virkelighetsskildring. Romanen har to fiksjonslag: Moskva på 1920-30-tallet og Jerusalem på Jesu tid. I oppsetningen på DNS er i tillegg Norge/Bergen i dag, og særlig situasjonen her og nå i teateret tilføyd som medvirkende dimensjon. De mer subtile referansene til den sovjet-russiske samtiden er stort sett fjernet. I stedet er det lagt inn enkelte referanser til dagens russiske samfunn, blant annet til Pussy Riots og et lite hint til Putin, men i liten grad til krigen mellom Russland og Ukraina. I stedet er det lagt inn flere henvisninger til den norske samtiden.

Velopplagt skuespillerkunst

Noe av det man først og fremst rives med av i forestillingen er den livlige og overskuddsaktige skuespillerkunsten. Det er først og fremst det som bærer forestillingen –sammen med godt regihåndverk og en effektiv og elegant scenografi.

Karakterene fordeler seg i tre grupper: 1) Den sorte magikeren Woland og hans demoniske gjeng, 2) Moskva-boere på 1930-tallet, særlig fra litteratur- og teaterlivet samt 3) figurer fra Jerusalem for 2000 år siden: Pontius Pilatus, Jeshua m.fl.

Woland, som er en tvetydig diabolsk figur med store magiske krefter, spilles av musikeren Frederik Saroea. Det er hans første teaterrolle, og det er en stor og bærende rolle. Han gestalter Woland tydelig, med en behersket holdning og et skarpt og gjennomtrengende blikk, hvormed han styrer alt – inklusive publikum. Han er best og mest fri på scenen når han slipper seg løs som musiker på sin egen store fest, som er forestillingens (og romanens) høydepunkt. Sammen med sine medmusikanter fremfører han en lang og medrivende versjon av Rolling Stones-låten «Sympathy for the Devil». Ellers i Wolands gjeng gjør Eirik del Barco Soleglad seg spesielt bemerket som en skarp og sarkastisk-vittig Korovjev, med en sterk publikumshenvendthet. Ida Klem gjør en bemerkelsesverdig og morsom figur av den mystiske stuepiken Hella. Med sitt underlige utseende og underfundige mimikk er hun et viktig bidrag til de obskure og morsomme persontablåene omkring Woland. I denne gjengen har vi ellers Kristi-Helene Engeberg som den ondsinnede katten Behemot og Kjetil Møster som den saksofonspillende lystmorderen Azazello, som hver på sin måte leverer fine bidrag.

Blant det varierte utvalget av Moskva-borgere, særlig knyttet til Varieté-teatret hvor en viktig del av handlingen utspiller seg, gjør Tormod Løvold en rekke morsomme parodiske figurer. Kristian Berg Jåtten gir en følsom fremstilling av den alvorlige dikteren Ivan som bryter sammen mentalt som en følge av Wolands magiske herjinger i Moskva, og spesielt den psykiatriske behandlingen han utsettes for. Etter sitt sjokkerende møte med Woland innlegges han på en psykiatrisk klinikk og behandles i henhold til datidens metoder. Hans lege Dr. Stravinskij, spilles meget morsomt og karakteristisk av Svein Harry Schöttker-Hauge. I det bibelske universet spiller Schöttker-Hauge videre Pontius Pilatus på en kraftfull måte. Han imponerer med hurtige vekslinger mellom disse og flere andre småroller, hele tiden opplagt og presis i sitt spill.

Det er vanskelig å si hvem som er romanens hovedperson: Woland, Korovjev, Ivan eller tittelfigurene Mesteren og Margarita? I romanen dukker disse to først opp sent i handlingen, i forestillingen er de tatt med fra begynnelsen, gjennom episke grep som foregriper senere handlinger og personers opptreden. Irene Waage gir en sympatisk fremstilling av Margarita som jakter på sin forsvunne forfatterkjæreste, Mesteren, og dennes forsvunne bokmanus om Pontius Pilatus. Men når hun overgir seg til Woland og lar seg innvie som festens dronning (eller heks, alt ettersom), er det som om magien ikke riktig tar tak i henne (i romanen flyr hun blant annet som en heks på et kosteskaft). Mesteren, som Margarita endelig gjenfinner og innfører i Wolands diabolsk-magiske krets spilles av Herman Bernhoft som en hvitkledd, sympatisk og Jesus-lik figur. Men i forhold til helheten av forestillingens parodiske og skarpt tegnede typegalleri blir han litt utydelig – noe han i og for seg også er i romanen.

Effektiv og elegant scenografi

Edward Lloyd Pierces scenografi håndterer på en elegant og effektiv måte vekslingene mellom de ulike fiksjonsnivåene ved hjelp av mindre tablåer som åpnes eller hurtig etableres innenfor rammen av et større scenografisk rom, som også åpner seg mot og inkluderer teatersalen på DNS. Varieté-teatret som er et viktig sted i handlingen, utnyttes konkret scenografisk til å inkludere DNS-bygningen – og til å underbygge oppsetningens eksplisitte teatralitet: Vi er i teater, vi spiller teater og Wolands magi er teaterets magi.

Stram episk regi

Regissøren Simon K. Boberg har et stramt episk regigrep om Bulgakovs store og komplekse roman. Muligens støtter han seg på en eller flere av de mange teater-, opera- og filmversjoner som er gjort av romanen etter utgivelsen den første utgivelsen i 1967 (27 år etter Bulgakovs død). Jeg har lite kjennskap til disse og kan dermed ikke si noe om eventuelle inspirasjonskilder.

Boberg setter en episk ramme omkring handlingen gjennom å begynne konkret på teaterscenen i Bergen hvor Saroea/Woland sitter med boken, skuespillerne dukker opp, peker mot og etter hvert viser frem det russiske typegalleriet. Den demoniske gjengen omkring Woland manifesterer seg og gjør seg klar til å røske opp i det regulerte materialistisk-ateistiske samfunnslivet i Moskva. Spillet settes for alvor i gang, når Woland tryller frem for dikteren Ivan et tablå med Pilatus og dommen mot Jeshua i Jerusalem. Deretter foldes den teatrale magien ut gjennom komisk-parodiske scener fra livet i Moskva under Stalintiden på 1930-tallet. Hurtig vekslende fra scene til scene – i Moskva og mellom Moskva og Jerusalem. De dramaturgiske høydepunktene er den på magisk vis annonserte forstillingen «Sort magi og dens avsløring», på Varieté-teatret som Woland og hans gjeng står bak, og deretter Wolands fest, hvor Margarita, etter å ha blitt innsmurt i magisk salve, introduseres som festens dronning. I samsvar med bokens fortelling, inndras publikum i Wolands magiske forestilling på Varieté-teatret. Publikummer utsettes for ulike trylle- og illusjonsnummer, gratis drikkekuponger drysser ned over oss (men de viser seg ikke å virke i baren, fordi de er stemplet 23. mai 1936), en stor ballong spilles rundt blant publikum og skuespillerne samhandler aktivt med publikum. Hos Bulgakov er dette showet storslått magisk og rystende, på DNS blir magien og trylleriene litt mindre, og heller forskjøvet til den teatrale situasjonen i teateret og det magiske deri.

Det andre høydepunktet er Wolands fest. Her trer den ellers noe reserverte og distingverte Woland i karakter som rockemusiker med en heftig versjon av «Sympathy for the Devil» som får hele salen til å rocke med. Fredrik Saroea trekker her på sitt medlemskap i bandet Datarock og festen videreutvikles som et houseparty.

Forestillingens sluttscener blir litt tamme i lys av de forutgående heftige og spektakulære scenene. Mot slutten skal det hele rundes av. Woland og hans gjeng trekker seg tilbake fra Moskva. Både Mesteren og Margarita, samt Pilatus etter 2000 års martring, settes «fri» – dvs. at de kanskje dør, eller slutter å eksistere fysisk, uten at dette er entydig hverken i romanen eller forestillingen. Men forestillingens slutt blir litt tam og blek. Det er som om man ikke helt har klart å finne uttrykk for alvoret eller det dypere innholdet i romanen her. Forestillingen følger mot slutten bokens bokstav, men ikke dens ånd, og det gjør det litt tamt.

Kanskje for lite alvor og for lite av den store magien

Magikeren Woland er en forfører – og jeg lot meg, som publikum ellers, forføre. Forestillingen er teatral, lekende og spektakulær – og samtidig nokså stramt regissert. Man føler seg i trygge hender samtidig som de sceniske figurene tirrer og utfordrer.

I Bulgakovs roman kommer magien både til uttrykk i mindre trylle- og illusjonsnumre, men også i langt større, dødelige og apokalyptiske dimensjoner. Den store og apokalyptiske magien har man ikke funnet uttrykk for i forestillingen. Det man har gjort, og som fungerer, er at magien for en stor del er gjort om til teatral magi, koblet sammen med teatral lek og illusjon. Med et velopplagt skuespillerensemble gir dette forestillingen et teatralt overskudd som begeistrer og beruser publikum – på en måte som gir en følelse av Wolands magiske forførelser og refselser av Moskvapublikummet.

Men det alvoret som ligger under komikken og det groteske hos Bulgakov, blant annet i form av mange mer eller mindre synlige hint mot en rekke absurde, umenneskelige og undertrykkende forhold i Stalintidens Sovjetunionen, kommer ikke riktig med i forestillingen. Det er mange hint til norsk samtid, men de har ikke samme grad av alvor som i romanen.

Og romanes religiøst eskatologiske tematikk gis heller ikke riktig noen form eller uttrykk i forestillingen. Det blir mest som noen tomme sluttord om å sette fri og forløse. Men uansett: Mesteren og Margarita på DNS er en velkomponert og velspilt forestilling om livets og virkelighetens absurditeter og teaterets magiske muligheter.

(Publisert 27.05.2024)