Usmakelig og platt

Teksten framføres krystallklart. De mest dramatiske skiftene i Tennessee Williams’ tekst når tydelig over til publikum. I enkelte scener er det umulig ikke

en sporvogn til begjær

Av Tennessee Williams

Oversatt av: Leif Schiødt-Helgeland

Regi: Maria Kjærgaard-Sunesen

Komponist og lyddesigner: Sjur Miljeteig

Lysdesigner: Steinar Lohne

Scenograf og kostymedesigner: Simon Holk Witzansky

Dramaturg: Matilde Holdhus

Maskør: Mio Eyfjord

Premiere Rogaland Teater, 31. januar 2024

å bli sugd inn i Nina Ellen Ødegaards gradvise nedsmelting somden desperate Blanche DuBois.

Men utover dette er det ikke mye positivt å hente ut av Rogaland Teaters Mot i brøstet-aktige oppsetning av En sporvogn til begjær.

Ujevnt

Én ting er hvorfor teatret velger å sette opp Tennessee Williams klassiker akkurat nå. Og hva de vil med å modernisere den visuelt inn i et slags amerikansk redneck-miljø. Noe annet er om de lykkes med prosjektet.

En sporvogn til begjær handler om sammenhengen mellom begjær og kjærlighet, makt og avmakt, selvfremstilling og utsatthet – noe som jo er Evige Temaer. Søstrene Stella og Blanche DuBois har vokst opp i velstand, men noe har endret seg på veien. Stella flyttet til New Orleans og giftet seg med den sexy, fattige og brutale Stanley Kowalski. Blanche ble igjen på plantasjen for å ta seg av foreldrene fram til de døde. Men etter tapet av familiens hjem til kreditorer, reiser hun til søsteren Stella for å bo hos henne.

Blanche er nå middelaldrende, uten penger eller andre steder å henvende seg. Likevel opptrer hun arrogant, kritiserer søsterens bostandard og synes krigsveteranen Stanley er en ubehøvlet bølle. Han på sin side misliker umiddelbart svigerinnen. Ganske snart blir stemningen mellom de to krigersk, mens Stella (en god Mari Strand Ferstad) forsøker så godt hun kan å megle mellom dem. Og litt etter litt virvles stadig mørkere hemmeligheter opp i lyset.

På Rogaland Teater har dette blitt en ujevn fortelling.

Aggresjon og seksualitet

I programteksten skriver regissør Maria Kjærgaard-Sunesen at hun leser stykket inn i en «Post-#MeToo»-samtid, der det ifølge henne er lite rom for å utforske sammenhengen mellom aggresjon og seksualitet – fordi vi lever i en såkalt «cancel-kultur». Heldigvis kan utforskinga skje gjennom kunsten, skriver hun. Og målet er å «nuancere de psykologiske faktorer, som er på spil imellem mennesker».

Dessverre er denne undersøkelsen vanskelig å få øye på i forestillinga hun har regissert, siden de kunstneriske valgene er så lite raffinerte.

Sørstatsflagg

Hovedscenen på Rogaland Teater er i sin helhet fylt av Stella & Stanleys leilighet, med naboene Eunice (Kim Fairchild) og Steve (Svein Solenes) plassert på et stillas over scenen.

Leiligheten er garnert med pinupbilder og maskingevær på veggene, Playboy-kaniner, Elvis-bilder og smileys på kjøleskapet, med colabokser og Jack Daniel’s-flasker på hyllene, og et sørstatsflagg brukes som sengeteppe. Kompisgjengen til Stanley spiller tv-spill i stedet for poker. Det er veldig tydelig at dette ikke er hjemmet til noen fra kultureliten.

Inn i dette universet kommer den fornemme og belevne Blanche Dubois, i Nina Ellen Ødegaards skikkelse. Vi skjønner raskt at hun er malplassert med sin fine drakt, dyre kofferter og elegante håndgestikulering, og publikum ler og klasker seg på lårene bare ved oppsynet hennes.

Det er nemlig lagt opp til at vi skal le mye av karakterene. Spesielt gjelder det i scenene der folk drikker. Her skjer det på revymaner – med sjangling og kauking og selskapsvesker hengende rundt halsen. Etter pausen står et par av birollene for et «artig» nummer ute blant publikum, slik det gjerne skal være i komedier på norske hovedscener.

For min del ødelegger dette for nyansene i Williams stykke, og alt det såre og desperate som ligger i fortellinga. Eller som min venn så presist sa etter premieren: «Er det egentlig en episode av Mot i brøstet vi har sett?»

Proud Boys

Som Blanches rake motsats (eller er han egentlig det?) står svogeren Stanley Kowalski (Kim Jøran Olsen). På Rogaland teater har scenograf og kostymedesigner Simon Holk Witzansky stylet ham som et slags medlem i den fascistiske Trump-tilhenger gruppa Proud Boys: Kledd i militæreffekter, med nazi-kort sveis og store tatoveringer oppetter halsen. Han gjør hele tiden pull-ups så musklene buler, slår lens med åpen dør, og setter seg breibeint ved bordet mens han kauker mot alle rundt seg.

Han får helt klart fram den brutale bølle-karakteren, dog nokså endimensjonalt. Da blir det også vanskelig å forstå beveggrunnene for raseriet hans, eller hva som kan gjøre utsatte mennesker desperate og farlige.

Også hans entourage Mitch og Steve ser ut som klassiske rednecks, Mitch sågar med rød MAGA-caps. Framtoninga deres hinter klart mot noe urovekkende, men jeg opplever ikke egentlig at det brukes til noe, utover å være visuelle markører.

Usmakelig

Et annet vesentlig problem ved oppsetninga er musikken og lyden. I starten er det som om lydbildet skal følge det som skjer helt 1:1:

• Blanche ankommer Byen = Vi hører sus fra trafikk, skramling i bildører, sirener
• De åpner døra til i den fattigslige leiligheten = Vi hører surrende fluer
• Blanche møter Stella etter 10 år = Søtladen musikk
• Stanley ankommer = Ulmende musikk

Og så videre.

Når Blanche forteller om at landstedet er mistet, nynner noen i bakgrunnen på Princes «Kiss»: «You dont have to be rich to be my girl!». Og Cher-låta «Believe» – av mange ansett som en slags nasjonalsang for skeiv kultur – spilles av når vi får høre at Blanche DuBois store ungdomsskjærlighet tok livet sitt, etter at hun konfronterte ham med hans homofile legning. Jeg opplever låtvalgene som platte og lett usmakelige.

For min del blir det verst når stakkars Kim Fairchild (som altså spiller naboen Eunice) må framføre numre som skal kommentere det som skjer på scenen. For eksempel «Feeling Good», mest kjent i Nina Simones versjon. Den er ofte oppfattet som manifestasjon av borgerrettighetsbevegelsens ønske om frihet. Samtidig er den covret nesten i hjel av utallige artister. Når Fairchild til stadighet synger fraser fra låta mens hun ser alvorstungt ut i salen, og Blanche i fullstendig ydmykelse krabber rundt på scenen – blir det en for sterk kontrast til det øvrige revyuniverset. Nesten kitsch.

Heldigvis finnes det lyspunkter oppi dette. Velsignet være Nina Ellen Ødegaard som nesten alene klarer å kjempe for tvetydigheten i Williams’ tekst. Hun har jo udiskutabelt talent for nyanserte rolletolkninger, og etter pause er det scener der det er umulig ikke å la seg rive med av Blanches voksende desperasjon. Også Matias Kuoppola er overbevisende som Blanches keitete, men godhjerta beiler Mitch.

Hvor ble det av godheten?

I den ikoniske sluttreplikken «I’ve always depended on the kindness of strangers», er ordet «kindness» (vennlighet/godhet) kuttet ut på Rogaland teater. Selv om sitatet er så velkjent at det sys på grytekluter, fatter jeg ikke hvorfor sprengkraften i det lille ordet er ja, sprengt, vekk. «Jeg har alltid stolt mest på fremmede» høres mye blassere ut.

Jeg stusser også over valget av å ikle Blanche en Alice In Wonderland-aktig kjole i denne scenen, like før hun skal sendes på sykehus. Er det liksom for å understreke at hun bare er på vei inn i lala-land? I så fall synes jeg det er nok et udelikat overtydelig grep.

Alt i alt sitter jeg igjen med en følelse av at man med En sporvogn til begjær på Rogaland teater har ønsket å sette en klassiker i scene, uten å ha noen egentlig kjærlighet til stykket.

(Publisert 04.02.2024)