Undertrykkelse, frihet og (trans)kjærlighet

To ensomme mennesker i en fengselscelle i et latinamerikanskdiktaturland. Valentín er politisk fange, Molina en transkvinne som sitter inne for seksuell forbrytelse. For å flykte fra isolasjon, frykt og tortur,

edderkoppkvinnens kyss

Av Manuel Puig

Regi: Bentein Baardson

Scenografi og lys: Torkel Skjærven

Kostyme: Ingrid Nylander

Video: Åsmund Bøe

Lyd: Erik Hedin

Dramaturg: Bodil Kvamme

Teater Manu, Oslo, 3. februar 2022

gjenfortellerMolina romantiske filmer hun elsker. Manuel Puigs roman Edderkoppkvinnens kyss(1976) handler om fiksjonens evne til å bringe folk nærmere hverandre. Den handler om hvordan omtanke og solidaritet kan bryte ned fordommer, og skape intimitet under de skrekkeligste omstendigheter. Den handler først og fremst om (trans)kjærlighet. Hva denne oppsetningen til Teater Manu handler om, er imidlertid litt uklart.

Kjærlighet eller politisk kamp?

Transkvinnen Molina kommer fra enkle kår og jobber som vindusdekoratør, hun har ingen klassebevissthet og null interesse for politikk. Hennes store drøm i livet er å gifte seg med en «ekte mann». Tragedien hennes er at «ekte menn vil ha ekte kvinner». Valentín kommer fra en borgerlig familie, han som jobber som journalist og har havnet i fengsel fordi han kjemper mot diktaturet. Hans drøm er å skape en bedre verden, et mer rettferdig samfunn. Overfor dette må personlige hensyn vike, mener han, og ikke minst kjærligheten. Likevel blir han etter hvert berørt av Molinas fortellinger, av hennes vennlighet og romantisisme. Til slutt innser han at det som får ham til å holde ut torturen er minnet om den store kjærligheten han ga avkall på. Både i romanen og i den Oscar-vinnende filmversjonen med samme tittel (1985) får vi halvveis inn i fortellingen vite at Molina samarbeider med myndighetene og er plassert i cellen for å spionere på Valentín. I Teater Manus oppsetning får vi dessverre vite dette fra starten av. Dette bidrar ikke til at vi møter Molina med mindre fordommer, til tross for at Teater Manu presenterer denne oppsetningen som sitt bidrag til Skeivt kulturår 2022.

Tegnspråk, kroppsspråk og bildespråk

I tjue år har Teater Manu laget teater for døve. Det er «Norges eneste profesjonelle teater som har tegnspråk som scenespråk». Sånn sett er det dristig å sette opp et så teksttungt stykke som Edderkoppkvinnens kyss, hvor dialog og gjenfortelling driver hele stykket. Men Teater Manu har lang erfaring med å utforske alternative narrative virkemidler. I denne oppsetningen blir det for eksempel brukt videoprojeksjoner. Åsmund Bøes nesten ekspresjonistiske videoer bidrar også til rytmen i fortellingen, siden de gjerne markerer nettene på cellen. Spesielt vellykket er en projeksjon med katolske stearinlys som gir visuell bakgrunn for Molinas stigende samvittighetskvaler. Sterke er også videoene som spiller på bildet av Molina som en edderkopp som spinner et vev av løgn rundt Valentín. Likevel blir kanskje denne ideen utnyttet litt for mye. Det undergraver ytterligere sympatien for den skeive personen og gjør det mindre troverdig at det til slutt oppstår et ekte vennskap mellom dem. Spesielt utfordrende er det å spille Molinas lange gjenfortellinger av filmene. I filmversjonen fra 1985 brukte man svart-hvitt scener fra selve filmene for å gi et visuelt holdepunkt til Molinas fortellinger. Det er synd at regissør Bentein Baardson ikke har fulgt dette eksemplet i Teater Manus oppsetning, for her blir filmfortellingen ganske tørr.

Et vendepunkt i forholdet mellom Molina og Valentín kommer da Valentín blir matforgiftet og får kraftig diaré i den uhygieniske cellen. Her trer Molina inn med all sin moderlige ømhet og bokstavelig talt vasker bort ydmykelsen. Det er kanskje dette som virkelig åpner Valentíns hjerte for Molina, episoden leder til et fysisk forhold mellom de to. Fra det øyeblikket blir sex en del av hverdagen deres. Disse scenene ville gitt gode muligheter for en visuell fortelling, men også her har det blitt tatt forunderlige valg i denne oppsetningen: Dialogen blir avbrutt og skuespillerne forvandles til fortellere som beskriver scenen i direkte tale til publikum. I stedet for å bruke mimikk og bevegelse for å koreografere ømheten, bruker oppsetningen ord. Vi får fortalt at det oppstår kjærlighet, men vi får ikke se det.

Transpersoners kamp for kjærlighet

At Bülent Yalcin spiller en Valentín som ikke virker fysisk nedbrutt av torturen, bidrar heller ikke til at vi kommer nærmere ham. Ronny Patrick Jacobsen spiller godt når han utforsker Molinas forførerske evner, men tar oss ikke like langt innpå hennes sårede og misbrukte sjel. Kjersti Fjelstad er «stemmeskuepiller», hun tolker det skuespillerne sier for dem som ikke forstår tegnspråk. På premieren var Fjelstads stemme ikke alltid synkronisert med skuespillerne. Dette kunne være litt forvirrende, men det er mulig det går seg til etter noen forestillinger.

Edderkoppkvinnens kysser en sterk fortelling som tar opp grunnleggende spørsmål: Kjærlighet, undertrykkelse, tortur og menneskenes vilje til å kjempe for en bedre verden. Ikke minst tar den opp en så aktuell sak somtranspersoners harde kamp for å motarbeide fordommene og forakten de ofte blitt møtt med i samfunnet, også blant idealister som i teorien kjemper for å skape en bedre verden. «Gjør hva du vil med meg», sier Molina til Valentín, «hvis du ikke finner meg motbydelig». Det er synd at denne oppsetningen ikke når dypere inn i denne verdenen og ikke helt makter å føre oss inn i personene på scenen.

(Publisert 09.02.2022)