Troll som pusher 50

Teaterkjelleren på Den Nationale Scene: Iblant sitter vi i stummende mørke og lytter til et slags hørespill, iblant er vi konsertpublikum til variasjoner

Peer Gynt DUB

Av Henrik Ibsen/Tore Vagn Lid

Konsept og regi: Tore Vagn Lid

Scenografi og kostymedesign: Olav Ryland Myrtvedt

Komposisjon og musikalsk arrangement: Knut Vaage/Tore Vagn Lid

Lysdesign: Anne Bergendahl

Lyddesign: Tor Endre Kalvenes

Videodesign: Eilif Fjell

Dramaturg: Morten Kjerstad

Teaterkjelleren, Den Nationale Scene

Premiere 22. november 2019

over kjente Grieg-stykker, iblant er vi samtalepartnere med skuespillere kledd i ujålete turutstyr. Men for det meste er vi publikum for tekstteater som ikke strener så alt for langt vekk fra Ibsens originaltekst Peer Gynt.

I Peer Gynt DUB på Den Nationale Scene benytter Tore Vagn Lid seg av sin etter hvert, for et vant teaterpublikum, kjente DUB-teknikk for å forsøke å si noe nytt om Ibsens kanoniserte verk. Og derigjennom forhåpentligvis noe nytt om vår tid. Men det varierer hvor godt remixen sier noe tankeutvidende om tidsånden. Og det er de ikke-verbale replikkene/elementene som fungerer best for å la oss følge med på tankeeksperimentene.

DUB

Vagn Lids DUB-sjanger bruker dub-musikkens metoder dramaturgisk; man reorganiserer elementer fra det opprinnelige verket, kan velge å forsterke, gjenta eller forminske andre elementer enn de som opprinnelig ble vektlagt, og mikse om til noe nytt. Fra Vagn Lids hånd betyr dette gjerne en likestilling av stil – musikk, sceniske virkemidler, tekst – og samfunnsspørsmål. Og det fører ofte til gjennomkoreograferte opplevelser, både lydlig, fysisk og tekstlig

«Med risikovilje og freidighet skulle [DUB-]musikken og konserten jakte på det uhørte i det som alle hadde hørt; det underkjente i det kjente, det ubrukte i det oppbrukte», skriver Tore Vagn Lid om sin ambisjon for DUB-prosjektene. Denne ambisjonen landes ikke helt i Peer Gynt DUB. Iallfall ikke i det tekstlige, i ordene, i de nye og gamle replikkene i manus. Det er når ordene blir likestilt med videoprojeksjoner og musikk at universet åpner for også publikums-samtenkning med verket, ikke bare auteuren Tore Vagn Lids.

Leirplass

Teaterkjelleren på DNS er innredet som et slags leirsted. Det funker både som en jovial møteplass for Peer Gynt DUBs spillere (Vagn Lid skiller ikke mellom skuespillere og musikere, alle er «spillere»), og, skal det vise seg, en talende metafor for vår tid.

Rommet er delt i fire. I to av hjørnene, diagonalt ovenfor hverandre, står to publikumsamfier. I de to andre hjørnene er det bygget opp stillasplattformer med instrumenter: Flygel på den ene plattformen, trommesett, marimba, pauker og andre perkusjonsinstrumenter på den andre. Nede på scenegulvet i midten er det plassert et virvar av kuskinn, turutstyr, elektrisk grill, taustumper og primuser, hvor spillerne virrer rundt med hodelykter og bedriver typiske «leir-aktiviteter»: Griller pølser, knyter forskjellige ting fast i hverandre, sliper kniver, pakker telt og soveposer, etc.

I tillegg blir det stadig projisert tekstfragmenter, håndskrevne notater, rekvisittdetaljer, barnetegninger, videosnutter, o.a. på to vegger, og to scenetepper dras fram og tilbake foran spillplassen for å projisere enda større bilder og (live-)videosekvenser.

Forhistorisk Peer

Inn i dette kommer Peer Gynt fra «200 år siden», for å observere hva som har skjedd med kongeriket etter at det ble en oljenasjon. Omverdenen ber ham sporenstreks om «å spille seg selv», en oppgave han omfavner med glede. Peer er for det meste gestaltet av Bjørn Willberg Andersen, men rollen blir også ofte forsterket av andre i spillertruppen.

At han er en levning fra fortiden vises blant annet på hans foreldede og sexistiske vitser – som den om «skreppa mi» (høhø). I skreppa har han et fenalår og et brød, som får spillerne fra «nåtiden» til umiddelbart å reagere med avsky: «Mettet fett og gluten og hurtige karbohydrater? Fysj.» Dette er etter mitt syn et forslitt bilde på tidsånden, brukt i et utall sketsjer både fra scene og skjerm. Er virkelig matintoleranser så betegnende for vår tid at det aldri skal sluttes å vitses med?

Trompetist-legenden Per Jørgensen vandrer rundt sammen med skuespillerne nede på scenegulvet. Hans mutede trompettoner topper et nydelig musikalsk følge av nyarrangerte versjoner av kjente Grieg-stykker. Disse blir fortreffelig framført av perkusjonist Owen Weaver, gitarist Thomas Valeur og pianist Annabel Guaita – og ofte korsang av hele spiller-teamet. De rene musikalske partiene i forestillinga gir meditative rom i den øvrige ordstrømmen som framføres.

Kritikk

Tore Vagn Lid har diktet videre på Ibsens samfunnskritikk, fortsatt på rim. I løpet av forestillinga løftes temaer som hva det betyr å være seg selv i dag, om det har bikket over i et for stort individfokus, om vår tids materialisme, om moderne versjoner av å dikte seg selv. Mot slutten slår Peer seg fram som eiendomsspekulant og forsøker å overbevise de andre spillerne om viktigheten av hele tiden å bygge større og bo bedre. Etter hvert viser han seg også som en kujon i forhold til Kurdistan-Tyrkia-konflikten – og spør Anitra om hun liker rimming.

Det er altså ikke måte på hvor mange nåtidige referanser som skal inn, det er nesten noe manisk over det. Men ved nærmere ettertanke peker de fleste referansene i retning av hvite menn som pusher 50, og alle de negative assosiasjonene som hviler over denne gruppen i dag – både blant statsledere, kunstnere og de som sitter i kjellerleilighetene sine.

Den sykelige selvransakingen

Peer/sønnen skal tidlig i forestillinga framføre bukkerittet, men på DNS blir han stoppet av en kritisk mor, som instruerer ham i å «holde det enkelt og salgbart».

Moren: «Så, hvor traff du denne helvetes bukken?»

Sønnen: «Bak et orreholt, han grov i skaresnøen etter…»

Moren: «Hopp over, Peer! Det vesentligste i en fei. Det er nye tider nå min sønn. Konstentrer deg kun om det som begynner med «jeg»!

Mye av samfunnskritikken Vagn Lid bringer inn i Peer Gynt-dramaet er så overtydelig som dette. Hangen til å forenkle det kompliserte og blikk som rettes innover, mot seg selv, er blant hovedtemaene i hans verk. Her skildres det blant annet gjennom referering til nåtidens mange personlighetstester, gentester, psykoanalyse og rettspsykiatriske metoder. Det Vagn Lid forsøker med dette er både å grave i tidsånden ved hjelp av metodene nevnt over, og samtidig si at de sannsynligvis ikke har noe for seg.

Huletroll

Morsrollen er et annet sentralt tema i denne remixen av Peer Gynt. Vagn Lid finner en slags forklaring av vår tids materialisme og sykelige hang til selvrealisering i mødre som er ambisiøse på vegne av sine sønner, og som oppdrar dem til å bli «vinnere».

Trening i diktekunsten – å dikte seg selv­ er en essensiell del i dette. «For om det er mulig å dikte virkeligheten i sitt bilde, vil ikke da den sterkeste fortelleren med den sterkeste fortellingen være den som bestemmer hva som til enhver tid er virkelig?» spør Vagn Lid i en introduksjonstekst til forestillinga – og det er umulig ikke å la tankene ledes mot statsledere som gjennom fri diktning og store geberder faktisk klarer å legge premisser for samfunnet.

Denne tematikken tas videre i beskrivelsen av leirplassen med sitt bål, som litt uti forestillinga omtales som en slags platonsk hule, hvor det er så hyggelig at ingen ønsker å gå ut av den. Men om man aldri er ute i dagslys er det jo én type eventyr-/ibsenske skikkelser som trives godt. Og de vil heller aldri sprekke dersom vi alle er komfortable med en verden hvor «sannhetene» som serveres oss bare er skyggene på huleveggen. Metaforene er velkjente, men får likevel ny schwung når de framføres med ibsenske rim (og selvfølgelig med en bergensk referanse, man spiller da tross alt på DNS):

Så hva nå om gangen fra én hule bare leder ut i en ny;

og så enda en,

og så…

Blir ikke da utgang fra- og inngang til nøyaktig samme sak?

Slik at ræven, som det sies i regnbyen, alltid blir værende bak?

Da vil det heller aldri bli skikkelig opplyst her.

Og for et hvert troll betyr jo det..

Fascinerende.

En helt ny mulighet!

Men ønsker virkelig Vagn Lid å si at det er ambisiøsemødre har skylden for framveksten av slike «troll»? Det er vel litt lettvint psykoanalyse?

Rorschach

Forestillingens sterkeste scene er når Peer blir bedt av selveste Bøygen om å skrive ned det første ordet han assosierer med ord som Bøygen leser opp for ham. Denne sekvensen skjer i mørke, mens en enorm bevegelig Rorschach-test liksom blør over i stadig nye former på sceneteppet. Her ser vi ikke spillerne og hører ikke annet enn Bøygens enkeltord med god pause mellom – «nikab», «staten», «stygg», «grense», «ren», «multi», osv. – og Peers påfølgende blyantskribling. Denne scenen varer lenge nok til at de første ordene som rinner meg i hu plutselig blir tydelige for meg. De er påfallende negativt ladet, hentet fra mørk kommentarfelt-sjargong. Slik blir min egen underbevissthet tydelig for meg i teatermørket, og jeg blir mildt sjokkert over hvor infiltrert den er av ordbruk jeg for det meste forsøker å beskytte meg fra.

Sekvensen blir slik nettopp en understreking av at de som kommer med de sterkeste (eller iallfall de mest bråkete) fortellingene har enorm innvirkning på vår virkelighetsoppfattelse.

Da er det unødvendig at scenen like etter understrekes av en videomontasje av typiske hatske, rasistiske kommentarfelt-innlegg på sceneveggene.

Seg selv

«Hva er det egentlig å være seg selv?» blir Peer spurt mot slutten. Willberg Andersen bøyer seg ned mot suffløren og konfererer så lavt med henne at iallfall vi som sitter på motsatt side av scenen ikke får med oss hva som blir sagt. Peer gir deretter ikke medspillerne noe svar på spørsmålet.

Dette hadde vært en strålende åpen avslutning. I stedet får Peer kastet en løk mot seg, hvor den innerste kjernen er en papirlapp som viser at han har full score på en psykopat-test. Men heldigvis får historien om Peer Gynt i DUB-versjonen også avsluttes som hos Ibsen: Han er den hele og sanne i Solveigs/morens tro, håp og kjærlighet. I sluttscenen framfører hele spillertruppen en sped versjon av Solveigs Vuggesang: «Sov, du dyreste Gutten min! Jeg skal vugge dig, jeg skal våke.» 

I siste sekund åpnes det dermed for at det kanskje er håp for trollet. (Publisert 26.11.2019)