Ti bud for et sekularisert publikum

På scenen snør det. Leilighetene i boligblokken vises som bokser over to etasjer langs hele scenen. Alle gardinene er trukket for.

de ti bud

Basert på fjernsynsserien Dekalog (1988)

av Krzysztof Kieślowski

Dramatisering: Koen Tachlet

Oversettelse: Øyvind Berg

Regi: Maren E. Bjørseth

Koreografi: Ida Wigdel

Scenografi: Norunn Standal og Olav Myrtvedt

Kostymedesign: Anette Werenskiold

Lysdesign: Eivind Myren

Lyddesign: Alf Lund Godbolt

Dramaturg: Kristoffer Spender

Trøndelag teater 17. november, 2022.

Skuespillerne kommer, eller sklir inn på snøen og isen, og historien om første bud begynner: Du skal ikke ha andre guder enn meg. Den forteller om alenefaren og matematikeren Krzysztof og sønnen Pawel. Krzysztof bruker datamaskinen til å beregne styrken på isen bortenfor blokken, for datamaskinen kan regne og beregne, men den kjenner ikke til ordene «jeg» og «du», bare objektive størrelser. Pawels tante og Krzysztofs søster er en religiøs kvinne og for henne handler troen om kjærlighet til hverandre og fra Gud. Men virkeligheten sprekker når Pawel går gjennom isen og drukner, trass i troen på vitenskap og Gud.

Krzysztof Kieślowski

Dekalog er et ikonisk filmverk fra 1988. Det er ti episoder på opp mot en time hver, og som tar for seg alle de ti budene i rekkefølge. De ble filmet i et kommunistisk Polen, preget av å være et mangelsamfunn, av den katolske kirken og av en drøm om Vesten, på den andre siden av jernteppet. Alle historiene har sin base i noen boligblokker i Warszawa og tar plass i livene til dem som bor der. Kieślowskis karakterer er ensomme, men ikke isolerte, for de blir observert, selv om ingen griper inn i livene deres. Fjernsynsseriens historier er ganske drøye og svært dramatiske, med kjærlighet og død, hemmeligheter og svik, i liv utsatte for selvforskyldte eller uforskyldte hendelser og en ofte vanskelig fortid. I kontrast til all denne dramatikken er episodene langsomme og lavmælte, ofte med ordløse og dvelende bilder. Kieślowski har en forkjærlighet for å filme i speil, i refleksjonene i vinduet eller holde på én liten detalj i nærbilder. Han viser oss enkle og doble virkeligheter. Disse filmkvalitetene er det selvsagt vanskelige å overføre til en teaterscene.

Krzysztof Kieślowski forholder seg ikke til teologisk dogmatikk i sine møter med de bibelske budene. Men i hver episode spør karakterene seg om forholdet til Gud. Kirkens ti bud består av ett påbud og ni forbud. De første tre omhandler menneskenes forhold til Gud og de sju neste handler om menneskenes forhold til hverandre. Budene er objektive og absolutte – Du skal ikke – mens menneskenes liv derimot er subjektive, kompliserte, fulle av motstridende følelser og sammensatte situasjoner, og utspiller seg alltid i møte med andres liv.

Warszawa i Trondheim

Premieren ble utsatt i ti dager grunnet koronasykdom i ensemblet og det er godt gjort å gjøre seg klar igjen på så kort tid. I forestillingen møter vi sju skuespillere i ulike roller gjennom de ti delene. Scenografien plasserer scenen i og utenfor blokkene, i brunt, beige og grått, uten egentlig å plassere det på åttitallet eller i et kommunistisk land, selv om en gammel og tidstypisk Fiat finner sin plass i historien. Scenen er fylt av en tynn tåke av teaterrøyk og et i hovedsak dempet lys skinner gjennom det. Det er neppe nødvendig å etterligne fjernsynsseriens bilder fra 1988, men det er likefullt et estetisk uttrykk som er med på å understreke den kalde, grå og tilsynelatende hverdagslige virkeligheten i stykket. Etter den første delen brytes scenografien opp, blokkene flyttes fram og tilbake mellom episodene.

De sju skuespillerne gjør serier av roller gjennom de ti fortløpende episodene (dvs. Bud 1-5 før pause og så 6-10). Alle spiller både hovedroller, biroller og fortellerroller, og holder publikums oppmerksomhet gjennom tre og halv time på scenen. At det aldri blir kjedelig, er et kvalitetsstempel. Det er som regel to hovedpersoner i hver episode, og da er de andre bipersoner og fortellerstemmer som bivåner det som skjer eller medvirker i koreograferte samhandlinger på utsiden av historiene.

Fra skjerm til scene

Maren Bjørseths regi begynner i et jevnt tempo, neddempet og uten de store følelsesutbruddene, men tempoet øker etter hvert og mot slutten gjøres situasjonene mer og mer komiske. Jeg opplever at det bryter med alvoret i fortellingene. Det virker som om hun er mer opptatt av de ytre handlingene enn av innholdet i dem. Kanskje stoler hun på at handlingene snakker for seg selv, uavhengig av uttrykket. Jeg opplever at regissører for tiden kvier seg for å ta et alvorlig innhold på alvor, og heller gjør noe komisk ut av det. Er det for å gjøre det hele mer tilgjengelig for publikum? At tempoet er ganske jevnt fører til at viktige utsagn eller poeng blir overflatisk behandlet. Maren Bjørseth kunne med fordel hatt større tempovariasjon, og oftere ha stanset opp og bare vært til stede i øyeblikket.

Lyden av livene

I Kieślowskis filmer er Zbigniew Preisners musikk en aktiv og sentral deltaker. Han komponerte ikke bare filmusikken til Dekalog, men forsatte i Kieślowskis neste fire filmer. Både narrative og musikalske temaer fra Dekalog, førte Kieślowski videre til La double vie de Veronique og Trois coleurs: Bleu, Blanc, Rouge. Komponist og lyddesigner Alf Lund Godbolt skal med andre ord ikke bare hoppe etter Wirkola, men også sette sitt særpreg på og bygge opp under forestillingen. I stedet for Preisners langsomme, nærmest mystiske og likevel dominerende uttrykk, har Alf Lund Godbolt valgt en innfallsvinkel med bølgende arpeggioer, dempete toner og et slags tåkelagt lydbilde. Musikken fungerer godt fordi den gir et ytterligere lag til og styrker iscenesettelsen.

Dramatiseringen

Belgieren Tachelet dramatiserte filmmanuskriptet i 2005 for ZT Hollandia og det ble framført første gang på Münchner Kammerspiele, i regi av Johan Simons. De mange ordløse bildene fra filmene er gjort om til fortellerstemmer som fører de ordløse filmbildene fram til teaterpublikummet. Som regel vektlegger disse stemmene de ytre handlingene, heller enn å beskrive de tause bildene eller tolke dem. Dialogene er naturlig nok forkortet, med tanke på de over ni og en halv timene fjernsynsserien varer. Men flere ganger skjæres det for hardt, og oftest er slutten av episodene endret, kuttet i eller gjort melodramatiske på en slik måte at innholdet svekkes. Dette ligger kanskje i dramatiseringen eller i bearbeidelsene til Maren Bjørseth og dramaturg Kristoffer Spender.

Dramatiseringer for teatret er utfordrende på grunn av forskjellene mellom de ulike formatene. Teatret med sitt scenerom er en statisk størrelse, men filmens dynamikk ligger i stadig skiftende perspektiv, rom og bildeutsnitt. Å dramatisere filmklassikere er kanskje en ytterligere utfordring når filmene er ikoniske størrelser, fordi scenebildet alltid vil være annerledes enn de kjente filmbildene.

De vanskelige vurderingene

Fjernsynsserien ble laget for trettifire år siden, i et land preget av både kommunistisk og katolsk ortodoksi. Samtidig er Norge de siste tiårene blitt et langt mer sekularisert samfunn. Det handler ikke bare om at kirken ikke har den samme innflytelsen som før, men også om at kristendommen ikke lenger er en uttalt kulturfaktor i Norge, verken som forkynnelse eller som motstand til den. Som midt i tjueårene satt jeg klisteret til fjernsynsskjermen og så på fjernsynsserien, og på murens fall.

Jeg evner ikke å se teaterversjonen av De ti bud uavhengig av fjernsynsserien Dekalog, og selvfølgelig farger det mine opplevelser av forestillingen. Jeg har et nært forhold til Krzysztof Kieślowskis filmer, og jeg lurer på hvordan et publikum som ikke har sett Dekalog opplever forestillingen. Men kanskje er ikke handlingen og innholdet på scenen avhengig av kunnskap om eller et forhold til kirkens ti bud: Det er jo ingen forkynnelse verken i fjernsynsserien eller i sceneversjonen.

De ti bud er en god forestilling, men jeg hadde nok ønsket meg mer ut av den. Og den er som sagt aldri kjedelig eller uengasjert. Jeg ser ikke bort i fra at Maren Bjørseths tolkning og uttrykk kan være mer relevant for dem som ble voksne etter 1989 og har levd livene sine i et stadig mer sekularisert samfunn. Og da har hun jo lykkes med prosjektet sitt.